De siste dager

by | 20. May 2023 | Internasjonal økonomi

Et halvt år etter at Bretton Woods var ferdig, med den amerikanske dollar frakoblet fra gull, og nye pariteter satt valutakursene imellom, måtte britene bryte sin paritet og devaluere mot amerikanske dollar.

Presidentens nære medarbeider John Haldemann (i norsk tale) spør president Nixon (engelsk):

  • Fikk du meldingen om at britene bryter pundets fastkursverdier?
  • No, I don’t think so
  • De gjorde så.
  • Thats devaluation?
  • Flanigan, har en rapport her hvis du vil lese?
  • I don’t care about it
  • Sentralbanksjef A. Burns er bekymret for hva nå som kommer til å skje med den italienske lire?
  • Well, I don’t give shit about the lira

Med andre ord var alt som normalt i Det Hvite Hus, et halvt år etter at Bretton Woods hadde kollapset.

1968 var ikke bare året da Richard Nixon kom til makten, men også året da IMF utvidet sin kvote av trekkrettigheter (SDR) med 10 milliarder dollar, spredt på ulike medlemsland slik at verdenshandelen kunne få vokse uhindret. Et siste forsøk på å få Bretton Woods til å fungere som normalt.

Selv om tilgangen på friske amerikanske dollar var god takket være handelsunderskudd, amerikanske direkte investeringer rundt omkring i verden, og amerikanske bankutlån til andre land, var det ikke nok til å holde tritt med den sterke veksten i handel og produksjon verden rundt.

Dette var tross alt år med Wirtschaftswunder i Tyskland, Les Trente Glorieuses i Frankrike, og det japanske økonomiske mirakel. Alle var eksportdrevne økonomier som opplevde sterk inngang av dollar fra deres suksessrike eksportindustrier. Dollar som ble omvekslet til lokal valuta, noe som blåste opp pengemengdene lokalt.

Ekte monetarister vil si at det var her inflasjonsproblemene startet. Her de ga rot til alle samfunnenes opprør. Uten den sterke veksten i global pengemengde ville ikke amerikansk ungdom droppet studier og arbeid, til fordel for ‘the summer of love’. Uten sterk pengemengdevekst ville folk holdt seg i ro. Forbannede britiske industriarbeidere ville krummet nakken, og stått ved sine samlebånd, mens de franske studinene ville beholdt skjørtekanten under knehøyde. Og takket være alle frislepp fikk vi ukontrollert pris- og kostnadsvekst.

Nixon hadde ikke interesse for nasjonal økonomi og monetære forhold, men trengte en vellykket økonomisk politikk for å vinne gjenvalg i 1972. Utfordringen var at USA i 1971 hadde en raskt forverrende utenrikshandel. Landet var på vei til å få sitt første handelsunderskudd siden 1893!

Stadig flere utenlandske sentralbanksjefer så hvor det bar, og ønsket å veksle om sine dollarreserver til gull, og det til samme rate som Roosevelt hadde satt i 1933: 35 amerikanske dollar per unse gull.

Bretton Woods var et system hvor pengemengdene rundt omkring i ulike land var ansett for å være solide all den tid sentralbankene satt på store mengder amerikanske dollar. Dollar som var sikre som gull. Slik sørget Bretton Woods for at alle medlemslandenes pengesystemer nøt tillit i sine hjemland, i hvert fall så lenge den amerikanske dollar nøt tillit globalt. Og frem til 15 august 1971 var dollaren knyttet opp til gullverdier med mulighet for sentralbanker til å veksle om sine dollarsedler til edelt metall.

Da Nixon ble konfrontert med at USA holdt på å slippe opp for gull, valgte han denne dag i august 1971 å bryte båndet til gull i en TV-tale kringkastet på alle amerikanske TV-Stasjoner. Ingen utenlandske statsledere fikk beskjed på forhånd, men mange hastet hjem dagen derpå, i det som var den viktigste feriemåneden i Europa. Bretton Woods systemet med dollaren som sitt nav, og som hadde tjent verden godt siden krigens dager, var nå historie. Perioden med kaos i valutamarkedene hadde begynt.

Samtidig som dollaren, og dermed alle andre valutaer, mistet sitt monetære anker, måtte Nixon forsikre den amerikanske befolkningen om at folk kunne gå i butikken og bruke de samme dollarene som før for å kjøpe inn det de måtte ha behov for. Det var bare i utlandet at man kunne ende opp med å måtte betale mer, måtte folk forstå.

Bruddet med gull var utlendingenes skyld, der de hadde påført USA store underskudd i sin utenrikshandel. Selv om logikken i dette resonnement var haltende, er det alltid populært å gjøre utlendinger til syndebukker.

Men det var jo hans egne rause skatteletter som hadde forårsaket importøkningen, og dermed behovet for en stopp i vekslingen til gull trengte han en syndebukk.

Uskyldige offentlige ansatte fikk også unngjelde. Antall offentlige ansatte måtte ned!  Som han sa det i forkant av TV-talen til sine nærmeste medarbeidere.   

-The average person thinks the federal employee is unemployed anyway, so it won’t hurt unemployment.

Til økonomenes (også Milton Friedmans) fortvilelse ble frakoblingen av dollar fra gull akkompagnert av fastfrysing av konsumpriser og lønninger, samt en ny særtoll på alle importvarer. Tilpasningen til nye og høyere priser på det meste av importvarer ble det dermed satt lokk på, inntil det smalt etter at reguleirngene og tollen var fjernet.

Det grunnleggende problem i alle slike situasjoner er at økonomien hadde for mye kjøpekraft i forhold til tilgangen på varer og tjenester, noe som kunne løses ved saftige innstramninger i offentlige budsjettunderskudd. Men den enkleste løsningen på utfordringen – skatteøkninger – var utenkelig gitt at en hard valgkamp i 1972 nærmet seg med stormskritt. Man forsøkte seg med et inntektspolitisk samarbeid av skandinavisk modell, men amerikansk økonomi var altfor kompleks til at dette kunne la seg gjennomføre.

Andre land var altfor fragmenterte, og militært avhengige av USA, til å kunne protestere annet enn ved avisintervjuer. Det reelle problem var at de hadde bare så altfor god kostnadsmessig konkurranseevne sett i forhold til amerikanernes bedrifter. De måtte bare la sine valutaer revalueres mot den skakkjørte amerikanske dollar.

Den bøllete finansminister John Connally ble satt på saken. Først ut var japanerne. Connally krevde en revaluering av japanske yen på nesten 17 prosent.

Europeerne ønsket heller ikke å revaluere, men led av at de ikke hadde en felles organisasjon. Derfor måtte de forhandle med amerikanerne hver og en for seg. En hjelpeløs svak posisjon. Noe som viste med all tydelighet at tiden nå var moden for et europeisk monetært system, som kunne være motpart til den amerikanske sentralbanken.

Nixon sa selvfølgelig at kursjusteringen av amerikanske dollar var et engangstiltak som ikke trengtes å reforhandles i kommende år. Men på mange måter er det å justere likevektsverdiene en enkel utvei for alle som sliter med overforbruk uten ønske om å øke skattene, eller skjære ned på offentlige ytelser til befolkningen. Det skulle bli et svært så populært virkemiddel i de kommende år. Noe som bidro til å destabilisere valutamarkedene og redusere folks tiltro til løfter om å få inflasjonen under kontroll. Året etter var det tross alt presidentvalg i USA, og Nixon ga bare blaffen i hvilke konsekvenser hans valgløfter fikk for dollarens ferd.

Europeerne prøvde å klamre seg til fastkurspolitikk, men med frie markeder ble det over tid en umulig oppgave.

Dynamikken i markedene ble som følger:

I land hvor det var urovekkende store underskudd i handels- og betalingsbalansene, begynte folk naturlig nok å frykte for at valutaen ville devalueres. I slike situasjoner valgte importører å være raske med å betale for sine varer, for å redusere faren for tap ved devaluering. Eksportører derimot valgte å drøye innkrevingen av betaling fra utlandet, i håp om å skaffe seg en arbeidsfri gevinst, hvis devalueringen inntraff mens de fortsatt hadde utestående fordringer i utenlandsk valuta.

Disse såkalte leads (betalinger for import), og lags (inntekter fra eksport) kunne utarme sentralbanker i land med stor utenrikshandel, en internasjonal finanssektor, og så ustabile forhold i arbeidsmarkedet at bare frykten for devaluering kunne utløse nye tøffe lønnskrav. Storbritannia hadde alle disse karakteristika. Da Bank of England hadde altfor små ressurser til å bales med denne type selvforsterkende valutauro, måtte britene i 1976 søke ekstraordinære lån i IMF, som om de var et fattig vanskjøttet u-land. Den største ydmykelsen i britisk utenrikspolitikk siden Suez-krisen i 1956.

Nixon vant sitt presidentvalg i 1972 med et valgskred, blant annet takket være ekstraordinære store budsjettunderskudd dette året. Frislippet fra Bretton Woods hadde gitt han større frihet til å glede velgerne med skatteletter, som hadde den ulempe at de bare forverret presset i økonomien. Så lenge han satt ved makten slo han i bordet og forlangte ekspansiv pengepolitikk fra sin tidligere rådgiver, nå hjelpeløs sentralbanksjef, Arthur Burns. Det kunne ikke gå bra. I årene som fulgte frisleppet fra gull fikk USA den ene inflasjonsbølge etter den andre. Først på begynnelsen av 1980-tallet var kampen mot inflasjonen vunnet.

Nixon selv fikk som så mange andre figurer i historiene om finansielle eventyr en tragisk skjebne. Hans medarbeidere ble tatt i innbrudd hos Det Demokratiske Parti i den såkalte Watergate-skandalen. Løgnene rundt denne saken skulle få den en gang så populære president hundset ut av Det Hvite Hus.

En trist sorti for en president som hadde brukt alle sine krefter på å tjene sitt folk. Fra hans utspørringer av IMFs grunnlegger Harry Dexter White på 1950-tallet, via vervet som Visepresident for Dwight T. Eisenhower, til å bli presidenten som fikk USA ut av Vietnam, var Nixon med på å forme USA på godt, men via Watergate også på vondt.

På slutten var han syk, forlatt og omringet av gamle venner som avslørte så mange pikante personlige detaljer om hans privatliv som de kunne komme på.

Den 9. august 1974 landet et helikopter på plenen foran Det Hvite Hus for å hente den nå avsatte presidenten for en siste gang. På vei inn i helikopteret snudde Nixon seg rundt, strammet seg opp, strakte ut armene og ga sine berømmelige V (for Victory) tegn til de fremmøtte, ledsaget av sitt største smil.

En svart dag i USAs historie.  

Kategorier

Siste innlegg