Nasjonalregnskapets far, Simon Kuznets, var som så mange andre keynesianere opptatt av å lage en makromodell som skulle kunne brukes i alle land til alle tider. Han var med å lage makroøkonomiske modeller med alle dets bestanddeler. Økonometrisk arbeid til hjelp for å måle vekst og fremgang (eller manglende sådan) og hjelpe myndigheter utforme den nødvendige politikk. Noe som ikke var helt enkelt.
Sent i livet oppsummerte han sitt arbeid verden rundt.
– Vi har fire typer økonomier:
- Utviklingsland
- Industriland
- Argentina (som aldri får det til)
- Og JAPAN!
Et land som alltid har vært noe for seg selv. Et tradisjonsbundet samfunn som har forelsket seg i alt som skinner og blinker av hypermoderne dippedutter og dingser. Det samtidig som det bevarer eldgamle ritualer. Økonomiske insentiver har her, i dette klanbaserte samfunn, ikke samme kraft som i andre land. Det var som den store økonom Joseph Schumpeter sa, etter et forskningsopphold i Tokyo i mellomkrigsårene: Her er det en kultur som ikke bare ser på seg selv som like avansert som vår egen, men heller helt overlegen. En kultur som er villig til å endre seg ved lite annet enn ved det å ta i bruk moderne maskiner.
Landet har sin egen etniske religion: Shintoisme. I gammel shintositisk religion er gud i alt. Litt av gud finnes i boligen, i bilen, i sengen din med mer.
Mange forbinder navnet Kamikaze, den hellige vind, med selvmordsflyene som ble tatt i bruk i andre verdenskrig, men den opprinnelige betegnelse var for tyfoner som rammet Mongolske invasjons-flåter på slutten av 1200-tallet. Tyfoner som sikret at Japan aldri ble okkupert av kolonimakter. Etter denne inngripen fra oven måtte det være lett for folk flest å tro at Gud var japansk.
Men USAs Commander Perry klarte å innta Tokyohavn i 1853. Sjokkerte japanske eliter forsto nå at deres tradisjonsrike samfunn, hvor samuraiene holdt sine bygder og byer i føydale tilstander, var blitt bare så altfor akterutseilt i forhold til vesten. Et eksempel på at det ikke er uproblematisk å være ubeseiret og isolert opp gjennom århundrene.
I opprøret som fulgte ble samuraiene og deres Shogun i Tokyo styrtet. Den unge keiser Meiji ble innsatt, med et teknokratisk styre i påvente av at han skulle bli voksen. Man fikk nå en guddommelig keiser hvor shintoisme ble korrumpert til å tjene staten. Religionen ble statlig og militarisert, mens det sivile liv skulle moderniseres etter vestlige idealer.
En rask industrialisering, med tilhørende utvikling av militære krefter, ga Japan det største økonomiske mirakel verden noensinne hadde sett i årene 1865-1905. En triumf som tilsynelatende ble kronet ved seieren over Russland i 1905, men som i virkeligheten fortsatte i årene etter. De militære seire åpnet for japansk kolonisering av Taiwan, Nord Kina og Korea.
I 1914 fikk Japan en ny kamikazevind, takket være at deres rivaler i Europa ble oppslukt av sin ruinerende verdenskrig. Japansk næringsliv utnyttet muligheten til å utvide salg og produksjon i asiatiske land som bedrifter fra krigsherjede Europa ble tvunget til å ignorere. En ufattelig suksess som gikk japanerne helt til hodet, med katastrofal tro på egen usårbarhet. Etter at depresjonens redsler, med sult og nød selv i japanske storbyer, først ble overvunnet takket være fornyet militarisering på 1930-tallet, var veien kort til å forsøke å gjenskape en liknende suksess som overraskelsesangrepet på den russiske marine i 1905 hadde gitt.
Angrepet på Pearl Harbor var kanskje fremprovosert av Harry Dexters White strenge krav til Japan i 1941, men valget av en slik dristig, neste suicidal, militæroperasjon må tilskrives japansk ståltro på seg selv. En ståltro som japanere flest visste utmerket godt hadde brakt med seg mange tragedier opp gjennom århundrene. Som en historiker skrev er japanere et folkeslag med den enestående evne til å kombinere fatalisme med enorm handlekraft. Og i andre verdenskrig skulle deres viljestyrke ende med katastrofale resultater.
Når den japanske befolkning i 1945 sto ved det totale nederlag, hadde imidlertid japanerne en viss peiling på det å skape økonomiske mirakel og kjøre det så langt at det ble den ultimate katastrofe. De hadde gjort det før. Derfor var kanskje også motstanden mot den amerikanske okkupasjonsmakten fraværende. Troen på at landet raskt ville komme til hektene igjen var utbredt.
Amerikanerne satte i verk en rekke reformer som i sum brakte Adam Smith og Renessansens idéer til de japanske øyer. De rike godseierne som da hadde et leilendingssystem av føydal karakter i det meste av Japan, mistet nær all jorda si i en omfattende landbruksreform. En landbruksreform som imidlertid spredte eierskapet så vidt og bredt at det dannet grobunn for senere finansielle spekulasjonsbølger. Bølger som kulminerte med den store japanske finansielle boble i 1991.
De monopolistiske Zaibatsu-grupperingene i næringslivet, som kontrollerte mangt og meget i industri, handel og finans, ble oppløst. Dette var grupperinger, som med god hjelp av myndighetene i før-krigsår, gjorde alt de kunne for å hindre nyetableringer og konkurranse som kunne true deres virksomheter. Japanske arbeidere som før krigen var bundet til bedriftene sine i trelldom, fikk nå for første gang i historien frie og uavhengige demokratiske fagforeninger.
Den økonomiske utviklingen i de første etterkrigsår lignet på den i Vest-Europa, bare med den forskjell at det hele ble mye mer dramatisk i Japan. I de første år etter krigen døde hundretusenvis barn, unge og syke av underernæringen og sykdom. Nettopp derfor ble det å holde et stykke landjord, hellig for enhver japansk familie. De mange amerikanske soldater satte sitt preg på populærkulturen. Klesstiler, jazz og etter hvert rock and roll kom på moten. Unge japanske par ønsket å leve det liv fra Hollywood som de så på filmlerretene. Den økonomiske veksten var sterk, men med inflasjon som en svært så ubehagelig følgesvenn.
Men alt gikk litt over styr finansielt. På samme måte som Ordoliberalismen til Ludvig Erhard skapte problemer for den tyske betalingsbalanse i 1950-51, fikk japanske statsfinanser pustebesvær som følge av den enorme mengden av importvarer som måtte til for å gjenreise japansk økonomi. Nok en gang konkluderte eksterne eksperter i IMF med at en devaluering ville være av liten nytte da japanerne trengte importvarer (som ville bli dyrere ved en devaluering) for å kunne bygge opp industri til bruk for eksportformål. Amerikanerne hjalp til ved å etablere en pakke av tiltak, den såkalte Dodge-pakken, hvor kredittveksten ble strupet og japansk økonomi tvunget inn i en depresjon, slik at inflasjonen kunne normaliseres på lave nivåer.
Redningen kom i form av en ny hellig vind fra utlandet. En fønvind som skulle gi fulle seil for japansk næringsliv: Korea-krigen. Amerikanerne fant fort ut at det var langt billigere å kjøpe varer og tjenester fra Koreas naboland Japan enn å skipe dem helt fra USA til Seoul.
De enorme valutainntektene som Korea-krigen ga i årene 1951-53 hjalp Japan skaffe seg nok maskinutstyr til både å bygge opp en ny eksportindustri , samt ny vareproduksjon for innenlands konsum og investeringer. Banksystemet ble sentralisert med noen få store banker som sørget for lån til de bedriftene myndighetene ønsket å satse på. I mangel av aktivistiske aksjonærer ble også de offentlige byråkratene, og banksjefene, ansvarlige for at ledelse og styrene i de store selskapene var profesjonelle. Heri lå det et viktig såkorn for den kommende boble. Aksjemarkedene var underutviklet. Profesjonaliteten til japansk næringsliv ble da ikke bedre enn det bankene klarte å sikre. Og med tid og stunder skulle japanske konglomerater bli altfor kompliserte for byråkrater og bankfolk å tøyle.
Det japanske økonomiske mirakel var enda sterkere enn det tyske Wirtschaftswunder i det som må sies å være industrinæringenes globale glansperiode. I årene 1958 til 1974 ble japansk BNP firedoblet. Selv om Japan, som alltid før, ble hardt rammet av den nye internasjonale økonomiske krise på 1970-tallet, var nå næringslivet sterkt nok til å tåle nedturen og hente seg inn igjen med nyinvesteringer. Toyota lagde imponerende 42 000 biler i 1960, men vanvittige 2,3 millioner i 1980.
Industrien sto sterkt rustet ved inngangen til 1980-tallet, da Reaganomics ga amerikanerne en voldsom forbruksfest, med tilhørende sug etter japanske maskiner og duppedingser. USAs appetitt på japanske forbruksgoder syntes umettelig. For japansk næringsliv ga 80-tallets eksportdrevne industrialisering den sterkeste kamikaze noensinne.
I disse år neglisjerte japanerne alle utenlandske råd om privatisering og profesjonalisering av sin finansnæring. Hva hadde japanerne å lære av vesten, som jo hadde så mye svakere vekst enn det de selv oppnådde? Bedre var det at byråkratene i Tokyo ga bankene sine marsjordre. De i sin tur fikk hjelpe næringslivet sette fart på produksjon, sysselsetting og lønninger.
Heri ligger kanskje noe av forklaringen på hvorfor den japanske boble i 1990 kunne komme helt ute av kontroll. Bankene ble satt til å styre globale bedrifter som ble stadig mer kompliserte og vanskeligere å forstå. Banksjefer uten nevneverdig erfaring med verdipapirmarkeder, komplisert kredittarbeid eller globale institusjoner stolte blindt på bedriftenes lovnader. Byråkrater fortalte bankene hva de burde ha av utlånsvekst.
Det kom nok til å bra, uansett, tenkte man i 1990. Japan hadde jo trosset økonomiske lover før. Når bilproduksjonen kunne ta helt av, hva var da så galt med nye verdensrekorder på Tokyo-børsen?
En ny farefull isolasjonistisk kultur bredte seg på denne tid i de japanske eliter. Ikke helt ulik den som rådde før Kommandør Perry seilte inn i Tokyo-havn. Og med de voldsomme inntektene som japansk eksport genererte på slutten av 1980-tallet, så var beløpene som ble stilt til rådighet for spekulasjonsformål større enn noensinne før i verdenshistorien. Da den japanske boble omsider sprakk i 1991 skulle den da også sette alle tidligere finanskriser i skyggen.