Frankrikes dirigisme

by | 30. April 2023 | Internasjonal økonomi

En varm parisiansk høstkveld i 1920 danset Yvonne foxtrot med en ung soldat på permisjon fra sitt regiment. Da hun kom hjem, sa hun til sin mor, med typisk fransk besluttsomhet: Det blir han eller ingen.

Og det var han hun fikk, ingen ringere enn den kommende statsleder Charles de Gaulle!

Ved freden i 1944 (Frankrike ble fri året før Hitler kapitulerte), tok general De Gaulle over makta i en interimsregjering som måtte på plass da de tradisjonelle partiene hadde falt i miskreditt. Som leder av De frie franske styrker hadde han drevet motstandskamp mot nazistene fra sitt hovedkvarter i London. Men nå kom han hjem for å gjenreise Frankrikes ære og makt.  

Det var nå de Gaulle og hans rådgivere skapte ‘Dirigisme’ – det rett før Marshall-planen kom på plass. Dirigisme i form av:

  1. Statskapitalisme, hvor store industrielle lokomotiv skulle bygge landet og konkurrere mot utenlandsk konsern. Private formuer var for desimert til å kunne stå for kapitaloppbyggingen i landet. Skulle en vente på at private selskap først tjente opp penger, slik at midlene kunne reinvesteres i nye maskiner og utstyr, ville det ta bare så altfor lang tid å gjenoppbygge Frankrike.
  2. Banker, kraftprodusenter og andre infrastrukturløsninger ble nasjonalisert, for å sikre nok kapital til de statlige næringslivssatsinger.
  3. Industri og forvaret ble utviklet i takt. Teknologier fra krigsfly kunne jo brukes i sivile anvendelser. Atomkraftverkene, som med årene kom til å stå for det meste av strømforsyningen, ga avfall som kunne brukes til å lage atomvåpen.
  4. Universitetene måtte fornyes, med etableringen av École Nationale d’Administation (ENA). En høyt aktet skole hvor vår egen statsminister Jonas Gahr Støre ble uteksaminert (med strålende karakterer).
  5. Media som var stigmatisert som ubrukelige, fikk Paris avisen Le Mondé som sin ledestjerne. I et og alt skulle samfunnslivet strigles for å gjenføde det nye Frankrike, uten deltagelse av gamle nazi-sympatisører eller kommunister.

General, og nå statsleder, de Gaulle tok med seg den samme disiplin som han forlangte av sine underordnede i det militære, til det ofte kaotiske og kranglevorne sivile franske samfunn. Det var harde tider. 2 700 dødsdommer ble avsagt, hvorav nær 800 ble fullbyrdet. Hovedeieren av det gigantiske konsern Renault døde i fengsel, tiltalt for å samarbeide med okkupasjonsmaktene. I 1945 brøt det ut hungersnød. Europas gastronomiske høyborg, Paris, måtte ty til rasjonering av nødvendighetsgoder. Kun en general kunne lede landet ut av krisen. Det var de Gaulle viss på.

I 1946 stilte hans sympatisører et eget parti, Gaullist-partiet til valg, men fikk forsvinnende små stemmer i det som var det første parlamentsvalg i den nye Fjerde Republikk. På samme måte som takknemlige briter valgte å erstatte krigshelten Churchill med Clement Attlee, var også den franske befolkningen klar for fred og tilbakevendingen til hverdagen. Folk var luta lei av krigsretorikk.

Men ‘dirigisme’ som økonomisk strategi varte helt til 1968. Dette var år da Frankrike også måtte se mye av sitt imperium gå tapt. Fortsatt har Frankrike besittelser i Stillehavet, men Algerie og Vietnam kjempet seg fri fra sine franske koloniherrer henholdsvis på 1950- og 1960-tallet.  Først ved slutten av 60-tallet raknet den statsdrevne strategi med strenge normer befolkningen fra kirke og stat. Først da var kompleksiteten i økonomien blitt for stor til at den lot seg styre av byråkrater. Først da var Bretton Woods på vei mot å bli oppløst.  

Inflasjonen var på slutten av 1960-tallet kraftig på vei opp internasjonalt. Et tegn på at spenninger i verdensøkonomien ble stadig vanskeligere å holde i sjakk ved hjelp av IMFs rigide fastkurssystem med den amerikanske dollar som sitt nav. Mange av de store konsernene, med sine hierarkiske oppbygginger, slet med å tilpasse seg nye teknologier, nye moter og oversjøisk konkurranse – blant annet fra Japan.

Med utdanningsrevolusjonen kom også presset for sosiale reformer, mer fritid og konsum og høyere trygdeytelser. Den katolske kirke måtte vike for eksistensialismen til Jean Paul Sartre og hans følgesvenner. Kulturen blomstret samtidig som vi fikk Studentopprøret i Paris’ Latinerkvarter. Et opprør som spredte seg til mange land og fikk følge av spontane opptøyer og streiker på franske arbeidsplasser.

Det var kanskje bare noe med tidsånden? Studentopprøret spredte seg over hele den vestlige verden. Det var på 60-tallet at mini-skjøret og bikini kom på moten.  Hippi-bevegelsen ga oss vår tids Jazz-Age. En annen måte å se det på var at det ble en midtlivskrise for vestlige samfunn. Etter mange års slit var økonomiene blitt tilstrekkelig utviklet til at folk kunne stoppe litt opp, gruble over meningen med livet og unne seg en fest.  Gamle patriakalske normer måtte vike for en gryende feministbevegelse.

Om suksessen til fransk økonomi i etterkrigsår kan tilskrives ‘dirigisme’ eller ei strides de lærde om, men uansett årsak fikk fransk økonomi tre gyldne ti-år, de såkalte Trente Glorieuses (1945-1973), hvor Frankrike utviklet seg til å bli en økonomisk stormakt. Kanskje var en slik økonomisk vekst uunngåelig? Uansett satte etterkrigsårenes dirigisme spor i fransk næringsliv som lever i beste velgående den dag i dag.

Charles De Gaulle døde mett av dage i sitt hjem i 1970. Selv om også Frankrike skulle utvikle seg i retningen av mer privat gründervirksomhet (entrepenør er tross alt opprinnelig en fransk betegnelse) skulle hans tro på statlig intervensjoner og offentlig eierskap leve videre i nye generasjoner av franske politikere. Vivé la France.

En kveld kunne lokalbefolkningen i en pittoresk fransk bygd se en voldsom brann på gårdsplassen tilhørende enken Yvonne de Gaulles hus. I tråd med sin manns siste ønsker brant hun denne kveld all deres korrespondanse, og alle de personlige effekter hun rakk å komme over.  Generalens ettermæle måtte bevares. Resten av livet brukte hun da også på å forsvare generalens, og dermed også Frankrikes, ære.

Kategorier

Siste innlegg