En vakker tjenestepike i arbeid hos en adelsmann er så uheldig at hun knuser en bolle. Men jenta er så usigelig vakker at hun slipper straff. Etter det knuses det boller i adelsmannens hus titt og ofte. Adelsman gjør derfor to endringer. Han kjøper jernboller som ikke kan knuses og jenta skal slippe å jobbe selv om hun fortsatt får betalt. Den daglige ris får hun i sin jernbolle.
Folkerepublikken Kina ble erklært høsten 1949. Fortsatt er det borgerkrig i den forstand at Taiwan og Kina aldri har skrevet noen fredsavtale. Det ble en kamp mellom Chiang Kai-sheks USA-støttede nasjonalister og Maos kommunister om å være den sanne representant for Kina. Rart å tenke på i dag, men helt opp til 1990-tallet drømte ledelsen på Taiwan om å gjenerobre hele det mektige kinesiske kontinent.
I Folkerepublikkens første år brukte kommunistene mye tid og krefter på å konsolidere makten. Landbruksjord som var blitt delt ut til bøndene under borgerkrigen ble nå nasjonalisert ved tvangskollektiviseringen av all jord. Alle insentiver til å jobbe hardt ble borte, men alle skulle få mat til å overleve takket være konseptet ‘jernrisbollen’. Det var den kinesiske variant av den marxistiske utopi hvor alle yter etter evne og får etter behov.
Fortsatt den dag i dag eier den kinesiske stat all tomtegrunn i Kina. Når vi i vår tid snakker om kinesiske boligtransaksjoner, er det langsiktige leiekontrakter av boliger som står på statens grunn det er snakk om – ikke selveierleiligheter og lignende. I denne løsningen ligger det en kime til fremtidige finanskriser.
Formann Mao ønsket å modernisere Kina ikke bare økonomisk, men også kulturelt. Barneekteskap og den eldgamle kinesiske tradisjon med å binde samme tærne på jenter ble nå forbudt. Han vurderte til og med å erstatte klassisk kinesiske skrifttegn med vestlige bokstaver.
Motstanden mot reformene var stor og i 1957 vedtok regjeringen ‘Anti-høyre-bevegelsen’ hvor myndighetene utrensket om lag en halv million annerledes tenkende fra styre og stell. Hovedsakelig høyt utdannede mennesker som mistet makt og posisjoner overalt i samfunnet i en brutal undertrykkingskampanje ledet av den senere statsmann Deng Xiao Ping. En kampanje som kommunistene så på som en stor suksess. Deng steg i gradene.
Med total politisk kontroll kunne nå kommunistene iverksette dristigere økonomiske reformer. På denne tid var jo Sovjetunionens industrialisering sett på som et økonomisk mirakel. Kina måtte relativ enkelt kunne lage et liknende økonomisk eventyr.
‘Det store spranget framover’ ble vedtatt i 1958 med vidtrekkende reformer. Man satte nå i gang mer ekstreme former for kollektiviseringer hvor nedbryting av familier ble et hovedmål. Barn, kvinner og menn måtte splittes i separate boenheter og lønn for arbeid ble erstattet med poeng med høyest score og hyllest til de som jobbet iherdigst for kollektivet.
Kina var den gang kapitalfattig, men med hundrevis av millioner billige og flittige arbeidere. Kollektivene satte i gang med industrialisering i små fabrikker og jernverk. For å skaffe energi til industriproduksjon strakk ikke datidens kullproduksjon til. Derfor ble skoger hugget ned slik at tusenvis av små smelteverk, verksteder og samlebånd kunne driftes.
Under den tilhørende kampanjen mot ‘De fire pester’ (fluer, mygg, rotter og småfugler) ble store deler av Kinas rike fugleliv utryddet. De alvorlige økologiske ubalansene som her ble skapt ville over tid gi enorme skader på kinesisk natur og matproduksjon.
Håpet var at Kina på denne måte skulle gjeninnhente andre lands økonomiske forsprang. Resultatene var imidlertid katastrofale, med utbredt matmangel, sult og produksjon av ubrukelige metaller og maskiner fra fabrikker som hadde mål for kvantum tonn produsert, ikke for markedsverdi av produksjonen.
Formann Mao ville ikke innrømme at Det Store Sprang framover var en tabbe, men bortforklarte problemene med at man ikke hadde gått langt nok.
Problemene ble imidlertid bare verre med tiden. I dag antar man at mellom 50-70 millioner dødsfall i Kina i perioden 1957-62 kan tilskrives Maos mislykkede forsøk på å få økonomien til å hoppe fremover.
På samme måte som Stalins enevelde ble avløst av en komite, ble Mao skjøvet til side som følge hans mislykkede forsøk på å innhente det økonomiske forspranget vestlige land og Sovjetunionen hadde fått på Kina.
I de neste år ble de store statlige satsingene nedtonet, og bøndene fikk anledning til å selge noe av varene sine på lokale markeder. Slik oppmuntret man til økt produksjon med det resultat at hungersnøden gradvis forsvant. Årene deretter, 1963-1973, ga store barnekull fra familier som hadde mistet sine små under Det store sprang fremover. Barnekull som i vår tid er blitt Kinas eldrebølge.
Erfaringene i disse år skulle forme Dengs syn på styring og stell. Målet var fortsatt å etablere et samlet Kina som stormakt i verden. Redslene fra det store sprang fremover viste at markedskreftene måtte få spille en stor økonomisk rolle i et moderne kommunistisk samfunn. Kommunistpartiet måtte selvfølgelig fortsatt knuse all politisk opposisjon, men akseptere mange vestlige løsninger for økonomien.
De lærde strides fortsatt om hva Deng tenkte om det politiske lederskap. I sin regjeringstid på 1980-tallet talte han ofte om hvor viktig det var for Kina å unngå den type heltedyrkelse og enmanns styre som Mao insisterte på. Et enevelde som hadde muliggjort Det store sprang framovers hungerskatastrofe, og senere Kulturrevolusjonens ruinerende angrep på intellektuelle.
Likevel ga han aldri slipp på sin maktposisjon i partiet, selv etter at han formelt trakk seg tilbake.
Lenin skjønte trolig før han gikk bort, at et kommunistisk diktatur i et land med sterke interne motsetninger trenger en tyrann, med stålkontroll over byråkratiet. Det var ikke Stalin som skapte Sovjetunionens kommunisme. Det var den kommunistiske stat som hadde behov for en Josef Stalin.
Og når behovene til både næringsliv og husholdningene ble vanskeligere å forstå var det kanskje uunngåelig at Sovjetstaten måtte kollapse.
En lærdom Kinas statsledere har til seg. Slik kommunistpartiet oppsummerer det i dag blir det bare for mye rot og korrupsjon med ulike fraksjoner, med hver sine forgreninger rundt omkring i landet. Naturlig nok er det ikke alle som deler denne oppfatning, men dagens kinesiske leder Xi Jinping har sett seg tjent med å konsolidere all makt i egne hender. Han har nå mere makt enn noen kinesisk leder har hatt siden Mao.
Sovjetunionen eksisterte i 69 år (1922-91). Den kinesiske stat har satt seg som mål å feire 100-årsdagen i 2049 fortsatt som en kommunistisk folkerepublikk. Og innen den tid skal Taiwan forenes med Kina, om nødvendig ved krig.
En kombinasjon av vestlig kapitalisme i markeder og på arbeidsplasser, samt nulltoleranse for dissens skal forlenge livet til den kinesiske kommuniststaten og sikre den en endelig seier i den pågående kinesiske borgerkrigen. Ingen Glasnost her i gården.
Det moderne Kina er en monolitisk stat som har den samlede visdom fra Renessansen, Adam Smith og Joseph Schumpeter mot seg. Vestlige erfaringer, og Sovjetunionens fall, tilsier at kommunistene kommer til å feile i sine forsøk på å vinne frem med et superkapitalistisk privat næringsliv hvor selv toppledere må følge partiboka lojalt. Tiden vil vise hvordan det kommer til å gå.
I dag eksisterer det ingen jernbolle i kinesisk arbeidsliv uansett hvor vakker du er. Du får din lønn etter fortjeneste og verdier du selv er med på å skape.
There is no free lunch!