-Freedom’s just another word for nothing left to lose, Me & Bobby Mcgee
Er folket best tjent med at staten overstyrer deres finansielle disposisjoner, eller bør de overlates til seg selv? Låne og investere som de vil, med tilhørende fare for å sette farsarven over styr.
Akkurat hvor streng du syntes boliglånsforskriften bør være avhenger nok av hvilken politisk farge du har. Jo mer libertarianer du er av natur, desto mindre glad er du i slike forskrifter. Ved høy belåningsgrad har man i dag avdragsplikt. Det at bankene stresstester kunden og nekter henne mer enn fem ganger sin inntekt i lån, er også med på å sikre at kunden ikke blir ruinert ved kraftige fall i boligverdier. Og når kundene sikres godt, er også bankenes finanser bunnsolide.
Likevel er det verdt å ta opp til diskusjon hvorvidt forskriften i det minste bør lettes på. Nå som vi har gått fra et nullrente-regime til et høyrente-regime på ett år, presumptivt fordi det er langvarig fare for høy inflasjon (med tilhørende nominell boligprisvekst), er forskriften et mye større inngrep i den enkeltes økonomiske disposisjoner enn det var før.
Bare tenk deg et pensjonert ektepar som under pandemien lånefinansierte en hytte til 3-4 millioner kroner fordi renteutgiftene så bedagelige ut. Nå risikerer de å ha så svak likviditet at de på tampen av livet må selge hytta. Og hvis de ikke får solgt den, må de kastes ut av hus og hjem. Det er godt mulig at dette på en eller annen måte er godt for norsk økonomis langsiktige helse å hvis gamlingene ut, men det skal litt fantasi til for å lage et scenario hvor kongerikets økonomiske sikkerhet står på spill hvis pensjonister noen få fotskritt unna penalet får låne litt ekstra i banken.
Norsk økonomi er tross alt i dag i en helt annen situasjon enn den var på slutten av 1980-tallet. Etter at oljeprisen hadde kollapset, gikk daværende statsminister, Gro Harlem Brundtland, på TV for å fortelle det norske folk at vi måtte gå ned én månedslønn i levestandard. Nå er derimot utsiktene usedvanlig gode for både statsfinanser og utenriksøkonomi. Utfordringen er heller hvordan vi skal kunne øke vår levestandard gitt at vi allerede i dag mangler fagfolk i mange bransjer.
Boliglånsforskriften kan heller ikke sees helt uavhengig av hvordan vi ellers disponerer våre ressurser. Jo strammere de offentlige budsjetter er, jo høyere er det fornuftig at folks private forbruk får lov til å bli. Og motsatt.
Det er også all grunn til å skjele til kredittveksten. I perioder med høy kredittvekst vil bankene kunne bli slepphendte i kredittarbeidet, og gi både seg selv og sine kunder varig økonomisk mén. I dag er imidlertid kredittveksten i husholdningene minimal – og langt lavere enn inflasjonen.
Tidligere Stortingspresident Jo Benkow yndet å si at det forskjell på det å barbere seg og det å skjære av seg haka. En idé kunne være å lette på boliglånsforskriften, se hvordan det går, og revurdere den om ett års tid. I mitt hode er det naturlig å se på:
- Størrelsen på lån til inntekt (kanskje la den ese ut fra 5 gangern til 6-7 ?)
- Amortiseringskrav på boliglån (kanskje heve den fra 60 til 70 prosent?)
- Avdragsfrihet og mulighet for å belåne de årlige renteutgiftene? Av type hvis du har et lån på 5 millioner kroner så kan det utvides til 5,2 bare økningen brukes direkte til rentebetalinger.
- Inndeling i grupper? Kanskje barnefamilier og pensjonister bør få lettelser, men ikke oss andre?
Mulighetene er mange, og det trenger ikke skremme kredittanalytikere i inn- og utland. Tvert imot er det slik at for strenge reguleringer i seg selv kan være en fare for norsk økonomi. Under den store finanskrisen på begynnelsen av 1990-tallet var det nettopp streng kredittregulering som drev hastigheten og styrken i fallet da bankene ble nærmest pålagt å kutte sine eksisterende utlån. En prosess som bidro sterkt til tap i banker som måtte selge unna sine eiendeler i en fei.
En for streng boliglånsforskrift kan også være til skade for bolig- og husbygging. Nå er boligbyggingen på vei mot historiske bunner, og det bør kunne være bred politisk enighet om at den ikke bør falle videre.
I siste instans må boliglånsforskriften sees opp mot renta. Alt annet like vil lettelser i kredittreguleringer øke inflasjonspresset i norsk økonomi, og dermed øke faren for nye rentehevinger. Dette er trolig det beste argument for å gå gradvis frem i letting på, eller utfasing av, boliglånsforskriften.
Mitt tips er at lettelser kommer til høsten, i en eller annen form. Det er bare noe for kommunistisk i det å ha en streng og firkantet kredittforskrift som tvinger folk til å gjøre økonomiske disposisjoner til skade for seg selv. Hindre dem å leve som de vil. Så får det heller være at noen skjebner ikke tåler finansiell frihet, og må ut på landeveien etter store økonomiske tap. Der de må drive gatelangs mens de synger på refrenget:
Feeling good was good enough for me, good enough for Me & Bobby Mcgee.