Aker Mekaniske Verksted var en gang en mastodont midt i Oslo sentrum, som sysselsatte tusenvis av jern- og metallarbeidere, til glede for rederier som representerte Norges ‘ære og makt’. I dag er det pensjonistboliger, restauranter og caféer som har overtatt dette verftsområdet ved havnebassenget. De fleste vil kalle denne utvikling for fremgang.
Skulle industrien ha vokst i disse årene, måtte den ha hentet folk fra de trygdedes rekker, fra andre bedrifter, eller fra utlandet. Hadde de vært hentet fra andre næringer ville fort vinningen gått opp i spinningen. Vi lever tross alt i en tid hvor det er knapphet på fagfolk av alle slag.
Det blir verre. Behovet for helsepersonell skal øke dramatisk. For Helsepersonellutvalget, som nylig avla rapport, er ikke løsningen å støvsuge markedet for ledig arbeidskraft, men å snu klokka tilbake ved å tilby redusert standard på sykehjem, i hjemmehjelpen og på sykehusene. Sykepleierne bør jobbe hardere. Når intet annet hjelper skal folk på 65 år kommanderes til sykehusvakter, nærmest som en førstegangstjeneste foran alderdommen.
Men nei, nei, og atter nei:
-Nei, nordmenn, som jo blir stadig rikere, kommer ikke til å akseptere dårligere standarder på sine helsetjenester
-Nei, sykepleiere, som allerede er overbelastede, kommer ikke til å jobbe mer
-Nei, 65 åringer, som jo er klare for fest og moro, kommer aldri til å la seg utkommanderes til tjeneste i gamlehjem
Antall ansatte i helsesektoren kommer derfor garantert til å øke dramatisk i årene som kommer. Den opplagte løsning er at utlendingene tar mange av jobbene, men slikt vil ikke Norge ha. Alternativet er at nær sagt all ny norsk tilvekst til arbeidsmarkedet kommer til å suges opp av helsesektoren. Litt tragisk blir et slikt arbeidsmarked da ikke alle har lyst, eller mulighet, til å ta på seg det som er krevende og stadig mer spesialiserte jobber.
Regjeringen satser på at arbeidslinja skal presse flere ut i arbeidslivet, men dette gjelder kun de fattige. De rike kommer jo ikke til å jobbe en dag lenger enn de har lyst til uansett hva regjeringen måtte foreta seg. Nei, arbeidslinja er og blir en måte å piske de fattige ut i jobb. En strategi som neppe kommer til å bære så saftige frukter at det monner.
Neste mulighet til å skaffe mer arbeidskraft er å heve pensjonsalderen. Nok en gang et tiltak ment å ramme de fattige, med lav utdanning og tøffe arbeidsforhold. Selv kommer jeg til å investere, skrive og tale så lenge jeg har mulighet til det, uansett oppnådd pensjonsalder. Annerledes er det for en vaskedame, matros, industriarbeider eller bussjåfør. De har jobber som sliter på helsa. Yrkesgrupper med lavere levealder enn sjeføkonomer. I siste instans er det å heve pensjonsalderen en måte å avkorte disse gruppenes pensjon. Tja, det å nekte fattigfolk som dør unge, er også en måte å løse pensjonsflokene til kongeriket på.
Alt dette virker litt unødvendig i en tid da oljefondet eksploderer i verdi. Midler som i dag skal spares opp i uante mengder til fremtidige generasjoner.
Ole Paus, som dessverre nå er alvorlig syk, får nå oppleve sannheten i hans munnhell om at ‘Vi har alt, men det er også det eneste vi har’. Nok penger med andre ord, men mangel på varme hender. Det later til også å bli Norges skjebne.
Så lenge vi har en Arbeiderpartiregjering vil fagforeningene her kunne spille en avgjørende rolle. Jo mer liberale våre regler for arbeidsinnvandring blir, desto mindre inflasjonspress får vi ved økt oljepengebruk. Med andre ord kan LO til en viss grad selv velge hvor mye inflasjonspress vi får i norsk økonomi i tiden fremover. Men de fagorganiserte har personlige interesse av å stenge gjestarbeidere ute fordi bedre tilgang på utlendinger for næringslivet gir lavere lønnsvekst over tid. En vanskelig avveining mellom personlig økonomi og nasjonale interesser.
Norge har aldri vært rikere enn nå, blant annet fordi vårt private næringsliv er effektivt og lønnsomt. Et næringsliv som vil skades av nye politiske satsinger på moteriktige industrier fordi sunne bedrifter da vil tappes for fagfolk. Med andre ord gjør industrikjære politikere klokt i å ikke satse på egne prosjekter. Prosjekter som det private næringsliv ikke ser seg i stand til å finansiere med dagens gunstige kronekurs bør neppe realiseres. Aldri uansett.
Regjeringen skal ha ros for at saldoen på statsbudsjettet er ansvarlig ved at det foreslåtte statsbudsjettet ikke øker inflasjonspresset i norsk økonomi. Den må imidlertid tåle sterk kritikk for mange merkelige og kostbare satsinger i næringslivet som i sum gjøre mer skade enn gavn.
Aker Brygges skjebne gir oss håp om at fornuften vinner frem. På slutten av 1970-tallet ble utallige milliarder brukt på verft og rederier i det man trodde var fremtidsrettede satsninger. I dag vil de fleste si at det var best at markedskreftene vant i kampen mot disse bortkastede statssubsidiene. Vi får håpe det skjer igjen.