Helgens væpnede opprør i Russland innevarsler ikke bare en ny fase i krigen, eller i Russlands historie, men vil trolig også endre russernes syn på seg selv, og på landets relasjoner med sine naboland. Heri ligger det store muligheter for den årvåkne fredsmekler.
Putin, og mange i de russiske eliter med han, har aldri akseptert at Russlands hegemoni over gamle sovjetstater skulle opphøre. Wagner Gruppen var bare en av flere militære grupperinger, som vokste seg store og sterke, med dårlig skjult russisk støtte, for å skape opprør og kaos i de frafalne sovjetstater. Både Moldova og Georgia ønsker seg inn i EU og NATO blant annet fordi de sliter med utbryterrepublikker, med tilhørende russiske militære baser, som nører opp under etniske russeres krav om selvstyre og løsrivelse.
Da Sovjetunionen falt fra hverandre i 1991 var det 25 millioner etniske russere som våknet opp som utlendinger i det som dagen i forveien var deres hjemland. Mange gikk fra å være sitt lokalsamfunns overklasse til å bli satt til side til fordel for små etniske minoriteter i sovjetstaten, som nå var blitt majoriteter i sine lokalsamfunn. Russisk språk og kultur har siden da vært i tilbakegang.
Wagner Gruppen er en langt mindre hierarkisk gruppering enn det folk flest tror, med store styrker i utlandet og egne bedrifter som skaffer dollar til veie i Afrika. Her har de russiske soldater spilt en avgjørende rolle i stridigheter i land så forskjellige som Sudan, Libya og Den Sentralafrikanske Republikk. I Afrika opererer Wagner Gruppen nærmest som middelalderens leiesoldater, så lenge de også kriger til fordel for Russlands interesser.
Akkurat hvorfor vi fikk en krig i Ukraina, og om andre land kunne hjulpet til og avverget denne tragedie, vil sikkert debatteres av historikere nærmest til evig tid. Akkurat som dagens historikere fortsatt krangler om hvem som hadde skylda for første og annen verdenskrig. Kunne diplomati ha ført frem?
Litt på samme måte som München-konferansen prøvde å blidgjøre Hitler, prøvde europeiske politikere flest å komme til enighet med Putin om Ukrainas fremtid etter han invaderte Krim-halvøya. Ved München konferansen i 1938 tok Hitler feil i å tro at vestmaktenes ettergivenhet var et klarsignal til å angripe sine naboland. Like feil tok Putin da de fraværende reaksjoner på hans invasjon av Krim-halvøya, fikk han til å tro at han like gjerne kunne besette resten av Ukraina.
Krigen har da også blitt noe av den samme tragedie for Putin som angrepet på Polen ble for Hitler. Russisk økonomi lider, og Russlands allerede dystre demografiske utsikter, med bare så altfor få innbyggere under 30 år, blir ytterligere forverret av alle som blir drept eller skadd i krigen.
Men denne helgs væpnede opprør skaper nye fredsmuligheter.
For de russiske eliter gir dette en åpning til å snakke med sine diktator om at dette ikke var så lurt, var det vel? Det er betegnede at ingen skudd ble avløst da Wagner gruppen inntok russiske kommandosentraler, det var Belarus sin statsleder som fremforhandlet avtalen som avblåste mytteriet, og at det var chechenere (ikke etniske russere) som sto klare til kamp ved Moskvas porter mot Wagners fremrykkende styrke lørdag kveld. Selv om de færreste er villige til å kritisere Putin, er russere flest luta lei krigen. Det at Putin om kvelden benåder de han kalte forrædere om morgenen er også et tegn på svakhet, som får erkekonservative militære til å skamme seg.
Kontrasten til tidligere ledere var da også slående. Lørdag kveld var både Putin og Medvedev på flukt fra Moskva til St. Petersburg. Ingen av dem ledet sitt folk som Boris Yeltsin gjorde da han slo ned sitt militære opprør.
Så hvis denne gamle etterretningsoffiser ikke visste det fra før, har han nå lært at militære enheter kan gjøre opprør uten å møte mostand hos de russiske militære, at ingen i elitene bryr seg om hans skjebne, og at han er helt avhengig av sine utenlandske lakeier for å overleve ved krig og krise.
Til neste år er det presidentvalg i Russland. Da blir Putin 72 år. Kanskje er det på tide å trekke seg tilbake til sin Dacha?
Slik man i sin tid kvittet seg med partileder Nikita Khrusjtsjov.
Dette står for meg også det hyggelige scenario for verden. La en yngre diktator, gjerne fra det militære, ta over og inngå de nødvendige fredsavtaler, som gjør det mulig for de russiske styrker å trekke seg tilbake fra det meste av Ukraina. Trolig vil Russland fortsette som et slags militærdiktatur hvor pussige demokratiske valg av ulike slag holdes. Valg hvor noen demokratiske frø får lov til å spire og gro. Men statsapparatet må trolig ledes av en høyreorientert, nasjonalistisk figur med militær bakgrunn. Venstresiden er bare for svakt og splittet til å styre dette veldige landet.
Forhåpentligvis tar makthaverne i Kreml lærdom av Otto von Bismarcks genistrek da han skapte Det Tyske Keiserriket. Bismarck valgte å IKKE samle alle tyskere i et rike. Gjengen i Wien var bare så altfor annerledes enn tyskere i Bavaria og Ruhr-området, til at de kunne styres samlet. Bismarck var opptatt av å lage et stabilt og styringsdyktig Tyskland. Også Kreml ville tjene på å begrense sine geografiske appetitt.
Russlands anseelse og prestisje har tapt seg som følge av dette væpnede opprøret. Hva som skjer med Wagners afrikanske grupperinger er uvisst, men de kan neppe fortsette som før gitt at deres russiske hovedkontor oppløses, mens deres leder deporteres.
Mitt tips er at Putins ydmykelse kommer til å gjøre alle Russlands naboland mer villige til å stå opp for sine interesser, og trosse råd og ordre fra Moskva. For landets samarbeidspartnere som Kina, Iran og Sør-Afrika må det være en tankevekker at Putin er så svak på hjemmebane. Så svak at han neppe lenger kan hjelpe dem militært i en krise.
Vi får håpe på det beste, og lære oss å leve med frykten for det verste. Historikere vil som sagt kjekle om Putins krig i all fremtid. Dagens snabbanalys tilsier imidlertid at det er grunn til å håpe av denne ydmykelsen av det mange trodde var en allmektig diktator, med stålkontroll over sine militære styrker, kan gi håp om forening innenlands, fred i Ukraina, og mindre støtte internasjonalt til både denne grusomme krig, og til andre Putin-finansierte opprør rundt omkring i verden.
Det er i hvert fall lov å håpe.