Idyll

by | 03. June 2023 | Norsk økonomi

I unge år likte jeg å ta dagsjobber i industrien. Tror jeg rakk å være innom 30 anlegg. En fin tid i livet. Idyllisk var det. En dag fikk jeg jobb med å pakke sammen ting i verkstedhallen på Aker Brygge. Jeg kan fortsatte huske summingen av maskiner som sto ubrukt etter konkursen til Akers Mekaniske Verksted (Akers Mek), men fortsatt med strømmen på. Det må ha vært omtrent der restauranten DS Louise er nå. Det var idyll det!

Vi glemmer at Akers Mek ikke gikk konkurs uten statlige bergingsforsøk. Tvert imot sto utallige politikere med nærmest åpen lommebok for å hjelpe dette stolte mekaniske verksted overleve. Da det gikk overende kom planene om kombinert bolig, restaurant og kontoranlegg, ja det nærmeste gamlemor Norge noensinne hadde sett til et regelrett Jappeland!

 Jappeland ja, dette forferdelige imaginære sted, hvor folk bare gikk svinsende rundt på brygga med solbriller på, spisende is og drikkende øl, mens ungene løp fritt rundt omkring i bilfrie gater. Slik fordervelse skulle ikke Norge ha! Så politikere og fagforeningsfolk kjempet alt de kunne med skattebetalernes penger som våpen, mot en slik utvikling.  

I ettertid er det skrevet utallige akademiske avhandlinger om dårskapen ved en slik industripolitikk. Blant annet er det som regel skadelig å bevare og utvikle statlig industri fordi det som oftest er bare så altfor mange private industribedrifter som står i beite for erfarne fagfolk som både kan faget sitt, og som har vært ute en vinternatt før. En av de viktigste kildene til denne åre av gull i arbeidstilbudet er at etablerte, gjerne eldgamle, bedrifter får lov til å gå konkurs. Det svir, og er krise i det bedriften går under, men det er nettopp derfor lærdommen er så mye verdt for bedriftene som overlever!

Norge har i dag en svært så suksessrik industri som deler ut store utbytter til lykkelige aksjonærer som kan glede seg over sterke aksjemarkeder. Det gjengse problem en suksessrik bedrift i dag har er å skaffe fagfolk, gjerne i konkurranse med offentlige satsinger.

Dette er ikke en særnorsk problemstilling.

Jeg var nylig i den nordsvenske industribyen Skellefteå, som bygger Nordens hittil største batterifabrikk. Selv med 7,5 prosent arbeidsledighet i Sverige, tvinges bedriften North Volt til å støvsuge hele Europa etter fagfolk. I mangel av disse satser de på å rekruttere fra fremmede verdensdeler, hovedsakelig fra Sør-Østasia. I hvert fall kunne de det, før den svenske konservative regjeringen ble avhengig av Sverigedemokratene. No more!

Så der står Skellefteå i dag, med ambisjoner om vekst uten mulighet til å skaffe seg tilstrekkelig med kvalifisert arbeidskraft. Det er her Norge er på vei slik vi oppfører oss nå om dagen.

Den gamle general, senere president, Dwight D. Eisenhower (ja han som organiserte selveste D-dagen i 1944) sa i det han gikk av at den amerikanske befolkningen måtte passe seg for ‘The Military Industrial Complex’. Et sammensurium av aktivister (i hæren), av eksperter (generaler), og av politikere med ambisjoner om å komme videre i livet til godt betalte stillinger i det private næringsliv. Eisenhower så på dem som en formidabel trussel for næringslivets helse.

Her hjemme har vi fått ‘The Woke Industrial Complex’. Et herlig samrøre av alle som ønsker det offentliges hjelp til å realisere sine drømmer.

Ikke uten grunn har det da også godt dårlig for oss. Våren 2023 har Norge fortsatt lavere industriproduksjon enn i 2008. Norge har i sannhet lidd under lobbyistenes åk.

Men det finnes håp. En svak kronekurs, dyktige ingeniører og fagarbeidere som jobber overtid, hjelpes nå av risikovillige kapitalmarkeder. Det jobbes i herdig for at gamle rekorder for industriproduksjonen ikke bare kan nås, men snart også slåes!

Men så var det politikerne da. Klarer de å holde seg unna? Klarer de å se at de ved sine satsinger kommer til å fortrenge like mye som de skaper? Kan de bare at det med ro og la industri og øvrig konkurranseutsatt næringsliv blomstre mens de selv jobber med andre ting?

Jeg ville dessverre ikke gitt et slikt scenario gode odds. Og hva blir så resultatene av vår overvrige indsutripolitikk, etter kopi av amerikanernes Inflation Reduction Act:

 “Copying other countries’ solutions to problems you do not have, or focusing on trendy issues that are not really important, is a recipe for inefficiency, if not disaster.”

Ricardo Hausman

Ja, det er noen som kan få sagt det.

Min favorittsjappe på Aker Brygge ligger faktisk litt lenger ut enn selve verkstedhallen. Den ligger på Tjuvholmen, der Direktør Karl Glad en gang i tiden satt og regjerte som sjef for hele Aker konsernet. Gutta på gølvet syntes det var fint å stikke innom der med ærend. Luksuriøse kontorer, air condition, og pene damer som serverte kaffe var det her. I kjole svevde de smilende sekretærene, holdende kaffeasjetten litt høyt foran seg, inn på kontoret til sine takknemlige, mannlige, bebrillede og middelaldrende sjefer med kulepenn i skjortelommen. Det var en slags idyll det også.  

I vår tid foregår det også industriproduksjon på Aker Brygge. Men nå av ingeniører og økonomer som sender sine regneark og tegninger verden rundt. Hadde gutta fortsatt sveiset og banket rust av skip i Oslo sentrum, mens jentene serverte de ringpermelskende sjefene sin kaffe, ville vi ha forblitt fattige. De gode minner dør aldri. Men la oss heller ikke fanges av dem.

I dag får jeg kaffen min her fra en artig italiener som gir meg en hjemmelaget pistasjis i hånden, før jeg setter meg ned i mitt Paradis. På kaféen med samme navn.

Det var fine ungdomsår på 1970-tallet, men ønsker ikke Norge tilbake dit. Jeg kommer heller aldri til å jobbe på gølvet igjen. Av hensyn til andre arbeidstakere, og mine medborgeres sikkerhet, kommer jeg aldri til å benytte meg av truckførerlappen igjen. Heldigvis har vi mye fin privateid industri med vokseverk som tar den stafettpinnen videre.

Kommer heller aldri mer til å applaudere nostalgisk industripolitikk fra landets beste hjerner, med velmenende lobbyister på slep, når de passerer meg i Stortingets ganger.

Nå på forsommeren sitter jeg heller på samme plass som jeg sjauet i min ungdom, og drikker min kaffe, mens restene av min italienske is renner dryppende ned på et fortau tilhørende en av verdens beste byer å bo i.

På denne tid av året er virkelig Oslo ‘sol og magi’.

Nå er det solnedgang for meg, men dessverre ingen sang, bare så altfor mye industripolitikk.

Men heldigvis:  Det er øl.

Kategorier

Siste innlegg