Norges New Deal

by | 07. May 2023 | Norsk økonomi

-Jeg skøyter ikke dit hvor pucken er, men hvor den kommer til å havne, svarte den legendariske ishockeyspiller Wayne Gretzky da han ble spurt om hvorfor han var (datidens) beste hockeyspiller.

Slik bør enhver fornuftig politiker tenke, der han setter seg i hagen i vårsola med blokk og blyant, undrende over hvor fantastisk norsk natur er på denne tid av året, for å planlegge nasjonens økonomiske fremtid.

Det er litt usikkert hva denne fremtid blir, men konsensusestimater for utviklingen i den norske befolkningen er at vi i kommende år får en nedgang i antall skolebarn, en beskjeden vekst i arbeidsstyrken, og sterk vekst i antall gamle. Nå kan vi for så vidt importere så mye arbeidere vi ønsker oss, og kjøpe velferdstjenester av alle slag i utlandet, men uten disse to fluktveiene fra vår demografiske skjebne blir arbeidsmarkedets utfordring å flytte tilstrekkelig mye av arbeidsstokken ut i pleie- og omsorgsyrkene.

Har vi råd til det? Ja, her er det større uenighet.

Finansdepartementet og de fleste anstendige økonomer abonnerer på en visjon om at Norge har for lite penger. Eksporten må prioriteres. Undertegnede tror derimot at vi har mer enn nok dollar. Kan ikke skjønne annet. Det former mine politikkforslag. Der de fleste andre økonomer er bekymret for at vi lever over evne, er jeg bekymret for det motsatte.

Oljefondet blir bare så altfor stort til at den meget konservative uttaksregel ( på 3 prosent av årets saldo) for midler fra vår utenlandske statlige sparekasse, kan forfølges. For å nå denne regel måtte politikerne koste på med hundrevis av milliarder av kroner i økt oljepengebruk i årene som kommer.

Tygg litt på den: Det blir nesten teknisk umulig å bruke så mye penger at vår konservative handlingsregel for bruk av oljepenger kan forfølges. Og ja dette er politikerne største hodepine. Vi har ikke for lite dollar. Vi har for mye.  

I en situasjon hvor vi har mer enn nok dollar, men for få folk, er det vanskelig å vite hvordan vi skal få løftet folks levestandard. Bruk av penger uten tilgjengelig arbeidskraft skaper bare lange ventelister, kostnadsøkninger og uønsket prisvekst for allerede hardt pressede husholdninger. Norges Bank gjør gjerne vondt verre ved å sette opp renta.

Nei, dette er vanskelig. Tøft å ha for mye penger, men for få muligheter til å bruke dem. All rev’d up and no place to go!

Så overlat det til ekspertene. Be dem lage et politikkprogram som gir om lag 10 prosent høyere konsum i husholdningene enn det vi har i dag. Ikke tenk for mye på detaljene. La fagfolka få fritt spillerom til å utmeisle et økonomisk program som kan nå dette oppnåelige nirvana.

Jeg vrir meg ofte i TV-stolen når jeg ser politikere foreslå noe, eller avslå et eller annet, på NRKs Debatten uten å ha tenkt seg om. Dette uten å ha satt seg inni saken. Deretter er det ingen vei tilbake for den vordende landsmoder/fader. Ikke vær for bestemt på en eller annen avgiftssats, importhindring eller et arbeidsmarkedstiltak. La ekspertene ta seg av utformingen av politikken. Bare gi dem et fornuftig mål, et oppdrag, å forfølge. Ikke krev en bestemt skattesats, eller et forbud. La ekspertene vise vei til målet. Akkurat som du ellers gjør.

Når du sent torsdag sitter på en Michelin-restaurant med kona, bestiller du mat fra din hyggelige kelner. Deretter tar du en sipp av noe godt i glasset, før du lener deg tilbake og suger inn atmosfæren. Du går ikke inn på kjøkkenet og stikker finger’n ned i mesterkokkenes sausegryter med krav om at her må det tilføres litt mer ketchup. Ikke på en restaurant med Michelin stjerner.

Og klarer ikke ekspertene lage et program for deg som gir befolkningen de ønskede 10 prosent i økt kjøpekraft (eller hva nå enn du måtte ønske) bytter du bare ut ekspertene med noen andre, på samme måte som du forlater en restaurant som ikke klarer å servere biffen medium-rare.  

Finansministerens arbeidsdag bør derfor være som følger.

-Gi meg pluss 10%!, bjeffer Finansminister Vedum til forskremte byråkrater.

Deretter går Vedumen på Kaffistova, og venter der på at jobben er gjort. Klappet og klart når han vender tilbake til kontoret ligger politikkforslagene. Trenger ikke se på dem en gang, når de legges på kontorpulten hans. Bare sende dem videre regjeringskonferansen.

Det er faktisk dårlig manerer å ta frem brillene for å granske og kladde på regningen etter at et bedre måltid har blitt fortært, og regningen skal gjøres opp, på en fin restaurant.

Politikerne gjør det så vanskelig for seg selv der de lover å gjennomføre et eller annet tullete prosjekt, et skattekutt eller forbud mot alt det de gamle på landsmøtets bakerste benk er litt småirritert over akkurat denne helg. Sett mål, ikke fokuser på tiltak. Ha et avslappet forhold til hvordan målene nås.

Dette går bra, hvis vi vil.

Jeg gleder meg til hockey WM. Superstjernene fra NHL er der i all sin prakt, virrende rundt på isen som primadonnaer. Og ja, av og til glimter de til med geniale skudd på mål, akkurat slik våre mest vel polerte politikere makter å levere vittige replikker på Debatten, noe som belønnes med terningkast seks av Akersgatas kommentatorer.

Men i denne steinharde turnering finnes det også at annet lag.

Et lag som i år spiller på hjemmebane i Ishockey WM. Finland har ingen primadonnaer, men mange unge lagspillere som trener sammen. Trener sammen til de perfeksjonerer lagspillet. Derfor er de bedre enn alle de andre lagene, med gull i VM og OL som resultat. USA, Canada og Russland måtte alle gi tapt for et lag som jobber sammen og tar fremtiden på alvor.

Et lag som skøyter dit pucken havner og som sikter på mål!

Kategorier

Siste innlegg