Den døende Lenin må ha lurt på hva slags imperie han hadde skapt. Med kontroll over utallige folkeslag måtte en statsleder ha nesten fotografisk hukommelse for å kunne styre mange folkeslag i utallige bygder og byer fra Østersjøen til Stillehavet. Med fare for uro og opptøyer måtte en statsleder også være streng og ofte hensynsløs i kampen mot sine motstandere. Trolig oppdaget Lenin bare så altfor sent at det eneste skapning som kunne styre et slikt komplekst statsapparat som måtte også henge med i kappløpet mellom stormaktene, måtte være et monster. Det var kanskje ikke nødvendig å være psykopat for å kunne lede Sovjetunionen, men det hjalp. Dermed var det ingen andre enn Generalsekretæren i Kommunistpartiet Josef Stalin som kunne overta som leder ved Lenins død i 1924. Kamp om makten ble det, men i 1929 var Stalin Sovjetunionens ubestridte leder.
Stalin iverksatte allerede året før den første fem-årsplan for å løfte Sovjetunionen ut av tilbakestående fattigdom inn i den nye tid. Tvangskollektivisering av landbruksareal hvor bøndene måtte levere fra seg fødevarer til de fremvoksende byene ble gjennomført med hardhendte metoder. Byer hvor tungindustri og produksjon av våpen skulle prioriteres. En omfordeling av beslaglagte ressurser som møtte mye motstand i befolkningen.
I en tale til industriledere i 1931 kom Stalin med den treffende prognose at hvis ikke Sovjetunionen ofret alt for moderniseringen, så kommer landet til å bli knust av sine motstandere. Her er den viktigste del av talen, som også gir en fin oppsummering av sovjeternes syn på Russlands historie (i engelsk språkdrakt):
It is sometimes asked whether it is not possible to slow down the tempo somewhat, to put a check on the movement. No, comrades, it is not possible! The tempo must not be reduced! On the contrary, we must increase it as much as is within our powers and possibilities. This is dictated to us by our obligations to the workers and peasants of the USSR. This is dictated to us by our obligations to the working class of the whole world.
To slacken the tempo would mean falling behind. And those who fall behind get beaten. But we do not want to be beaten. No, we refuse to be beaten! One feature of the history of old Russia was the continual beatings she suffered because of her backwardness. She was beaten by the Mongol khans. She was beaten by the Turkish beys. She was beaten by the Swedish feudal lords. She was beaten by the Polish and Lithuanian gentry. She was beaten by the British and French capitalists. She was beaten by the Japanese barons. All beat her because of her backwardness, military backwardness, cultural backwardness, political backwardness, industrial backwardness, agricultural backwardness. They beat her because to do so was profitable and could be done with impunity. Do you remember the words of the prerevolutionary poet: “You are poor and abundant, mighty and impotent, Mother Russia.” Those gentlemen were quite familiar with the verses of the old poet. They beat her, saying: “You are abundant; so one can enrich oneself at your expense. They beat her, saying: “You are poor and impotent ‘” so you can be beaten and plundered with impunity. Such is the law of the exploiters-to beat the backward and the weak. It is the jungle law of capitalism. You are backward, you are weak-therefore you are wrong; hence, you can be beaten and enslaved. You are mighty-therefore you are right; hence, we must be wary of you. That is why we must no longer lag behind.
In the past we had no fatherland, nor could we have one. But now that we have overthrown capitalism and power is in our hands, in the hands of the people, we have a fatherland, and we will defend its independence. Do you want our socialist fatherland to be beaten and to lose its independence? If you do not want this you must put an end to its backwardness in the shortest possible time and develop genuine Bolshevik tempo in building up its socialist system of economy. There is no other way. That is why Lenin said on the eve of the October Revolution: “Either perish, or overtake and outstrip the advanced capitalist countries.
We are fifty or a hundred years behind the advanced countries. We must make good this distance in ten years. Either we do it, or we shall be crushed. (KIlde: Wikipedia)
Sovjetunionen kom ut av andre verdenskrig som seierherre. Et land som spredte seg over kontinenter fra Arktis til Svartehavet, med kontroll over det meste av Øst-Europa. I areal var Sovjetunionen den største nasjon verden noensinne hadde sett. En rekord som neppe noensinne vil slås.
De enorme satsinger på storindustri fortsatte etter krigen, da landet måtte bygges opp igjen. Nok en gang var det statlig pisk og rasjonering som skulle sikre den rette allokeringen av knappe ressurser.
Fordelen med å beordre folk til å jobbe slik at produksjonen kan økes raskt, uten behov for fagforeninger, meglere eller handelsmenn som skal ha fortjeneste på veien fra råstoff til ferdigprodukt, er at man får tempo. Ganske effektivt ikke sant? I hvert fall når oppgaven er å gi folk tak over hodet og bygge infrastruktur. Men landbruket ble neglisjert. Under hungersnøden i 1947 anslås det at over én million mennesker døde av sult, og sykdom relatert til underernæring. Rasjonering var utbredt i de første etterkrigsår.
Mindre kjent er det at Sovjetunionen brukte millioner av krigsfanger til å ta de tøffeste jobbene. Anslagsvis 3,5 millioner tyske krigsfanger, mange av dem velutdannede, bidro sterkt til gjenoppbyggingen av russiske byer, boliger og militærindustri. Også japanere ble holdt tilbake som slavearbeidere. De siste japanske krigsfanger ble først sendt hjem etter at Stalin døde i 1953.
Stalin brukte ikke bare utenlandske krigsfanger til fysisk hardt tvangsarbeid. Om lag åtte millioner sovjetere som var forvist til Gulag-arkipelet måtte jobbe for føden. Fanger som kunne brukes i tungindustri, utviklingen av gruver og bygging av infrastruktur, som jernbaner, i ugjestmilde strøk. Også her ga Stalins død en endring av regime. I 1953 ble over én million fanger løslatt. Prosessene mot hundretusener av stort sett uskyldige borgere ble stanset. Gulag-arkipelet ble med årene gradvis bygget ned.
Med den gamle tyranns død gikk Sovjetunionen over i en ny æra, uten terror mot uskyldige sivile, og med et kollegium som ledere. Etter en langvarig maktkamp vant den gamle kommunistiske ringrev Nikita Khrusjtsjov frem som Sovjetunionens nye leder. I likhet med Stalin på 20-tallet brukte Khrusjtsjov sin maktbase i kommunistpartiet til å ta makta.
I 1956 holdt Khrusjtsjov han sin etter hvert berømte fire timer lange ‘hemmelige’ tale hvor han i klare ordlag fordømte terroren, og de mange feil Josef Stalin hadde begått.
Med Khrusjtsjov kom det en også ny økonomisk vår for befolkningen ved at konsumvareproduksjon, og da spesielt landbruket, ble prioritert på bekostning av tungindustri. Et landbruk som gjennom mange år hadde vært neglisjert med små avlinger, og tidvis rasjonering av mat som konsekvens.
Diktatoriske systemer strever med tre store, ja nær uoverkommelige, utfordringer.
I krig og uår fungerte kommandosystemet godt. Så også ved gjenoppbyggingen av landet. Men med årene ble det stadig vanskeligere for næringslivet å utvikle seg. Eksisterende ledere vil jo ikke slippe til nye, som kunne true deres posisjon. Og over tid ble selv de mest idealistiske lederne korrumpert. Litt penger på si gjorde jo det lettere å holde ut dagliglivets prøvelser med hardt arbeid og rasjonering av forbruksvarer. Skulle Ladaen være feilkonstruert eller dårlig skrudd sammen, ville det ikke få noen som helst konsekvenser for ledelse, ingeniører eller arbeiderne som sto på samlebåndet. Bileieren derimot måtte pent vente i kø på verkstedet, med mindre han hadde noen dollar å bestikke mekanikeren med.
I et kapitalistisk system derimot vil ønsket om høyest mulig profitt sikre profesjonell ledelse . Spesielt der hvor eierne har store eierposter i selskapet. Da har de et godt økonomisk motiv til gi fra seg makten til yngre, flinkere talenter med sterkere krefter til å føre bedriften fremover, enn det de selv har. Det å kunne belønne folk for resultater, ikke bare deres innsats, er avgjørende for at produksjonen blir målrettet. De som betaler best bør også slippe raskest frem til verkstedtime.
På forbruksfronten var det i Sovjetunionen ikke så farlig om klær, møbler, med mer, var av god kvalitet. Kunden hadde ikke mulighet til å kjøpe utenlandske varer. Arbeiderne fikk verken straff eller belønning ved variasjoner i kvaliteten til produktene fabrikkene lagde.
I det lange løp, etter at folks basale behov er tilfredsstilt, er private, innovative bedrifter helt overlegne store, tungrodde byråkratiske industriselskaper i det å dekke folks etterspørsel etter varer og tjenester. Hvilket tross alt er formålet med all produksjon.
Den gamle NKP-kommunist, Professor Leif Johansen, en norsk økonom som var genierklært av sin samtid, påpekte at formålet med all økonomisk aktivitet er konsum. Alt vi gjør av hardt arbeid, forsaking av sparemidler til fremtiden, og investering er til for å øke forbruket. Politikerne har heller ingen god innsikt i hva som er best for den enkelte. De kan ikke, og bør ikke, vite hvor skoen trykker i alle husholdninger.
Det tredje var mangelen på troverdige betalingsmidler til handel, sparing og investering. Da Stalin trakk den russiske delagasjon fra Bretton Woods konferansen i 1944, og avsto fra å motta Marshallhjelp i 1948, ble mangelen på hard valuta en alvorlig hemsko for Sovjetstatens utvikling. Over tid skulle sovjeterne se verdien av å sende kunstnere, forskere og arbeidere utenlands mot at de brakte med seg amerikanske dollar hjem. Dollar som folk kunne bruke i spesielle, statseide butikker med eksklusive vestlige forbruksvarer.
Stalin holdt derfor liv i kunst og kultur. Landets viktigste kunstnere ble spart for utrenskninger. Men over tid vil kulturen visne hen hvis den aldri tør å utfordre etablerte sannheter, noe et kommunistisk regime aldri kan tillate. Renessansens lærdommer om at man må sikre en fri debatt og utveksling av idéer slik at folk kan tenke nytt, trå feil og krangle seg frem til nye løsninger, er evigvarende.
Sovjetunionen ble bygget med enorme forsakelser fra millioner av mennesker i en tid da Stalin styrte landet med jernhånd. Mange år etter Khrusjtsjov sin regjeringstid skulle hans vår gi inspirasjon til Gorbatsjovs sommer, med Perestrojka og Glasnost i full blomst. En tid med frihet, åpenhet og liberalisering som endte med Sovjetunionens kollaps. En kollaps som det kinesiske kommunistparti har tatt lærdom av.