På vei fra Værnes kan du ta av til venstre fra stamveien til Ålesund, sånn rett før Trøndelag blir til Møre og Romsdal. Her finner du en liten bygd med noen få tusen mennesker og en sparebank som drives av Magne. Jeg har lært meg å verdsette slike turer gjennom mitt arbeid i Eika. Det er både lærerikt fordi bygd og sparebank ofte har en rik historie som man kan lære mer om, for eksempel ved den typiske, velskrevne, jubileumsboka, men også fordi de peker mot fremtiden. Det er fortsatt mulig for de herskende eliter i hovedstaden å vende om og lære av bygdene våre. Der det er vilje er det håp.
Anledningen for mitt besøk er at jeg får lov til å holde et lite kåseri for de i bygda som ikke har noe bedre å gjøre denne kvelden. Men før vi kommer så langt får jeg både en omvisning i Rindal Sparebank, og bedriftsbesøk som jeg unner alle ansatte i Finanstilsynet og Norges Bank å kunne ta del i. Det er bare å ta kontakt.
Vi spiser lunsj i kantina med blide ansatte, mens Banksjef Magne Bjørnstad, som du kan lese mer om her fra en tid da han hadde hår på huet, beretter om bankens fortid, nåtid og fremtid. Her har det alltid vært nøktern drift, banken går med store overskudd og fremtiden ser lys ut bare man evner å ha tellekantene i orden. – Og Jan, orden må det være!
Magne er den første banksjef i min mer enn 30-årige bank-karriere som sier at det var ‘Verkelig Trevelig’ å ha Finanstilsynet på besøk.
Det første bedriftsbesøk er i en liten IT-bedrift med globale vekstambisjoner. El-Watch leverer sensorer som overvåker maskinutstyr i inn- og utland, slik at behovene for vedlikehold minimeres. Store globale konsern står på kundelisten, med Norsk Hydro i nærliggende Sunndalsøra som en viktig referansekunde. Norsk teknologiutvikling på det mest lovende.
Radikalt ‘ansleis’ var bedriften iTrollheimen hvor alt var ‘kjøle’ bra. Her jobber ildsjeler med å skape opplevelser for store og små ved inngangen til fjellheimen. En turistsatsing som trolig krever at det utvikles et mer robust overnattingstilbud i bygda. Forhåpentligvis uten at det går utover det lune Bolme Pensjonat. Med sitt vertshus langs elva som oser av hygge og velvære.
Det alle disse tre satsingene har til felles er at de er avhengige av den lille sparebankens entusiastiske medarbeidere. Jeg prøver å minne politikere jeg måtte treffe på at disse små juvelene i norsk finans ikke ber om statsstøtte eller konkurransefortrinn. Bare at storsamfunnet tilbyr samme vilkår til å konkurrere i finansmarkedene som de store bankene har. Nok én av mine taler som faller for døve ører.
Mange vil si at denne type idyller ikke har noen fremtid, men jeg kontrer gjerne med å påpeke den kjensgjerning at fremtiden blir den vi måtte ønske at den skulle bli. Penger har vi nok av. Det tar imidlertid ikke lange tida før folk kommer fra bygda til Stortinget i Oslo, før de får lyst til å reise videre ut i verden med skattebetalernes oppsparte midler. Men det er i hvert fall rent teknisk mulig å ta med seg bygdenes erfaringer til rikspolitikken og forsøke å gjøre Norge til et bedre samfunn. Utlandet har vokst seg stor nok til å klare seg selv, men hjemlandet med sine utallige døende bygder krever de norske folkevalgtes fulle oppmerksomhet.
Jeg skriver at jeg har glede av å lære av bygdenes fortid og optimist av deres suksess. Litt melankolsk ser jeg imidlertid at samfunnet er på en annen vei. Mot stadig større satsinger i sentrale strøk, diskriminering av distriktenes bankvesen, med en politikerstand som er stolt av å ha to i matte uten tanke på at de nettopp derfor bør droppe store satsinger i næringsliv og utland for heller å konsentrere seg om det nære.
Da en av våre ledende politikere la ut om hvor svak mattekarakter hun hadde, men at det var en fordel fordi hun forsto bedre hvordan folk hadde det, tenkte jeg faktisk at dette var et gjennombrudd. De toppolitikere som erkjenner å ha lite utdanning, bør være kloke nok til å fokusere på de nære ting. De bør ha vett nok til å ikke blande seg inn i utenlandske konflikter ei heller å sløse bort midler på industrielle eventyr.
På flyet hjemover pleier jeg alltid å sovne etter en øl & burger på Værnes. Før jeg slumrer hen titter jeg ut på flyets røde halelys, drømmende om alle de uforløste muligheter Norge har med sin rike historie og multietniske, talentfulle befolkning. Landet er stort, og Rindal viser at man makter å kombinere tradisjoner med nysatsinger – bare man har gode sparebanker som kan være jordmødre for all den positiv kreativitet som finnes der ute. Sparebanker med banksjefer som Magne.