I forrige uke feiret man 50-års dagen til Stortingsmelding nr. 25, som jo var det første forsøk på å analysere oljens fremtidige plass i norsk økonomi. Mye bra ble skrevet her, med fokus på hvordan oljen ikke burde få forandre på en livsstil med en tradisjonell norsk levevei vi var blitt så glad i. Ei heller måtte oljenæringen bli så stor at den ville dominere inntektene fra andre industrier. Oljeproduksjonen ville jo ikke vare evig.
Denne frykten for at oljenæringen skulle bli for stor er imidlertid delvis blitt selvoppfyllende. Nettopp fordi vi har hatt en industriell suksess med stadige nye funn og med notering av stadig nye rekorder i utnyttelse av oljefeltene, har oljeinntektene blitt langt større enn ventet. I dag er oljeprisen per fat også over 850 kroner per fat Brent Blend, himmelhøyt over gjennomsnittet i dette årtusen (475).
Myndighetene har valgt en økonomisk strategi – i den grad det finnes noe sånt – som implisitt går ut på å gi husholdningene og da spesielt barnefamiliene en finfin slankekur. Vi har et høyt skattenivå, relativt moderate pensjoner, en svak kronekurs som krever høye renter (helt uavhengig av innenlandske kredittpolitiske behov) og en så streng boliglånsforskrift at folk flest ikke har adgang til å belåne sin boligformue etter normale behov.
Resultatet av disse ukoordinerte poltikkelementene er i sum en historisk lav andel av privat konsum mot BNP. Den rødgrønne regjeringen har satt saken på spissen ved å kreve sterk nedgang i privat konsum per innbygger samtidig som oljeinntektene og våre fondsavsetninger eksploderer.
Jeg har tidligere spådd at dette irrasjonelle resultat, hvor den nasjonale spareraten skyter i været til tross for at nøden er stor, og konkursene på vei opp, kommer til å bli avløst av en ny jappetid. En av de ufortalte historiene i MAKTA var at privat konsum på begynnelsen av 1980-tallet av eller annen merkelig grunn ble strupet. Når så kredittliberaliseringen kom i 1985 spratt konsumet opp som en stålfjær forløst fra sitt spenn. Det later til å skje igjen.
Hvordan vil fremtiden se ut?
Først noen forutsetninger. Storpolitikken kan alltids spille oss et puss, ikke minst når vi har Putin på døra, og sitter og venter på at Donald Trump snart kan bli president. Forutsatt at NATO og Russland ikke havner i en varm krig er det imidlertid grunn til å være optimist. Oljeprisen kan synes høy, men er langt lavere nå enn toppen i reelle termer i 1981. (deflatert med amerikansk konsumprisindeks var den da ca. 130 dollar per fat).
Vi får i så fall et driftsoverskudd mot utlandet på om lag 1 000 milliarder kroner per år i overskuelig fremtid, hvorav det meste tilfaller staten.
Her hjemme må nok dagens regjeringspartier innse at slaget er tapt. I så fall vil de ledende tillitsvalgte neppe komme tilbake i regjering igjen. Kampen for å gjenreise industriens rolle i norsk samfunnsliv ved hjelp av statlige småkorrupte inngrep, samt heving av bøndenes levestandard ved å gjøre prisen på mat høye for de 98,5 prosent av oss som ikke er bønder ble ikke populær. Hvem skulle tru?
Når Høyre-FrP overtar i 2025 vil trolig de påfølgende budsjettene i 1926-1929 være rause nok mot en utsultet husholdningssektor til at gjenvalg er sikret. Og i de åtte årene som de blå-blå styrer (2025-2033) vil det bli mange nedlagte gårdsbruk og sammenslåtte kommuner. Selve grunnfjellet for Senterpartiet blir borte.
Men selv om de blå-blå skulle bruke noe mer oljepenger finnes det realøkonomiske skranker i form av et stramt arbeidsmarked. Denne regjeringen har gjennomført en rekke reformer som er velmente, men som alle og enhver gir sitt bidrag til redusert tilgang på arbeidskraft:
Innstramning av midlertidige ansettelser
Forbud mot innleie fra bemanningsforetak
Omgjøring av deltidsstillinger til heltidsstillinger
Forbud mot Au Pairer
Nedstenging av private barnehager
Innstramninger i bruken av utenlandsk arbeidskraft i landbruket
Alt dette kan sees på som bedringer for arbeidstagere, men med en hake: I kombinasjon med få nye, vellykkede initiativ for å hjelpe de trygdede ut i jobb, tilsier dagens arbeidsmarkedspolitikk at tilgangen på arbeidskraft blir meget begrenset i årene fremover.
I praksis ender Norge opp med få ledige ressurser i arbeidsmarkedet i forhold til hva vi trenger for å kunne ta i bruk mer oljepenger. En raus flyktningpolitikk som binder opp stadig flere nordmenn vil ytterligere redusere tilgangen av arbeidskraft til andre næringer.
Det intertemporale problem er også slående. Jo mer vi sparer, desto rikere blir våre arvinger. En av de uskrevne bekymringene som Stortingsmelding 25 gjennomsyres av er frykten for at barna våre skal bli late. Men jo mer vi sparer opp til våre barnebarn, desto mindre vil de naturlig nok ønske å jobbe.
Dette var en lang vei for leseren å gå før jeg kommer til poenget om finansielle balanser. Våre kontantstrømmer ser ut til å holde seg sterke i årene som kommer. Men da forutsatt at Norge ikke havner i krig, oljeprisen holdes høye, renta brukes til å forsvare en svak krone, kredittreguleringene er stramme og arbeidsmarkedet forblir strengt regulert. Med disse forutsetninger forblir overskuddene på statsbudsjettet store.
Selve avkastningen på pengene vil også gi sine vekstbidrag til de statlige fond. Aksjemarkedene globalt går sterkere enn noensinne før. Allerede i Perspektivmeldingen 2009 ble det påpekt at standardavviket for aksjemarkedenes verdiutvikling globalt var forventet å være 15 prosent. Det kan derfor ikke være et sjokk, men heller en mild overraskelse, at oljefondet har bykset av gårde. I dollartermer har det økt med 16 prosent per år i dette årtusen (inklusive fondsavsetninger).
Det har heller aldri vokst sterkere enn det gjør nå i 2024. Trolig passerer oljefondets saldo 30 000 milliarder kroner ( i løpende verdi) ved inngangen til 2030-tallet.
Dette innlegget skrives egentlig som en kommentar til et innlegg professor Espen Henriksen hadde i Finansavisen lørdag 17. februar, hvor han sammenligner vår vei med våre nabolands. En god kronikk.
Men det ser ut som om at Norge ligner stadig mindre på våre naboland, spesielt når det gjelder utviklingen av finansielle balanser. Norge har ingen normal økonomi med fare for boligkrakk etc. , annet enn det vårt eget vanstyre måtte klare å skape. All nød i barnefamilier er unødvendig og midlertidig.
Utfordringen forblir som i 1974: hvordan ta i bruk oljepengene uten å ødelegge den kultur og livsstil vi alle er så glade i. Gitt at pengene i første omgang sluses gjennom offentlig sektor før de sprutes ut i økonomien gjennom utallige dyser er det imidlertid ganske så sikkert at staten kommer til å spille en stadig viktigere rolle i økonomien, med et tilhørende økende andel av BNP i sine budsjetter.