Det var en gang i et rike langt, langt borte to karer som hadde arvet hver sin halvdel av pappas formue. Den ene fortsatte å jobbe som før, mens den andre ble mer og mer glad i å ta fri, ligge i gresset og se på skyene drive forbi.
Slik gikk no dagan.
Til slutt hadde latsabben brukt opp sin del av arven, og måtte låne av sin flittige bror. Bare etter kort tid ble det så ille at den late broren havnet i bunnløs gjeld. Den flittige fyr, som syntes nå at det var han sin tur til å legge seg i gresset, og heller la sin forgjeldede bror jobbe for seg på eksistenslønn, uten mulighet til å unnslippe sin trelldom. Og slik levde de sammen i alle år.
Ved den globale gullstandarden (1870-1914) måtte ubalanser i utenrikshandelen rettes opp ved at land med underskudd måtte stramme inn på pengebruken. Ellers gikk det jo tomt for gull. Overskuddslandet derimot hadde, som den flittige bror i eventyret ovenfor, intet insentiv til å bruke av sitt overskudd. Det var deilig å være rik. Denne lysten til å akummulere gull og fordringer på andre, eller ‘love of cash’ som Keynes kalte det, var for den store økonom den langsiktige utfordring for bærekraften til internasjonal handel.
Mellomkrigsårene hadde vist at gullstandarden var uegnet for den moderne tid. En tid hvor USA jevnlig hadde overskudd i sin utenrikshandel. Andre land som per definisjon i sum måtte holde ditto underskudd, måtte ta opp lån (eller betale med edelt metall) for å dekke underskuddene sine. Noe kunne saktens lånes, og noe dollar kom sigende med eiendomsinvesteringer fra USA, eller som ‘gave fra en rik onkel i Amerika’. Resten måtte skaffes til veie ved eksportinntekter.
På begynnelsen av 1940-tallet klekket Keynes (med sin kollega E.F. Schumacher) ut en plan for en ny internasjonal valuta, Bancor (bankgull), som kunne brukes av alle land til å gjøre opp sin utenrikshandel via en internasjonal betalingssentral (en slags global sentralbank).
Bancor-systemet kunne med fordel erstatte gullstandarden. Denne nyvinningen besto av en global sentralbank som kunne yte kreditt til de land som kjørte med underskudd. Motsatt kunne det ta imot innskudd fra overskuddsland.
Med det nye Banqor-system kunne underskuddsland låne det de trengte i den internasjonale betalingssentral, eller bank, til en solid rente. En bank som var finansiert med motsvarende innskudd fra overskuddsnasjoner. Men i Keynes sitt tankeskjema skulle også overskuddslandene betale renter. Slik ville de bli oppmuntret til å bruke mer av sine sparepenger, ikke hamstre dem. Dette i motsetning til i systemet med gullstandarden hvor land med mye gull ofte foretrakk å sitte på betalingsmidlene sine fremfor å bruke dem. Det å ha mye gull som andre land var avhengig av å låne, ga jo nye inntekter, og makt over de land som slet med for mye gjeld.
Nei, i siste instans, hvis overskuddslandene nektet å ta i bruk sine oppsparte midler fikk det internasjonale samfunn beslaglegge dem!
Dette opplegget, hvor denne internasjonale sentralbankens (eller betalingssentrals) myntenhet fikk navnet Banqor, hadde dermed den fordel at både underskudds- og overskuddslandene fikk insentiv til å redusere ubalansene i utenrikshandelen der de måtte oppstå.
Det hadde også den fordel, sett med Keynes sine øyne, at når et land pådro seg et underskudd, så økte pengemengden i verden all den tid de som ga kreditten over tid ble oppmuntret til å bruke av sin formue. Slik kunne det internasjonale finanssystem holde tritt med veksten i internasjonal handel. Ikke som med gullstandarden, hvor manglende tilgang på gull ble en brems på oversjøisk handel og dermed med på verdensøkonomiens utvikling. Gullstandarden fungerte da også som best i perioder hvor nye gullgruver ble åpnet.
Den tredje effekten var den situasjonsbestemte svake utenrikshandelen til britene, etter annen verdenskrig hvor amerikanerne ikke burde få renter på sine europeiske fordringer, men måtte tvert imot bli pålagt å betale renter på dem. En forordning som ville hjelpe det forgjeldede Storbritannia, men være til skade for USA.
Ok, så var Keynes patriot, men nettopp det at Storbritannia kom til å tjene på et Bancor-system som straffet overkuddslandene (les USA), gjorde det utenkelig at amerikanerne kunne godta det.
Oppsummert var da Bancor systemet ifølge Keynes en klar forbedring mot gullstandarden takket være disse tre ovennevnte egenskaper:
- Det å gjøre rebalanseringen til en felles utfordring for både overskudds- og underskuddsland
- Det å sikre en viss vekst i betalingsmidler etter hvert som landene ekspanderte sin utenrikshandel
- Det å gi britene et visst pusterom ved at gjeld lettere kunne betjenes. Kanskje til og med i siste instans kunne britenes gjeld, og da spesielt til amerikanerne, ettergis?
USA ville det imidlertid annerledes. Amerikanernes plan, The White Plan, ga ingen lindring for underskuddsland. Bare USA kunne finansiere sine underskudd ved å trykke penger. Verdensøkonomien kunne fortsatt øke sin tilgang på midler fra nye gullfunn, eller fra trekkrettigheter i dette nye International Monetary Fund, via utvidelse av strengt regulerte kredittrammer. Men i praksis skulle verdens tilgang på kreditter bli avhengig av at USA hadde tilstrekkelig underskudd i sin utenrikshandel til at den globale tilgangen på dollar kunne holde verdens ulike sentralbanker med en tilfredsstillende mengde valutareserver. Resten av verden måtte til evig tid holde overskudd på sin utenrikshandel og avgi varer og tjenester til USA i bytte mot papirsedler som det kostet noen cent å produsere.
Det nye IMF skulle dermed fungere som en slags global sentralbank, men holde seg til å låne ut mot gull, spesielle trekkrettigheter hvert land fikk (En slags kassekreditt for sentralbanker), og hva nå enn de kunne skrape sammen av amerikanske dollar. Slik sett fikk den amerikanske dollar en helt unik plass i det globale betalingssystem.
Ingen andre valutaer fikk samme rolle i IMF som den amerikanske som jo ble ‘go´som gull’.
Det var heller ikke snakk om at USA på noen måte skulle la sin egen økonomiske politikk påvirkes av andre lands underskudd og gjeld. Som den amerikanske finansminister sa det i 1971 da Bretton Woods systemet endelig brøt sammen ved at USA trakk alle forpliktelser til å veksle gull mot dollar:
-The dollar is our currency, but it’s your problem!
Sist, men ikke minst, var USA redd for at Storbritannia kunne true deres rolle som verdens eneste supermakt. Den britiske stats forkrøplende gjeld, som nådde 240 prosent av BNP ved utgangen av andre verdenskrig, måtte derfor betjenes punktlig. Et finansielt svakt Storbritannia ville over tid miste styrke til å kunne opprettholde sitt imperium.
Allerede i 1944 advarte Keynes om at et slikt system ville beholde mange av de ulempene man hadde med den globale gullstandarden. Det ville bli for lite likvider til at verdensøkonomien fikk utnyttet sitt fulle potensiale. De forgjeldede krigsøkonomiene ville også ha problemer med å komme i gang med gjenoppbygging av deres økonomier uten kapitaloverføringer fra USA.
Først med Marshall-hjelpen i 1948 kom amerikanerne på samme idé. Den kalde krig ville lettere vinnes hvis Vest-Europa og Japan fikk bygge seg opp – og det raskt. Og til det trengtes det amerikanske gaver, akkurat slik Keynes hadde foreslått.
Marshallhjelpen, og dens suksess i å bygge opp et sterkt Europa, og dermed også hjelpe amerikanerne til vekst og velstand, var et vitnesbyrd på at IMF-s strieskjorta ble for stram. Ved kriser kan ikke all rebalansering tas av underskuddslandene. Det viste seg også å være viktig å tilføre nok likviditet til at verdensøkonomien kunne ekspandere raskt. En oppgave som kom til å kreve både amerikanske handelsunderskudd, og større frihet for amerikanske banker til å drive forretninger verden rundt.
Interessant nok kom amerikanerne til å bruke Keynes sin Bancor-argumenter da de selv havnet i uføre. Under OPEC-krisen på midten av 1970-tallet fikk amerikanerne Saudi Arabia til å låne USA midler til negativ realrente. Araberne måtte ta sin del av byrdene ved å rette opp verdensøkonomien.
Ronald Reagan, som slet med underskudd i utenrikshandelen og stor utenlandsgjeld på midten av 1980-tallet, kom til å bruke mange av Keynes sine argumenter overfor japanerne i en tid hvor japanerne hadde store overskudd i utenrikshandelen og fordringer mot omverden. Da var det japanerne som burde revaluere og bruke av sin formue, samt ettergi gjeld.
Forslaget til et Bancor-system satte fingeren på et problem som gjelder til alle tider:
Hvordan skal en tvinge overskuddslandene til å bruke sine oppsparte midler?
Et problem som Norge, med sine enorme utenlandsformuer, kan komme til å stifte bekjentskap med en eller annen gang i fremtiden.
Så det er kanskje ikke bare, bare for oss heller å legge oss i graset og satse på å leve av at gjeldsslaver i andre land jobber for oss. Bare tiden vil vise om vår strategi med å leve av avkastningen på de utenlandske verdipapirer vi hamstrer, er en bærekraftig strategi for det norske samfunn.