Det var en trivelig kveld i går hvor jeg måtte ta avskjed fra alle de hyggelige ansamlingene i Arendals lune gater. Selv måtte jeg nemlig ut på kvelden kjøre av gårde til Grimstad for å få litt søvn, all den tid Arendals hotellkapasitet var fullstendig sprengt.
Men i det jeg forlot denne perle på Sørlandet, kunne jeg ikke unngå å tenke på at det for en østkantgutt er egentlig så ganske kult å mingle mens man diskuterer politikk, økonomi, renter og eiendom i spirituelt selskap, til langt på kveld. Dette er langt å foretrekke fremfor å stå i hardt arbeid. En effekt av at Norge har blitt så rikt som det har blitt.
Etter en halvliter kaffe nå på morgenen utkrystalliseres noen refleksjoner etter en god natts søvn. Tanker jeg burde ha gjort meg før.
Verdensøkonomien er i endring er vel den første tanke som slo meg i arbeidsdagens første time med ‘Coffee and Contemplation’.
Kinas inntreden i WTO i 2002 ga et vanvittig inntektssjokk til Norge, fordi Norges eksportinntekter da eksploderte samtidig som de ufattelige lave prisene på kinesiske importvarer ga oss sterk nedgang i prisene på alskens importerte forbruksvarer.
Nå skal Kina åpenbart konsolidere finansene en periode, før eldrebølgen, eller tsunamien av gamlinger, slår inn over kinesisk økonomi. I 2050 vil 38 prosent av den kinesiske befolkningen være over 60 år. Det kan fortsatt være noe vekst i økonomien, som følge av at unge, friske og velutdannede erstatter aldrende, krokbøyde menn og kvinner, som har slitt seg ut lenge før de får heve pensjon. Men det blir neppe rare veksten i forhold til hva som var før..
Øst-Europas inntreden i det felles europeiske arbeidsmarked i 2002 ga norske bedrifter rik tilgang på enorme mengder billige og dyktige håndverkere. Våre egne arbeidsfolk gikk i årene 2003-2009 for lut og kaldt vann, mens en akademiker som meg slet med store middager i den krevende, og stadig voksende, konferanseutsatte sektor. Øst-Europa har imidlertid nå også elendige demografiske utsikter, og kan neppe tilby oss mye mer arbeidskraft enn det gjør i dag.
Så fremover blir det hverken billige arbeidere, billige varer, eller høye råvarepriser til eksport til Norges gunst. De dager er forbi.
Mens vi sov kom Oljefondet i sving. Fra sekelskiftet til i dag har det vokst fra 200 milliarder kroner til dagens 15 000, en vekstrate på om lag 20 prosent pro anno. Det er bare så altfor mange økonomer i Arendal som glemmer hvor rike vi har blitt. Vi er rike nok til at vi slipper ubehagelig arbeide, men kan heller tilbringe glade dager i denne flotte sørlandsby. Oljefondets sjef trenger heller ikke jobbe, bare drive sin suksessrike Podcast. Hvem bryr seg om at Oljefondet taper noen milliarder per kvartal? Det er nok å ta av.
Arbeiderpartifolk har ikke helt forstått hvor rike vi alle har blitt. De som maser om ‘arbeidslinja’ må forstå at det de da snakker om er at det er fattige arbeidsfolk, og kun dem, som MÅ STÅ PÅ.
For barn av Norges rike gjelder ikke arbeidslinja. De kan egentlig gjøre som de vil, så store som familieformuene deres har blitt med åra. Jeg skjønner godt at folk i Fellesforbundet stritter imot å reforhandle dagens rause AFP. Likskjorta hakke lommer, og vi er rike nok til å beholde dagens AFP-ordninger hvis det er det vi ønsker oss.
Norges Bank later heller ikke til å ta rikdommen inn over seg. I senere år har innskuddsveksten fra husholdninger ligget langt over gjeldsveksten.
Så jo mer du hever renta, desto rikere blir de gamle, velfødde og steinrike. Våre én million pensjonister kan sløse mer, desto høyere renta blir. Bruke de ekstra renteinntektene til å feire årets ekstravagante pensjonistoppgjør hvor grunnbeløpet i Folketrygden ble økt med 8,4 prosent. Jeg traff mange hvitvinsdrikkende pensjonister i Polden før jeg la meg. Det blir nok enda flere der neste år.
Politikere blir det også stadig flere av i Arendalsuka. Politikere som elsker å investere i underskuddskrevende fabrikker, veier og broer. De legger heller ingen brems på seg som følge av renteøkninger. Det til tross for at lønnsomheten til alle deres prosjekter faller når renta går opp.
Men det er jo ikke noe stort problem det heller, gitt hvor rike vi er blitt. Den norske stat er jo også blitt en rentenist. Og jo mer renta går opp globalt, desto større blir overskuddet i statskassa. Desto mer betong kan politikere av alle slag ikle norske fjell.
I Japan kalles denne gjengen for ‘Betongstaten’. Distriktspolitikere som tror at en ny vei, bro eller tunnel til noen skarve milliarder er det som skal til for å få ungdommen til å flytte tilbake til hjembygda.
Men de som tar støyten for denne økonomiske politikken er nettopp barnefamilier. De opplever den økonomiske politikken bestående av sløsing med oljepenger og rentehopp som ren økonomisk krigføring. En krigføring som er svært så urettferdig all den tid inflasjonen i Norge ikke er så avhengig av barnas økonomiske disposisjoner.
Litt ironisk er det også at jo mer Norges Bank klarer å strupe boligbyggingen med sine rentehevinger, desto større mangel blir det av boliger om et par år. Resultatet blir kraftig husleievekst i 2026. Med andre ord gir dagens renteøkninger økt husleieinflasjon høsten 2025. Og stiger husleiene med 10 prosent i 2026 vil konsumprisindeksen i dette år trekkes opp med nær 2 prosentpoeng av denne grunn alene.
Og det er her vi er på samme vei som Kina. Også de har satset på betong og giganto-nami for å holde den økonomiske veksten oppe. Latt barnefamiliene lide, med stupende barnekull som resultat.
Det er nok dessverre slik at dagens rentemøte bidrar til å hjelpe oss videre langs den kinesiske vei.
Neste uke skal jeg treffe kinesere på tur i Oslo for å fortelle dem om hvor like vi har blitt. Både Norge og Kina preges av både lavere økonomisk vekst, nok dollar, men et voksende behov for helsepersonell til å ta unna vår eldrebølge og deres eldre-tsunami. Samt politikere som har forelsket seg i ekstravagante prosjekter.
Gleder meg allerede til Arendalsuka 2024. Gode dager hvor vi prater litt om løst og fast over hvitvin og reker. Ja, de kaller det arbeid. Jeg gjetter på at det blir rekorddeltagelse også i 2024. Vi blir jo stadig rikere år for år. De av oss som ikke har småbarn.
Et nytt år med nye steg i forgubbing av Norge venter. Et kongerike med stadig rikere pensjonister, utarming av barnefamiliene og med en dyster langsiktig økonomiske skjebne som resultat. En skjebne som politikere kommer til å prøve å rette på ved å dekke stadig mer av Norge i betongkonstruksjoner. Anlegg som gir stadig større tap, desto høyere renta kommer.
De kaller det ansvarlig økonomisk politikk.