Da er vi her igjen, ved sentralbanksjefens årstale. Tidligere en begivenhet av nasjonal interesse fordi det ga en solid dose folkeopplysning til brede lag av folket. I hvert fall de som hadde interesse for nasjonaløkonomiske problemstillinger. I moderne tid en ganske så spesiell tradisjon. Meg bekjent er det ikke mange andre sentralbanker som fortsatt har dette rituale.
Årets tale er av de bedre. Elegant fremført av vår briljante sentralbanksjef Ida Wolden Bache og rett på sak uten de tidligere års stadig mer anstrengte litterære analogier. Men det fremføres innenfor de rammer som er mulig med dagens regelbaserte systemer.
Der tidligere sentralbanksjefer, som Nicolai Rygg på 1920-tallet og Erik Brofoss i etterkrigsårene, kunne sette agendaen for hele nasjonens ved og vel, er den moderne sentralbanksjefen pålagt å fokusere på sitt mandat:
Det å holde nær full sysselsetting med et tilhørende inflasjonsmål som for tiden er på 2 prosent.
En av mine innvendinger mot dagens pengepolitikk ble ikke adressert i talen. Det at renteoppgangen slår hardest ut i en sektor – boligbyggingen – som via dens effekt på husleiene, også er den viktigste driver av fremtidig inflasjon. Men jeg skal ikke klandre sentralbanksjefen for det. De fleste er blinde for det intertemporale problem hvor rentehevinger som bringer inflasjonen ned i dag, sikrer at innenlands-KPI skyter fart allerede til neste år.
Den samlede inflasjon vil avhenge av kronekursens uransakelige veier. Et tema sentralbanksjefen fornuftig nok adresserte med silkehansker på.
I salen sitter det regjeringsmedlemmer og Stortings-representanter som føler at utakk er verdens lønn, der de prøver så godt de kan å manøvrere norsk økonomi gjennom stormfulle sjøer av dyrtid, krig, flyktningkriser og en uventet svak kronekurs. Det er med nesten dødsforakt (i hvert fall for sin egen karriere) at de står fast på det de mener er den eneste rette vei for norsk økonomi. Stø kurs stakes ut. Vi er ‘ansvarlige’!
Sukk, alle disse oljepengene, som lokker velgerne til populistenes forførende sang, ja de er til besvær.
Med hele mitt hjerte ønske jeg dem alle lykke til. Oljefondet eksploderer imidlertid i verdi. Aldri før har det vokst raskere enn i de første uker av 2024. Det er trolig bare et spørsmål om tid før befolkningen blir lei av å lide unødvendig og ønsker seg mer frihet.
Finanstilsynet er også tilstede i kveld. Ingen lettelser for landets mange gjeldslaver der i gården. Nok en gang er det nesten noe nobelt over å se den strammeste kredittregulering siden før kredittfrislippet i 1985.
Jeg vet ikke helt hva fagforeningsfolk får ut av dette. Selv tenker jeg at den største fare for kaos i norsk økonomi i år er at anbefalte lønnstillegg som applauderes av de tillitsvalgte blir forkastet i uravstemninger.
Vi har vært i samme situasjon før. Jeg er fan av MAKTA. Den ufortalte historien der var hvordan det i hele Europa på begynnelsen av 1980-tallet bredte seg en misnøye med reguleringer og forordninger som tiden hadde løpt fra. Underliggende endringer i økonomien hadde skjedd som hverken sentralbankfolk, politikere eller byråkrater forsto rekkevidden av.
Jeg var tilstede på feiringen av 50-års dagen fra Stortingsmelding nr. 25 om ‘Oljens rolle i norsk økonomi’ denne uke. Det går en tynn, rød sytråd fra denne epokegjørende melding gjennom de fleste senere arbeider om temaet, og helt frem til denne årstale:
Et fromt ønske om at det meste må kunne fortsette som før. Vi har det jo så bra! I hvert fall de fleste av oss.
Men intet varer evig. Av historien er det kanskje ikke mye å lære, men én ting kan den fortelle deg – All good things must come to an end.