Viljesvake politikere har behov for klare regler å forholde seg til, noe som i tidligere år har ledet til katastrofale resultater for ‘vanlige folk’. Nå er det fare for at Norge står for tur.
En gluping av en økonom kom på den idé å lage formelle krav til deltagelse i den Europeiske pengepolitiske union. Kravene, til stramme statsfinanser og lav inflasjon, som da også ble vedtatt i 1991 i den nederlandske byen Maastricht, var så strenge at noen land følte folket måtte høres først.
Danmark hadde sin folkeavstemning våren 1992. En antatt proforma-avstemning som resulterte i et sjokkartet Nei. Danskene ville ikke ha slike numeriske krav som tvangstrøye til sin gjøren og laden. Sterk valutauro fulgte samme høst hvor både Storbritannia, Sverige og etter hvert Norge måtte forlate det europeiske valutasamarbeid. En skal ikke se bort i fra at denne krise hadde en avgjørende virkning på den norske folkeavstemmingen om EU-medlemskap et par år senere.
Enda verre skulle det bli etter Finanskrisen i 2008 da den store, tykke boken ‘This time It’s Different’ kom på moten i de fleste sentralbanker og finansdepartement. Her ble det lagt stor vekt på den krystallklare negative empiriske sammenheng mellom et lands statsgjeld og dets mulighet for økonomisk vekst.
Denne murstenen av en økonomibok, skrevet av celebre professorer ved USA beste universitet, ble da også brukt som en slegge til å slå ned på alle frivole forsøk på øke statens budsjettunderskudd i det som var ekstremt tunge tider for mange husholdninger. Haken var at det hele baserte seg på en regnefeil. Der professorene hadde gjort sine beregninger dekket ikke Excel-cellene de 5-6 land som hadde både høy vekst og høy gjeld. Au da! En ærlig feil javel, men en som fikk katastrofale resultater for fattige mennesker over hele Europa som fikk svi for unødig stram finanspolitikk. Noe som i sin tur ga opphav til mye fornuftig populisme.
I dag står Norge foran en lignende utfordring. Vi har et inflasjonsmål som skal tøyles til 2 prosent – koste hva det koste vil. Med et rentevåpen som trolig har blandede effekter på inflasjonen. Inflasjonen kan jo ha forskjellige årsaker, med ditto tiltak for å avhjelpe. Men her på berget brukes renta som vår tids slegge.
Én type kritikk av pengepolitikkens utøvelse er den av typen SV har. Norges Banks instruks er å vektlegge både realøkonomien og inflasjonen – ikke ha enøyd fokus på veksten i konsumprisene. Norges Bank svarer at det beste de kan gjøre for sysselsettingen er å holde inflasjonen nær to prosent, selv om det til tider kan kreve svært høy ledighet, Noe SV naturlig nok påpeker er en feiltolking av mandatet.
Selv er jeg mer opptatt av de blandete virkninger en serie rentehevinger har på en økonomi som den norske . Renteløft som uansett har lite å si for energipriser, mat mm som driver dyrtida i Norge.
Selv om det ser fornuftig ut å dempe aggregert etterspørsel etter varer og tjenester ved å heve renta, så vil rentevåpenet ramme svært så skjevt, og slå hardest ut i den næringen som vi jo kommer til å trenge mer produksjon fra for å unngå fremtidige inflasjonsproblemer: Boligbygging.
Den mest rentefølsomme sektoren Norge har er boligbyggerne. En næring som i disse dager gruses, med konkurser, arbeidsledighet og tap i bankene som resultat. Denne type politikk kommer til å sette spor. Både ungdom, investorer og banker kommer til å sky boligbyggerne i årene som kommer.
Norges Bank opererer også i et stadig vanskeligere landskap da politikernes lyst til å ta inn flere flyktninger øker presset på boligmarkedet.
Det blir fort til at kommunene må by opp husleier både 10 og 20 prosent for å få tak i nok husvær til å kunne innfri sine løfter om å ta imot flere flyktninger. Hvilket slår direkte inn på husleieveksten, og dermed på samlet KPI hvor husleiene utgjør nær en femtedel av samlet indeksverdi.
Og med dagens måling på konsumprisindeksen i januar, hvor husleieveksten øker med hele 4,4 prosent de siste 12 måneder, blir det langt mindre enn 2 prosent igjen til alt annet. I januar er det igjen bare 1,4 prosentpoeng til alt annet, hvis målet skal nås. Noe sentralbanksjefen har sverget på hellig flesk og duppe at hun skal få til.
I figuren viser jeg ‘Røklamålet’ som er den inflasjonen resten av økonomien tillates, gitt veksten i husleier, hvis målet på 2 prosent samlet inflasjon skal kunne holdes over tid.
Alt tyder på at husleieveksten skal opp i tiden fremover med fortsatt fallende verdi på Røklamålet som resultat. Det blir dermed stadig mindre oksygen til økonomien med mindre en av tre ting skjer:
- Norges Bank slår av litt for kjente, og lar inflasjonen holde seg høy
- Endrer inflasjonsmålet, enten ved å heve målet fra 2, eller ved å ekskludere husleier fra indeksen man bruker som indikator
- Dropper styring av renten etter inflasjonen, men heller prøver å knytte NOK på Euro
Trolig vil vi med årene gjøre alle tre, og det i rekkefølgen vist ovenfor. Det blir bare for dumt å forsøke å nå et håpløst måltall i et utdatert monetært styringssystem, med enorme skader på norsk økonomi som resultat.