–Inflasjonen er alltid et monetært fenomen, yndet Nobelprisvinneren Milton Friedman å si til sin tilhengskare av monetarister. Selv om det siden hans tid ikke har vært noen god korrelasjon mellom normale svingninger i pengemengdeveksten og inflasjonen i modne økonomier er det selvfølgelig mulig å trykke nok penger til å skape masse uvanlig inflasjon. Noen vil si at det var akkurat det som skjedde under og etter koronakrisen. De vil påstå at det var derfor vi fikk den voldsomme inflasjonsbølgen som nå tilsynelatende ebber ut.
Her hjemme er det boligmarkedene som later til å gi oss unormale inflasjonsimpulser. På kort sikt vil moderate fall i realboligpriser og kollaps i boligbyggingen gi økonomien deflatoriske impulser. På lang sikt vil imidlertid dagens manglende boligbygging sikre oss sterk oppgang i boligprisene. Før eller siden må jo boligprisene komme seg opp på samme nivå som de langsiktige grensekostnadene for boligbygging.
Med en vekt på i underkant av 20 prosent av den samlede konsumprisindeks (KPI), vil bare 5 prosents husleievekst også kunne ta for seg halvparten av den samlede inflasjon, som Norges Banks inflasjonsmål på 2 prosent tillater. Det blir da bare ett prosent poeng igjen til alt annet i form av varer og tjenester, som i snitt ikke kan stige mer enn 1,25 prosent, hvis grensa på 2 prosent for samlet KPI-vekst skal kunne holdes.
En unødvendig stram tvangstrøye spør du meg, men det er det jo ingen som gjør. Så det blir nok et formelt mål på to prosent som fortsetter å være uoppnåelig. Hvilket i sin tur kommer til å få folk til å spørre seg om hva vi skal med en uavhengig sentralbank, som settes til å oppnå uoppnåelige mål.
Svaret på de problemer som her vil oppstå blir nok at Finansminister Vedum, eller hans etterfølger, systematisk må reparere skadene av den strenge pengepolitikken ved å føre en mer ekspansiv finanspolitikk. Helst ved å hjelpe til med boligbygging, men trolig heller i form av underskuddskrevende industriprosjekter og ulønnsomme samferdselsinvesteringer. Dessverre investeres det ikke der det trengs (boliger), men heller der politikere med to i matte kan få seg en direktørstilling. Dermed blir det sterk husleievekst i mange år fremover.
Hjelp får vi forhåpentligvis fra en sterkere krone og prisfall på våre importvarer. Verdens ledende industrinasjon, Kina, opplever nå deflasjon på bred basis, noe som vil plage alle deres vestlige konkurrenter. Til glede for nordmenn som er storforbrukere av forbruksartikler fra Østen. Kronekursen derimot er en notorisk upålitelig venn. Vi kan håpe på, men ikke regne med, at den styrker seg.
Imidlertid så gjenstår hovedproblemet at Norge, som de fleste andre vestlige samfunn, har full sysselsetting, lav produktivitetsvekst og dermed lite rom for å øke etterspørselen etter varer og tjenester uten å utløse nye inflasjonsbølger.
For Norge vil tilgangen av arbeidskraft bli helt avgjørende gitt at vi allerede har en utbredt mangel på fagfolk. Det i forkant av en tid hvor vi skal øke oljepengebruken systematisk. Det blir da fremover nesten umulig å følge handlingsregelen for bruk av oljepenger hvor 3 prosent av hovedstolen skal kunne brukes på investeringer og konsum innenlands.
Så lenge vi har en Arbeiderpartiregjering vil fagforeningene her spille en nøkkelrolle. Jo mer liberale våre regler for arbeidsinnvandring blir, desto mindre inflasjonspress får vi ved økt oljepengebruk. Med andre ord kan LO til en viss grad selv velge hvor mye inflasjonspress vi får i norsk økonomi i tiden fremover. Men de fagorganiserte har personlige interesse av å stenge gjestarbeidere ute fordi bedre tilgang på utlendinger for næringslivet gir lavere lønnsvekst over tid. En vanskelig avveining mellom personlig økonomi og nasjonale interesser.
Trolig vil det uansett innvandring bli vanskelig å nå de fulle 3 posent i oljepengebruk som handlingsregelen ikke bare tillater, men anbefaler. Det er bare for mye penger tilgjengelig. Nå som oljeprisen er nær 1000 kroner fatet renner det friske midler inn i fondet hver eneste dag.
Figuren nedenfor gjengir en tenkt bane for bidraget til oljefondet fra underkonsum av oljepenger. Dette er avsetninger til oljefondet, hvis vi bruker 2,5 prosent, og ikke 3 prosent, av fondets saldo ved inngangen til året. Anslag basert på min hjemmesnekrede forventede bane for oljefondets saldo.
Underkonsumet vil altså vokse over tid. Derfor vil finansministeren trolig bruke ethvert konjunkturelt tilbakeslag til å øke bruken av oljepenger. Første linje for konjunkturstyringen flyttes i så fall fra Norges Bank til Finansdepartementet.
I neste omgang åpner en slik omlegging fra en ‘Greenspan (eller Wolden Backe) put’, hvor renta settes ned hver gang noe går galt, til kontinuerlig finanspolitisk press på arbeidsmarkedet, til et spørsmål om ikke vi like gjerne kunne knytte oss på Euro fremfor å drifte en uavhengig sentralbank. Men det får bli temaet i et annet blogginnlegg.
Friedmans disipler vil nok fortvile over at jeg er såpass brysk med monetære inflasjonsutfordringer. De får glede seg over at pengemengden nå er fallende i de fleste land. I dag ville deres ypperste prest trolig ha vært mer bekymret for mulige fremtidige deflasjonsbølger som dette kan innevarsle, enn for at inflasjonen nå skal ta helt av.