I 1955 møttes en russer og en brite for å gjøre en enkel finansiell avtale som skulle forandre verden.
Midland Bank var som navnet indikerer en helt vanlig bank i et finanssentrum som var bare en skygge av hva det var i førkrigsår. Moscow Narodny Bank var her fordi den hadde hånd om dollarforretninger til Sovjetunionen i London. Sovjeterne ville ikke ha sine dollar i USA, hvor de kunne båndlegges eller fryses helt hvis en krise i forholdet til USA skulle oppstå. Den revolusjonerende avtalen de gjorde var bare å sette inn sovjetiske dollar på en bankkonto for dollar i den britiske banken. Offshore banking var dermed født.
Høres merkelig ut at en slik handel skulle få så stor betydning, men på 1950-tallet, da Bretton Woods systemet var ved sin middagshøyde, måtte publikum holde sparepengene sine innenlands. Vel forvart på trygge konto med lave, regulerte renter. Ja, sentralbanker kunne handle fritt med hverandre, men verken private banker, bedrifter eller husholdninger hadde mulighet til å sende penger utenlands uten å ha fått en såkalt valutalisens for beløpet som skulle overføres.
Strenge valutareguleringer skulle bøte på de mange styringsproblemer som frie kapitalbevegelser ga myndighetene i mellomkrigsårene. Nå skulle ikke lenger et børskrakk på Wall Street kunne gi en tysk-østerriksk finanskrise, idet skadeskutte amerikanske banker trakk midlene sine hjem fra sine oversjøiske engasjement. Med streng valutakontroll kunne hvert land også sette renta etter forgodtbefinnende. Og stort sett valgte landene et regime vi ettertid har kalt ‘finansiell undertrykking’ – det å holde negative realrenter for småsparerne. Sentralbankene kunne tillate seg å holdes sparerentene kunstig lave, med strenge forskrifter for utlån til husholdningene, slik at de billige sparemidler kunne brukes til gjenoppbyggingen av krigsskadde økonomier i Europa.
Storbritannia prøvde i 1947 å gjøre USA rangen, ved å bli det første europeiske land som gjorde sin valuta konvertibel igjen. Britene lånte til og med milliarder dollar direkte fra amerikanerne (utenfor IMFs lånefasiliteter) i håp om at det var nok til å tilfredsstille den første bølge av vekslingsbehov fra alle verdens hjørner. Men den gang ei. Etter bare tre uker ble britene tvunget tilbake til et regime med de samme strenge valutakontroller de hadde før, og som alle andre europeiske land så seg nødt til å ta i bruk: Storbritannia hadde bare ikke nok gull, dollar eller tillit i finansmarkedene til å gjøre pundet konvertibelt og kredittmarkedet fritt.
Britene hadde opp gjennom århundrene bygd sitt imperium på å være en overlegen sivilisasjon i forhold til koloniene de nedkjempet, besatte, utviklet og plyndret. Rart å tenke på i dag at britene kontrollerte det veldige indiske kontinent. Alt fra Sri Lanka, India, Pakistan til Bangladesh. Enda rarere er det å tenke på at dette system kunne fungere i mellomkrigsår hvor det britiske forsvar var så sterkt svekket at hvilket som helst seriøst militært opprør trolig ville ha lykkes med å kullkaste det britiske kolonistyret.
Men etter andre verdenskrig smuldret imperiet opp. Britene hadde vunnet krigen mot nazistene, men på mange måter tapt freden. Over de neste 20 år skulle alle kolonier, som hadde en fremtid som selvstendige nasjoner, løsrive seg fra sine europeiske koloniherrer. Bare noen spredte øysamfunn forble kronkolonier.
Etter krigen hadde den nye britiske arbeiderpartiregjering sin fulle hyre med å reformere det britiske samfunn. NHS og velferdsstaten ble utviklet, og den stolte britiske nasjonalbank, som siden 1692 hadde vært i privat eie, ble nasjonalisert. Ingen radikale akademikere kom inn i styre og stell. Bank og England skulle fortsette som før, men nå i offentlig eie.
I utenrikspolitikken så Storbritannia på seg selv som senteret av tre ulike sirkler. Ett med USA, ett med Europa, og ett som det naturlige midtpunkt for kolonier som var på vei til å bli selvstendige (samt de oversjøiske territorier som britene håpet å besitte til evig tid).
Britene og franskmennene satt fortsatt på viktige økonomiske besittelser, hvor den viktigste av dem alle var Suezkalanalen, en svært så lukrativ vannvei med enorme tollinntekter til fordeling til dets eiere Storbritannia og Frankrike. Egypts leder Gamal Abdel Nasser valgte imidlertid å nasjonalisere kanalen og dermed ta fra de gamle kolonimaktene sin melkeku. De enorme inntektene ville komme godt med i et lutfattig Egypt med store ambisjoner for fremtiden. Britene og franskmennene forsøkte da å konstruere en krise i samarbeid med israelerne for å kunne ‘frigjøre’ kanalen fra egypternes okkupasjon. Imidlertid satte USA foten ned. Britene hadde ikke rådført seg med USA før de gjenerobret Suez-kanalen. En rasende President Eisenhower svarte med å stoppe alle lån til Storbritannia, også dets muligheter til låne fra IMF.
Slukøret måtte europeerne trekke seg ut av Egypt. Nasser ble en folkehelt i hele den arabiske verden.
Storbritannia og Frankrike tok helt ulike lærdommer av Suez-Krisen. Frankrikes De Gaulle trodde at måten å forhindre nye ydmykelser på var å styrke det politiske samarbeid i Europa. Romatraktaten i 1957 ga da også en kraftig styrking av det overnasjonale Europeiske Felleskap som et felles marked, med planer om stadig nye integrasjonstiltak, som for eksempel felles landbrukspolitikk, med tid og stunder.
Ydmyket av USA bestemte britene seg på å finne en ny levevei for å skaffe seg valutarisk uavhengighet til USA. De var ikke lenger en rik stormakt, men et forgjeldet samfunn som pent måtte finne seg i å unngå konflikt med den amerikanske supermakt. Illusjonen om ‘the special relationship’ var brast. De europeiske land samlet seg om en stadig sterkere integrasjon. Britene hadde nå bare i igjen sin siste sirkel, som sentrum for gamle kolonier, nå samarbeidspartnere, og noen spredte besittelser de hadde ervervet den gang de drev kanonbåtdiplomati.
Det var som den amerikanske utenriksminister Dean Acheson sa det:
‘Britain has lost an empire and not yet found a role.’
Men fortsatt var det få byer som var så kosmopolitiske som London. Her var eliter som forsto hvordan verden var skrudd sammen. Og på 60-tallet fikk britene store folkemengder som emigrerte fra de frigjorte kolonier, tilbake til Imperiets hovedsete. Der amerikanerne vandret verden rundt som ‘ugly americans’ eller naive bondske godfjotter med bibel i den ene lomma, og en neve dollar i en annen, var britenes overklasse fortsatt innvevd med de lokale eliter verden rundt.
Fortsatt leste akademikere i New Delhi, Harare og Singapore sin Shakespeare. De drakk sin ettermiddags te, og skålte i musserende vin på dronning Elisabeths fødselsdag. Den britiske overklasses liv, slik vi kjenner det i dag fra Jane Austen, eller dagens TV-serier av typen ‘Downtown Abbey’, eller de første sesongene av ‘The Crown’ var sett på som det ypperste sivilisasjoner kunne tilby av eliter i Asia og Afrika. Av en eller annen grunn så elitene i mange u-land mer opp til de britiske aristokrater enn til de i Kontinental-Europa, eller sovjetere, for ikke å snakke om de steinrike amerikanere.
– It’s a funny ol’ world, som kaptein Jack Sparrow ville ha sagt det.
Det var ikke overveldende militære styrker som holdt imperiets 58 nasjoner samlet i mellomkrigsårene. India, som da inkluderte nåværende Pakistan og Bangladesh, var styrt av 1250 briter i The Civil Service, hvor også en ung John Maynard Keynes i sin tid hadde tjenestegjort. Malaysia av 220, men Ceylon (dagens Sri Lanka) bare hadde 100 briter i administrasjonen av det konfliktfylte øyriket.
Spørsmålet nå var om ikke all denne kunnskap, alle disse relasjoner, ja det vi i dag kaller ‘myk makt’, kunne brukes til å finne en ny levevei? Og det var nå Offshore banking tok av. Man kunne invitere alle mulige banker og innskytere til å møtes i Londons Citys Square Mile, for å drive sine forretninger, akkurat som Moscow Narodny Bank hadde fått lov til.
Midland Bank og Bank Moscow Narodny (som jo var heleid av sin russiske morbank) opererte i et regulatorisk vakuum all den tid Midland tok imot amerikanske dollar, ikke landets egne pundsedler, mens innskyteren ikke en gang var medlem av IMF. En uregulert, men likevel lovlig handel.
I Citys omegn var noen av verdens fremste kulturinstitusjoner, spisesteder og skoler, som familien kunne forlyste seg i. Var du bare rik nok, kunne du leve som en engelsk gentleman. Det var bare å komme. Og kom gjorde de, gjerne med røvede midler fra sine hjemland.
De britiske eliter hadde nå gått fra å være herskere av verdens myldrende folkeslag til å bli tjenere for dets eliter. Litt som en fallert arving til et aristokratisk gods blir turguide på familiens gamle slott. I de 50 årene før første verdenskrig var trolig om lag halvparten av verdens kapitaleksport fra de britiske øyer. Oscar Wilde sa den gang bare halvt på spøk at ‘He who rules a dinner table in London rules the world’.
Nå var imidlertid Storbritannia pengelens. Totalt avhengig av tilgang på kapital fra andre land. Men de visste hvordan penger skulle tas vare på og plasseres globalt. Det var disse lærdommer City nå trakk veksler på. Til forskjell fra før var det imidlertid nå andres, ikke egne, penger som ble forvaltet og investert.
Trekker en trådene enda lenger tilbake vendte nå britene tilbake til rollen de spilte før de ble en stormakt. I dronning Elisabeths (den førstes) tid som regent på 1590-tallet sendte hun ut Sir Francis Drake for å plyndre spanske skip lastet med gullskatter som spanjolene i sin tur hadde røvet fra dagens Sør-Amerika. Nå skulle dronning Elisabeth (den andre) sin hovedstad bli vertskap for eliter fra hele verden som plyndret sine hjemland for så å plassere dem i Citys offshore marked. Et City som naturlig nok tiltrakk seg banker fra hele verden som ønsket å unnslippe reguleringer og offentlig innsyn i sine forretninger.
Offshore banking ga City of London nytt liv. Atter en gang ble denne kvadratiske mile (1,6 kilometer) verdens ubestridte finanshovedstad. De karibiske øyer som 300 år før var tumleplassen for alskens pirater, fikk nå nytt liv som gjemmesteder for stjålet gods og gull. Andre gamle besittelser som Jersey, Gibraltar og den nå uavhengige Malta ble skatteparadis for rike europeere.
Der Stalin bygde sitt Gulagarkipel, bygde britene altså et globalt nettverk av skatteparadis med minimal kontroll og innsyn fra tilsynsmyndigheter.
Og med tid og stunder skulle ingen bli ivrigere brukere av de nye britiske banksystemer enn nettopp russere!
Ved sekelskiftet var Russland konkurs. Gjeldsforhandlingene ble fra russisk side ledet av den styrtrike bankmann Vladimir Chernukhin. Noen år senere kjøpte han det gamle hovedkontor til Midland Bank hvor offshorebanking ble født. Et staselig bygg stilt tvers overfor Bank of England, med dagens Bank of Moscow Narodny rett rundt hjørnet.