Jakten på de forsvunne skattene

by | 21. May 2023 | Internasjonal økonomi

Tre industriministre tilstede på en konferanse står i en pause ute på en tue, beundrende en vakker foss, mens de diskuterer utviklingsøkonomi:

I mitt land har vi mye korrupsjon sier den ene industriminister, stort sett går 10 prosent av en demnings kostnader med til bestikkelser.

I mitt land er det enda verre, sier den andre, hos oss er det opptil en tredjedel som går med til svinn, bedrag og bestikkelser ved slike prosjekter.

Ja, det er ingenting mot tilstandene her på berget, sier den tredje, som også var vert for konferansen.

Ser dere den demningen der? spør han, mens han peker på fossen. -Her tok jeg selv 100 prosent i egen lomme!

Hvorpå de to andre sier i kor: Ja, det skulle vi også ha gjort, all den tid våre investeringer viste seg å være ulønnsomme!

En kan si mye negativt om Karl Marx sine analyser, men hans perspektiv på kapitalisme som urkraft har vist seg å være klarsynt:

Borgerskapet river alle, selv de mest barbariske nasjoner inn i sivilisasjonen ved den raske forbedring av alle produksjonsmidler, ved den uendelige lettelse i samferdsel. De billige varepriser er det tunge artilleri, som man skyter alle kinesiske murer i grus med. Hvorpå man tvinger dernest hårdnakkete barbarer til kapitulasjon.

Det tvinger alle nasjoner til å anta borgerskapets produksjonsmåte, hvis de ikke vil gå til grunne. Det tvinger dem til å innføre den såkalte sivilisasjon hos seg selv, d. v. s. til å bli borgerlig. Kort sagt, det skaper seg en verden i sitt eget bilde.

Det Kommunistiske Manifest (Marx og Engels 1848, s25)

Den grunnleggende utviklingsmodell som ble tatt i bruk etter annen verdenskrig betonte da også kapitalens rolle i utvikling av samfunnet. Gitt at de fleste land etter krigen hadde mer enn nok arbeidskraft, ble fokuset i den økonomiske politikken rettet mot hvordan man raskest mulig, og mest effektivt, fikk bygd opp kapitalmengden i økonomien. Den såkalte Lewis-vekstmodell, som forutsatte nær uendelig tilgang på billig arbeidskraft, men manko på kapital til å få sysselsatt alle som trengte jobb, ble populær i næringspolitikken verden rundt.

Det var mer enn et snev av marxisme i denne tankegang. Staten måtte ta føringen i disponeringen av kapital. Den private sektor hadde jo vist seg i mellomkrigsårene å være dårlig til å prioritere de riktige investeringsformål med samfunnets knappe sparemidler. De kapitalistiske økonomier anført av USA og Storbritannia opplevde en sterk nedgang i industriproduksjonen under depresjonen på begynnelsen av 1930-tallet.

Stalin derimot hadde stor suksess med sine første femårs-plan i 1928. Hitler satte i gang sin militæroppbygging under sterk offentlig kontroll, bare at for han var tanks, kuler og krutt for investeringer å regne. Også Norge satte i de første etterkrigsår sin lit til sterk statlig styring av kapitalbruken ved hjelp av fem-årsplaner. Planer som skulle hjelpe norsk økonomi til fremgang og vekst.

Etter hvert som industrilandene ble rikere, kunne de også gi stadig større gaver til fattige land slik at også de kunne unne seg fem-års planer. Men det krevde store mengder kapital som ble sluset fra vestlige stater til lokale myndigheter som var alt annet enn robuste.

Land som ofte sto ribbet ved frigjøringen fra sine kolonimakter. Europeere som hadde plyndret sine kolonier systematisk opp gjennom århundrene. Den bedrete internasjonale tilgangen på amerikanske dollar på 1970-tallet, ga imidlertid også de nye statene muligheter til å kunne ta opp lån i finanshovedsteder rundt omkring i verden. ‘Offshore banking’, ble stadig mer utbredt da dollarene som oljeeksportørene tjente opp, måtte plasseres i vestlige banker. Banker som måtte finne et sted å låne dem ut til.

Kapitalmarkeder i de vestlige land rundt om på 1970-tallet rant over med petrodollar som en nedslått vestlig verden ikke maktet å ta i bruk.  Og da 1980-tallet kom, og kapitalen ble dyr igjen, ville de vestlige banker ha sine renter og avdrag. Det var som Mark Twain spøkte med i sin tid:

A banker is a fellow who lends you his umbrella when the sun is shining, but wants it back the minute it begins to rain.

De nye velgjørere og bankierer hadde ofte de beste intensjoner der de reiste verden rundt med sine ingeniører bringende forslag til u-land om nye lånefinansierte megaprosjekter. Dette var æraen hvor man trodde det å bygge ut gigantiske industrianlegg, demninger og andre kraftanlegg, nye bydeler, og eksportindustri var veien til vekst og fremgang for et samfunn. Lewis på steroider.

Men med seg hadde de omflakkende vestlige eksperter nye vaner, brudd på lokale skikker, innblanding i eldgamle konflikter, og utdeling av penger. Masse penger til alle de kom i kontakt med. En lokalfødt sekretær for en utenlandsk direktør, banksjef eller diplomat kunne tjene mer enn den lokale overlege. Lokalsamfunn kom i ulage.   

Bare tenk at du som bankmann ankom med din ingeniør på en flyplass i Afrika på midten av 1970-tallet, i et samfunn hvor gjennomsnittslønna per måned var et par norske hundrelapper. I det du går ut av drosja gir du kanskje en hundrings i driks, hvorpå du tar inn på hotell. Et hotell hvor du er like raus, spesielt etter at du har fått et par drinker som serveres med det vakreste smil du noensinne har sett.

Bare så altfor mange vestlige politikere, lei av kranglingen og byråkratiet i sine hjemlige parlament, fant frelse i utviklingsarbeid. I ‘Pool Parties’ med de lokale elitene i utviklingsland. Eliter som selvfølgelig fikk forsyne seg grovt av statskassa uten at tilreisende europeiske politikere brydde seg om å slå ned på slikt.

Ofte var det de mest velmente hjelperne som forårsaket skade. Som misjonærene i jungelen med sine bakterier på 1500-tallet, gjorde vestlige idealister i disse årene vel så mye skade som bankfolk og korrumperende industriherrer. Vestlige velgjørere brakte overlegen kunnskap og kultur, som ødela respekten for gamle tradisjoner og samfunnets ledere hos de unge. Ungdommen nektet å gå med folkedrakter, men ville heller ha jeans og T-skjorter med Coca-Cola merker på.

Med det resultat at man fikk en fullstendig rasering av lov og orden i konservative tradisjonsbundne samfunn. Er det rart i at det ble opprør og kriger i mange U-land i disse år?

Lewis sin modell med store kapitalkrevende satsinger resulterte også i sterk vekst i slumområdene som omkranset byene der midlene ble investert. Håpet om et bedre liv i byene fikk mange til å forlate jordteigene sine, med tragiske skjebner som resultat. Troen på megaprosjekter finansiert med utenlandsk kapital – enten som gaver eller ved lån – skulle ofte vise seg å bli en ulykke for mange land i Latin Amerika, Afrika og Asia. U-landenes gjeldsfest på 1970-tallet resulterte i mange uøkonomiske prosjekter med uhåndterlige mengder med dollar gjeld. En gjeld som ble uventet dyr etter at Paul Volcker satte opp rentene kraftig på begynnelsen av 1980-tallet.

Resultatet ble et tapt tiår for utviklingslandene. Sukk, kanskje skal man være forsiktig med å være for kritisk til beslutningstagere på 1970-tallet? Tradisjonsrike, men teknologisk akterutseilte samfunn ville trolig uansett ha fått et brutalt møte med den nye tid.  

Etter at vestlige land stort sett ga opp den klassiske vekstmodell, til fordel for mer raffinerte tankeskjema, kom en ny kolonimakt på banen med sin versjon av Lewis sin vekstmodell. Kina sto ved inngangen av dette årtusen klar til å hjelpe til med det som etter hvert utviklet seg til å bli det såkalte Belte- og Veiprosjektet. Men det er annen historie, som fortjener å bli fortalt i større bredde enn det vi har plass til her.

Selv etter magre år på 1980-tallet hadde utviklingsøkonomiene opparbeidet seg en samlet utenlandsgjeld til vesten på 1 300 milliarder dollar i 1990. De lokale elitene og de vestlig multinasjonale selskapene var blitt rike, men for store deler av verdens befolkning var resultatene tragiske. Gjeldsslaver til kreditorer i New York, London og utallige skatteparadiser var de blitt.   

Elendigheten i utviklingslandene satte fart på migrasjoner, ved at arbeidsfolk fra fattige land tok midlertidig arbeid i rike land til hva som var for dem en god lønn, men langt under det lokale arbeidere her fikk. I 2003 ble det anslått at gjestarbeidere i rike land sendte om lag 80 milliarder dollar tilbake til sine hjemland. En viktig eksportinntekt for blant annet India, Pakistan, Bangladesh og Filipinene.

I dag er det vanskelig å få oversikt over kapitalstrømmer globalt, all den tid så mye av verdens sparemidler har havnet i skatteparadiser og i finanssentraenes offshore banker.   

Nordmenn som i disse dager flykter til ulike skatteparadis er bare en liten del av denne skjulte verden. Nordmenn som driver med kryptovaluter likeså. Velutdannede, pene mennesker som jager verden rundt etter muligheter til å skaffe bitte, litte grann ekstra avkastning på sine sparemidler.

Helt i tråd med hva Karl Marx i sin tid predikerte kom til å skje.  

Kategorier

Siste innlegg