Jeg trodde jeg aldri skulle si at jeg savner noe så hjelpeløst umusikalsk som julebukk, men det er nå en gang slik at når en er i sitt sekstiende år, så tenker en med varme tilbake til det som ga en glede da en var barn. Julebukk, altså det at noen står utenfor huset og synger, ga ikke bare musikk, men noe viktigere: en følelse av at vi her til lands lever i et felleskap.
Derfor er det så vondt å lese om hvor vanskelig mange barnefamilier har det nå i førjulstider. Det til tross for at vi aldri har vært så rike som vi er i år. Ikke bare Ukrainere, som er våre gjester og bør behandles deretter, men også småbarnsforeldre, sliter. Jeg snakket med en NAV-ansatt som kunne fortelle at nå kom det barnefamilier, hvor begge er i full jobb, tiggende på døra. Penger får de, men først etter at de først har solgt bil og dyre, ofte arvede klenodier. Heldigvis har hun på eget initiativ drøyd utkastelser av barnefamilier som ikke klarer husleia til over jul.
Er dette virkelig nødvendig?
Så langt i fjerde kvartal i år har Oljefondet økt med mer enn 400 milliarder kroner i verdi, eller om lag 80 000 kroner per innbygger. Vi har da nok penger her til lands.
Man sier at det ødelegger insentiver til å jobbe hvis en deler ut 10 000 NOK (eller mer) per husholdning nå i førjulstria, men hvis det blir med en engangsutbetaling, så vil det neppe påvirke avveiningen mellom det å jobbe vs det å gjøre noe annet i det herrens år 2024.
Og ja, ikke skill på kong Salomon og Jørgen Hattemaker. Måk pengene ut til alle. Det vil minne oss på at vi alle er i samme båt. I mangel av julebukk får vi dele ut noe smårusk fra oljefondet.
Det gryr også en debatt om staten virkelig er en god forvalter av midlene (jamfør Freyer) og om ikke individer selv burde få mer å si hvor mye av sine midler som bør spares på statens, eller på egen, hånd. Det er egentlig litt merkelig at ikke flere har tatt til ordet for å delprivatisere noen tusen milliarder kroner av vårt svulmende oljefond. Men det får vi ta en gang.
Våre inflasjonsproblemer har fint lite med at de fattige bruker for mye penger. Det er de samme politikere som raljerer mot fattige som ikke gidder å stå opp om morgenen, som slår om seg med milliarder til forfengelighetsprosjekter med overbetalte direktører og eiere som drenere selskapene takket være rause utbytter. På nyåret venter det nye grønne pakker i milliardklassen til ulike lobbyister som har fått plantet sugerøret sitt i statskassa, takket være politikere som håper på et lukrativt liv etter at politikerrollen er ferdigspilt.
Det er i denne sløsingen med offentlige midler at våre inflasjonsproblemer har sine røtter. Et samfunn med meget lavt konsum og kollapsende boligbygging, får inflasjonspress takket være all den pengebruk som ikke er tvingende nødvendig.
Uansett blir det ikke noe greie på inflasjonen her til lands før krona styrker seg. Etter å ha spådd en styrking i bare så altfor lang tid prøver jeg meg igjen med at krona styrker seg 10-15 prosent neste år. Dette forutsetter at EU og USA senker rentene raskt og mye, mens Norges Bank drøyer sine rentekutt til etter at de andre sentralbankene har kuttet sine signalrenter.
Men hvem vet? Her har jeg bommet så ofte før. Det eneste jeg er sikker på er at det Ikke hjelper noe som helst på inflasjonen, kronekursen eller barns traumer det å stramme til så hardt som storsamfunnet nå gjør på fattige barnefamilier. Antall pappaer som begår selvmord denne jul vil trolig øke.
Nei, virkelig, det vi denne jul trenger er noen som går julebukk for å minne hverandre på at vi fortsatt er et sammenhengende samfunn.
Ikke for det, jeg skal uansett feire jul i verdens fineste og rikeste land, med mange hyggelige mennesker fra hele verden i mitt nabolag. Huset skal fylles av julemusikk, men også av den sort som gir en litt ettertanke – som denne.