Med skjelvende finger tastet jeg i morges på Enter-knappen for å åpne min elektrisitetsregning for september. I fjor var den på over 10 000 kroner (før strømstøtte), men hva ville den bli i år? Etter å ha drukket min kaffe for å roe nervene åpnet jeg vedlegget i e-posten fra min strømleverandør med et nytt sjokk i vente: Strømregningen var på 88 kroner.
Ikke uten grunn spår jeg derfor at den senere tids trend med uventede svake målinger av konsumprisindeksen fortsetter når september-tallet kommer tirsdag neste uke; 10.oktober. Der vi i august hadde en 12-månedervekst på 4,8 prosent havner vi nok nær 3,7 prosent for 12-måneders veksten i september.
Dyrtida er over. I månedene fremover vil det fremdeles være prisfall i vente. Hvis kronekursen styrker seg med om lag 10 prosent det neste året, uten at energiprisene stiger, kommer vi nok under inflasjonsmålet på 2 prosent i enkelte måneder neste høst. Og da ligger vel alt til rette for rentekutt i Norges Bank?
Problemet er at arbeidsmarkedet er i et alvorlig ulage som bare blir verre, noe folk later til å ikke være klar over.
Med mini-boomen i oljeindustrien vil folk i bransjen kreve, og få, to-sifrete lønnstillegg i tiden fremover. Det på toppen av fete tillegg som har vært gitt det siste året. Tidene er bare for gode for oljeselskapene til at de makter å holde igjen. Forhåpentligvis gis utbetalinger i rause bonuser, slik at oljebransjen ikke låser seg inn med et høyt kostnadsnivå for mange år fremover. Men vi fagforeningsfolk foretrekker løft i fastlønna. Da får du tross alt både pensjonsgivende inntekt og et høyere lønnsgulv ved neste lavkonjunktur da bonusene uteblir.
Det grønne skiftet later til å være utsatt. Renta og dermed kapitalkostnadene stiger, arbeidsfolk går tilbake til olja og folk sliter med økonomien. Norway goes back to black.
Resten av arbeidsmarkedet er også i ulage da flyktningstrømmen overbelaster helse- og omsorgssektoren, mens de nye regler for bruk av vikarbyråer ikke fungerer etter hensikten.
Helse- og omsorgssektoren får en ekstrabelastning også ved at au-pairene ( om lag 1000 personer) kastes ut av Norge. Unge, ivrige, hardt-arbeidene jenter som Norge ikke lenger ønsker å ta i bruk.
Min nabo hadde en slik. Han hadde Parkinson med en hyggelig utenlandsk jente som bodde hos seg, for å hjelpe til med daglige gjøremål. Pressen kalte hennes kollegaer for slaver, men når jeg spurte henne ved postkassen om morgenen om hun hadde det bra, svarte hun alltid: Takk, bare bra!
Naboen ville med dagens system ha blitt lagt inn på et offentlig hjem og stelt av kommunalt ansatte til en kostnad av én million kroner per år for skattebetalerne. Man kaller det fremskritt.
Helsesektoren er i det hele tatt preget av manglende realisme i sin langsiktige tenking rundt mangelen på arbeidskraft. Jeg fikk to sjokk da jeg forleden hørte et innlegg fra Gunnar Bowim, leder av Helsepersonellkommisjonen. Det ene var at han seriøst mener at de gamle i fremtiden må akseptere redusert standard på gamlehjem. Virkelig, aner han hvor tøft det det allerede er der?
Det andre sjokk er at han og mange med han tror at vi skal innføre en allmenn verneplikt for 65-åringer som kan ta en tørn på gamlehjemmene våre. Ja, litt som med verneplikten i Forsvaret. Kinas formann Mao ville ha vært stolt av oss. Det blir vel litt som med min ungdomstids verneplikt. De velstående slipper unna, mens de fattige enkene på 65 må ta nattvakta juleaften på et sykehjem langt fra der de bor.
Mange arbeidslivsforskere håper og tror at vi har en betydelig reserve i gjengen som står utenfor arbeidsmarkedet. Men dagens arbeidslinje hvor folk skal tape så mye, ha det så vondt, på å stå utenfor arbeidsmarkedet at de motvillig og gråtende tar seg en jobb, er neppe mulig å føre videre særlig mye lenger. Det blir bare for tøft for politikerne å stå i det.
Gitt at våre arbeidsmarkeder får slike karaktertrekk er det ingen grunn til å tro at vi får annet enn mangel på arbeidskraft i årene som kommer. Legg merke til at jeg ikke kritiserer hva vi gjør, bare påpeker at det har sine konsekvenser for etterspørselen etter arbeidskraft, og for reallønnsveksten som nå bli klart positiv for folk flest.
Vi må nok bare akseptere at mangelen på tilgjengelig arbeidskraft i Norge i fremtiden blir så stor at norsk lønnsvekst vil måtte holde seg høy i en årrekke fremover, selv etter at prisveksten faller tilbake.
Det er tross alt ikke bare oljearbeidere som skal ha glede av at Norge er Back in Black.