Depresjonens globale malstrøm

by | 06. April 2023 | Internasjonal økonomi

Min sønn duger til intet, betrodde den britiske adelsmann sin tyske venn, som tilbød han å la den bortskjemte unge mann få prøve sin lykke i etterkrigstidens Tyskland. Innlosjert i München tok adelsgutten John Scott-Lewis en kabriolet på en tur til byen. Men også her forårsaket han ulykke da han denne ettermiddag i 1931 kjørte på en lovende politiker som skulle krysse gaten med sin venninne Eva Braun.

1930-tallet var tiåret da ordet massearbeidsledighet kom på moten. En tilstand som skapte sult, elendighet og sosial uro som eldgamle europeiske samfunn aldri hadde sett før. Det var i mellomkrigsårene at byer med sine fabrikkarbeidere vokste frem i stor skala. Sugende til seg overflødige unge mennesker fra bygdene. Unge mennesker som fort ble rastløse, kriminelle og revolusjonære der de sto uten arbeid og inntekt etter at fabrikkene stengte ned.

Politikerne var rådville. Nær sagt alle moderne liberale demokratier ble hardt rammet av den økonomiske depresjonen på 1930-tallet. Noe som ikke bare bidro til å gjøre ‘laissez faire’ og frihandel mindre forlokkende for velgere i mange land, det bidro også til å sette selve demokratiet i vanry. Skifte av demokratisk valgte regjeringer ga jo bare det ene hjelpeløse styre etter det andre. Økonomene på den tid hadde jo egentlig ikke noe annet å foreslå enn stram finanspolitikk og en fortsatt streng tilknytning til gullstandarden.

Diktatoriske løsninger som overkjørte de inngrodde og tafatte institusjonene i samfunnet virket derfor forlokkende på desperate befolkninger. De demokratisk valgte ledere i USA, Europa og Japan, var bare for passive i møte med kanskje det verste tiår for menneskers utvikling siden middelalderen. I sin samtid ble derimot både Stalin, Hitler og Mussolini beundret for å ha gitt sine land økonomisk fremgang. Selv Roosevelt var imponert over hva fascisten Mussolini tilsynelatende hadde oppnådd på Italias vegne.

1930-tallets massearbeidsledighet ledet således til at alle demokratiske system ble satt på prøve, med fare å bli tatt av depresjonens malstrømmer. De politiske stormer var så sterke at de truet med å trekke moderne sivilisasjoner ned i fascismens mørkeste dyp.

Keynes var på denne tid utstøtt fra politikernes selskapsliv . Han hadde i alle år vært et vel ansett medlem av Det Liberale Parti i Storbritannia, men røket uklar med partiledelsen på grunn av sine uortodokse økonomiske anbefalinger. Han hadde også lagt seg ut med de konservative. I sin ivrige kamp mot den katastrofale revaluering av det britiske pund hadde han i 1925 skrevet den harmdirrende pamfletten: The Economic Consequences of Mr. Churchill. (Pussig nok hadde Churchill selv et avslappet forhold til slikt. Han var jo så vant til å få massiv kritikk.)

Keynes gjorde et siste forsøk på å overtale de konservative med en ny pamflett: Can Lloyd George Do It? Dette ble nok et forgjeves forsøk på å overtale de etablerte partier til å ta i bruk sterke stimuli, slik at arbeidsledigheten kunne komme kraftig ned.

Men ingen lot seg overtale. Da Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten i London i 1929 fortsatte den nyvalgte, idealistiske statsminister James R. MacDonald med den samme feilslåtte stramme finanspolitikken som sine forgjengere hadde holdt seg til.  

Britene var ikke alene. Alle land fikk sin særegne seilas fra velstandsårene på 1920- tallet, ned i avgrunnen, til den globale malstrøms episenter: Andre Verdenskrig (1939-1945).

Japan ble et ekstremt eksempel på hvordan økonomiske krisetider også kan lede til krise for styresett, og sette landet på kurs mot nye kriger og konflikter. Etter feiringen av den japanske seier over Russland i 1905, vokste det frem en stor og suksessrik eksportindustri på de japanske øyer. Under første verdenskrig måtte de krigførende europeiske land prioritere å bruke kapital, råvarer og så mange ressurser som mulig på de europeiske slagmarker. Det ga japansk næringsliv mange åpninger for eksport av maskiner og utstyr til sine naboland, og diplomatisk annerkjennelse globalt.

Fremgangen for det sivile samfunn ga også demokratiet vind i seilene. De militære styrker mistet med tiden mye av makta de hadde opparbeidet seg under krigen mot Russland. På 1920-tallet hadde dette keiserdømme et velfungerende parlament, med en regjering som ønsket å være et respektert medlem av Folkeforbundet. Japan ble på 1920-tallet den østlige utpost for den liberale verdensorden.

Alt dette ble forandret av depresjonen på 1930-tallet. Få land var så avhengige av internasjonal handel som det råvarefattige Japan. Med fallende eksportinntekter og truende stigninger i arbeidsledigheten valgte de japanske eliter, som så mange andre moderne regjeringer, å stramme inn på den økonomiske politikken. Teknologiske endringer bidro også til fallet i eksportinntekter. Prisen på den viktige eksportartikkel silke falt kraftig etter at amerikanerne begynte å produsere nylonstrømper i stor skala til en billig penge. Nøden på landsbygda var stor.

Japanerne ble i de første depresjonsår offer for det som kalles ‘sparingens paradoks’: et kriserammet land som forsøker å øke sin sparing, ved å kutte ytterligere i forbruket, kan fort bli så fattig at også sparingen må gå ned. For å gjøre den deflatoriske nedturen for japansk økonomi verre, koblet Japan seg på den globale gullstandarden i 1930. Midt en krise hvor alle andre land, også Storbritannia og USA, til slutt måtte oppgi den. Et sterkt deflatorisk tiltak som heldigvis ble opphevet året etter, året da Japan gikk til krig.   

Krefter i de militære styrker så nemlig sitt snitt til å ta tilbake makt fra det sivile samfunn. Hemmelige loger duket opp som paddehatter blant de militære styrker. Konspirasjoner som ble for mektige til at japanske statsmenn kunne holde dem tilbake.

På mange måter begynte den andre verdenskrig for Japan i 1931 da oppkonstruerte kinesiske provokasjoner fikk japanske militære styrker til å angripe kinesiske forlegninger i Manchuria. Styrker som okkuperte flyplasser og i praksis koloniserte store deler av Nord Øst Kina som et lydrike tilhørende den japanske keiser. Etter denne aggresjonen mot Kina, var en lang og tornefull serie av begivenheter, som i siste instans ledet til bombingen av Hiroshima i 1945 mer eller mindre uunngåelige. Vesten kunne aldri ha tillat japanerne å vinne.

Økonomisk var imidlertid militariseringen en suksess i Japan , med samme effekt som i Hitler-Tyskland. Arbeidsledigheten falt, og befolkningen var lettet over at levestandarden til folk flest nok en gang kunne øke.

Kina var i disse år offer for økonomiske nedturer forårsaket både av dets egne politiske spenninger, og av depresjonens slag mot kinesisk økonomi. Japans invasjon av Manchuria var bare det siste i rekken av utenlandske fornedrelser kineserne hadde måtte oppleve siden britiske kanonbåter ankom dagens Guangzhou (Canton) på 1800-tallet.

Kina kvittet seg med sitt keiserdømme i 1912, da Sun Yat Sen stiftet Republikken Kina. Men etter hans død i 1925 ble Kina fragmentert med krigsherrer styrende hver sin bit av Kina. Den sentrale regjering i Beijing hadde i disse år mer en koordinerende rolle for krigsherrenes agendaer enn reell makt over det veldige kinesiske kontinent. Konfliktene krigsherrene imellom var mange og bidro til å svekke kinesiske interesser vis a vis de vestlige kolonimakter, som jo hadde skaffet seg sine handelsstasjoner langs Kinas kyst etter opiumskrigene på 1800-tallet.

Hong Kong var den viktigste britiske utpost i Kina, mens Shanghai var ‘Orientens perle’. Et sted vestlige eliter reiste for å gjøre seg rike og leve ut sine mest dekadente sider. Typisk nok var denne by, hvor penger ble sløst bort på luksus, rus og prostitusjon samtidig som småbarn sultet, Miss Wallis Simpsons (hun som fikk den engelske konge til å abdisere), og mange andre notabiliteters, favorittby. På 30-tallet fortsatte eksessene fra 20-tallets Jazz-age i Shanghai. Bare nå som en kilde til opprør og kommunistisk agitasjon.

Kinesisk økonomi ble i første omgang ikke så hardt rammet av krakket på Wall Street og tilbakeslaget i verdenshandelen som fulgte i dets kjølvann. Kina, hadde som så mange andre asiatiske land, knyttet sin pengeverdi til sølv (ikke gull), og sølvverdiene falt kraftig i den globale depresjonens første år. En fin inflatorisk fønvind for mye av kinesisk næringsliv.

Roosevelt var imidlertid avhengig av å sanke stemmer i amerikanske gruvesamfunn. I 1934 revaluerte han prisen på sølv i håp om å hjelpe sine venner i Nevada, og andre gruvesamfunn som var avhengig av høye sølvpriser for å skaffe seg et anstendig levebrød. Haken var at de meste av Asia, som jo hadde knyttet sin pengeverdien til sølv, nå fikk en destabiliserende økning i pengeverdien. Rentene måtte opp, finanspolitikken strammes til og økonomiene fikk kraftige tilbakeslag.  Den plutselige økningen i sølvets internasjonale verdi ga en kraftig deflatorisk impuls inn i kinesisk økonomi på det verst tenkelig tidspunkt. Nøden som fulgte ga ytterligere grobunn for Maos forkynnelse om det kommunistiske paradis.

I Kontinental Europa var det Tyskland som først ble rammet av kollapsen på Wall Street i 1929. Ikke via handel, men takket være Tysklands svake finansielle stilling. Tyskland hadde en helt særegen gjeldssituasjon, med både enorme krigsskadeerstatninger å betjene, og en like stor mengde nye lån tatt opp i USA på 1920-tallet for å finansiere Der Goldener Schwanziger.

Den distingverte politiker Heinrich Brüning fra Det Katolske Senterparti regjerte på samme måte som alle andre statsledere på den tiden, med stram finanspolitikk som saliggjørende medisin. På samme måte som regjeringssjefene i andre europeiske land, USA og Japan, prøvde han å spare seg ut av krisen, med samme nedslående resultater som overalt ellers.

Nøden ble stor, men situasjonen kom ut av kontroll etter at den østerrikske storbanken Credit Anstalt gikk over ende høsten 1931. En bankkrise som kom samtidig som tilgangen på nye lån fra New York og London til Tyskland stoppet helt opp, all den tid den tyske regjering ba om betalingsutsettelse på sin eksisterende gjeld. En stor, nesten uforståelig tabbe. Brüning burde ha forstått at det å nekte å betjene eksisterende lån måtte få negative konsekvenser på muligheten for å skaffe seg nye.

Vanskelige kredittmarkeder for tyske bedrifter og husholdninger ble en ny byrde å bales med for en allerede depressiv tysk økonomi. Misnøyen med den svake økonomiske utvikling ga grobunn for nazistene som nådde 37 prosent oppslutning ved parlamentsvalget i juli 1932. I Januar 1933 ble Adolf Hitler tatt i ed, en fremtidig tyrann som skulle vise seg å bli Weimar republikkens siste statsminister.   

Frankrike avslo å hjelpe de tyske banker da de trengte det som mest, uten tanke på at en økonomisk depresjon i dets naboland også kunne komme til å ramme fransk økonomi hardt.

Den franske nasjonalisme var mer provinsiell enn noen trussel mot sine naboland. Som den gamle avismann Mussolini oppsummerte det så hadde Frankrike falt tilbake, hensatt til nostalgisk isolasjon, rammet av ‘fyll, syfilis og journalister’. En karakteristikk det lå en viss sannhet i, da franskmenn drakk langt mer vin enn andre folkeslag, hadde millioner av syfilisplagede innbyggere, og en presse som var notorisk for sine løgner, spredt villig til befolkningen av korrupte journalister. Et land som kanskje var dekadent, men som takket være store gullreserver og mindre utenrikshandel enn sine naboland klarte seg bedre enn andre i 1930. Frankrike, med sin ‘Joie de vivre’, led heller ikke av stram finanspolitikk, før gullstandardens sammenbrudd året etter knuste de franske håp om å unngå depresjonens redsler.

Storbritannia forlot gullstandarden sommeren 1931. Da ble plutselig franske eksportvarer, som allerede slet med stadig større avsetningsvansker, priset ut av verdensmarkedene. Sent, men godt, skylte den globale depresjonen inn over et forsoffent Frankrike, som hadde satset på at de skulle unngå å bli rammet av de globale nedgangstider. I løpet av 1932 tidoblet ledigheten seg. Over 100 banker gikk overende.

Uansett særegne nasjonale karaktertrekk havnet med tid og stunder alle vestlige demokratier ned i depresjonens malstrøm.

1930-tallet var i sannhet den sterke leders tiår. På mange måter var dette tiår syretesten for vestlige, liberale og demokratiske verdier utviklet gjennom generasjoner. En test vi nesten strøk på. Tyranner som Adolf Hitler sikret full sysselsetting for sine innbyggere takket være sine forberedelser til den neste store krig. En diktator som var beundret av mange, så også i Norge. Hans opprustningspolitikk fant støtte både hos arbeidsfolk og bedriftsledere, etter hvert som den økonomiske oppturen tok fart. Hitler fikk, i motsetning til sin forgjenger Brüning, næringslivet til å tro på fremtiden!

I USAs president Franklin Delano Roosevelt fikk den frie verden sitt lysende fyrtårn av optimisme, som senere skulle redde verden fra fascismens klør. Pussig er det å tenke på at både han og Adolf Hitler ble sett på som sine lands redningsmenn, da de ble innsatt i de første måneder av 1933. Britenes krigerhøvding Winston Churchill hadde også mye av æren for at nazistene tapte. Den karismatiske Mao var fortsatt bare en av mange kinesiske ledere i det som utviklet seg til å bli en mangeårig borgerkrig. En borgerkrig som enda ikke er avsluttet.

Mannen som ble truffet av bilen i 1931 var selvfølgelig Adolf Hitler. Dessverre var sjåføren udugelig i alt, også det i å kjøre ned han som senere kom til å lede verden ut i en forødende krig. Adolf Hitler overlevde også mange andre attentatforsøk før annen verdenskrig brøt ut. Flaks for han. En tragedie for verden.

Blame it all on a simple twist of fate.

Kategorier

Siste innlegg