“In truth, the gold standard is already a barbarous relic.”
John Maynard Keynes 1924
Keynes så allerede på 1930-tallet at det var mulig å sikre både et nytt internasjonalt pengesystem og bevare det britiske imperiet. Hans forslag var at alle land skulle bli medlem av et internasjonalt oppgjørssystem for betalinger, med påbud om å ha noenlunde balanse i sin utenrikshandel. Land med overskudd skulle få en ny internasjonal pengeenhet, Bancor, istedenfor gull og annen valuta, mens underskuddsland måtte låne i denne nye pengeenheten. Hadde et land for stor gjeld (som britene var i ferd med å få) kunne det ettergis. De formuende land, trengte ikke disse overflødige valutareserver. Dermed vil et av hovedproblemene med den globale gullstandarden, det at et land kunne akkumulere gull i store mengder uten å ta dem i bruk, løses.
Men amerikanerne, som jo var de som akkumulerte gullet, ville det naturlig nok annerledes.
Ved krigens slutt sto USA for halvparten av verdens BNP. Stormakten eide mer enn to-tredjedeler av verdens gullreserver. Amerikanerne hadde ingen interesse av at britene, eller noen annen, skulle gjøre dem rangen stridig som verdens ubestridte supermakt. Spesielt viktig var det å hindre britene i å holde på sine kolonier, på sin finanshovedstad og på sin innflytelse i en verden som til å bli formet av amerikanske verdier. Det gjaldt om å lage et system for internasjonal handel og finans som ville ta vare på og utvikle amerikanernes dominerende rolle.
Bretton Woods avtalene skapte to viktige nye institusjoner. Verdensbanken skulle låne ut midler til infrastruktur og andre investeringer for å gjenoppbygge skadeskutte land etter krigen. Den langt viktigere IMF (The International Monetary Fund) skulle erstatte den globale gullstandarden, med et mer moderne pengepolitisk styringssystem.
Det nye IMF tilfredsstilte mange behov som gullstandarden ikke dekket. For amerikanerne var det viktig at systemet tillot inflasjonsbølger etter behov. Roosevelt hadde tatt USA ut av gullstandarden nettopp for å stoppe deflatoriske prosesser i amerikansk økonomi. Det var ikke snakk om nå å lage et nytt med samme tvangstrøye som gullstandarden ga politikerne i mellomkrigsårene.
IMF skulle også akkomodere et helt nytt globalt handelssystem hvor de fleste land, inklusive Sovjetunionen, gjerne måtte kunne delta. Et system som forenklet handelen landene imellom. I dette system var det bare amerikanske dollar som kunne veksles inn i gull. Alle andre valutaer hadde sine bånd til det edle metall ved et fastkurssystem til den amerikanske dollar. Og det var bare sentralbanker tilknyttet IMFs dollarbaserte system som kunne veksle inn sine dollarsedler i gull. Og nei, USA hadde ingen juridisk forpliktelse til å love 35 USD per unse som bytteforhold i all evighet.
En pris som kunne endres. Da Nixon til slutt gjorde det, en skjebnesvanger dag i august 1971, ga han ikke engang beskjed til andre statsledere. De fikk følge med på TV som alle oss andre. Stalins menn så hvor det bar allerede i 1944, og trakk seg fra Bretton Woods forhandlingene før avtaleteksten var ferdig.
De nye forordninger ga samme forenkling av utenrikshandelen som gullstandarden hadde gitt. Under gullstandarden var jo alle lands valutaer knyttet til en bestemt gullverdi. Da var det lett å omregne hva for eksempel norske kroner var i britiske pund. Man sammenlignet bare deres respektive gullverdier. Nå var alle land knyttet til dollar. Med den forskjell at hele verden kunne bli medlemmer av IMF.
Keynes ønsket seg en liten stab med noen politikere som bidro med litt deltidsarbeid etter behov. Amerikanerne hadde langt større ambisjoner med sitt nye styringsorgan. IMF fikk en stor stab med velgasjerte økonomer og advokater som sto klare til å reise på kort varsel for å rydde opp der neste finansielle krise måtte oppstå.
Det ble et system som skulle tillate en gradvis og kontrollert bruk av trekkrettigheter i IMF. Men ble trekket for stort, og et land måtte ha ekstraordinære lån måtte de også akseptere å endre den økonomiske poltikken i retning av det vestlig utdannete økonomer ville kalle ‘sunn fornuft’. Krav til markedsreformer, såkalt ‘conditionality’, som kunne gå på tvers av det samfunnssystem som landet selv ønsket å utvikle.
Her i lå en meget viktig politisk forskjell fra gullstandarden. Under gullstandarden var det ikke så nøye hva slags styringssystem du hadde. Gikk det dårlig med utenrikshandelen, var det eneste du måtte gjøre var å heve rentene, og stramme til på pengebruken innenlands. Ingen la seg opp i hvordan ellers økonomien fungerte.
Men under Bretton Woods kunne IMFs eksperter gripe inn og pålegge strukturelle reformer som betingelse for å få lån, eventuelt tvinge frem en devaluering av landets faste valutakurs. Et meget potent våpen for USA, som jo var IMFs største eier.
IMFs eksperter anbefalte i krisetider som regel at landene ble mer åpen for utenrikshandel, mer privatiserte, og mer kredittverdige for vestlige investorer. Senere skulle IMF bli rettmessig anklaget for at mange av deres vilkår var lagt opp til å være spesielt til gunst for amerikansk næringsliv. Særlig IMFs krav til markedsreformer etter Asia-krisen på slutten av 1990-tallet, skapte ondt blod og bitterhet mot IMF i Sør-Øst Asia.
Mekanikken i Bretton Woods var ganske så åpenbart i amerikanernes interesse. Sett at amerikanerne ønsket seg maskiner og utstyr fra Japan motsvarende 100 USD. Japanerne aksepterte gladelig en såkalt Benjamin (hundre dollar seddelen har bilde av Benjamin Franklin på forsiden), som det kostet et par cent å trykke opp. Sett at Frankrike ønsket seg det samme utstyr. Da måtte franskmenn (og alle andre folkeslag) jobbe og svette frem produksjon motsvarende samme verdi for å betale for de japanske goder.
Der resten av verden måtte slite for føden, kunne amerikanerne bare trekke sedler ut av lommen, nærmest som i den svenske komifilmen ‘Pojken med guldbyxorna’ .
Det var dette Charles de Gaulle kalte USAs ‘uhyrlige privilegium’. I virkeligheten hadde verden gått fra en gullstandard hvor det ultimate brems på et lands økonomiske vekst og utviklingen var valutareserver i form av gull, til Bretton Woods systemet hvor det var mangel på dollar som kunne stoppe økonomiske oppgangstider i alle andre land enn USA.
I dag utgjør privat forbruk nesten 70 prosent av USAs nasjonalinntekt, men bare 40 prosent i Norge. Vi spinker og sparer som om Bretton Woods fortsatt var i bruk, med mangel på valuta som vårt største problem. Amerikanerne bare trykker opp etter behov.
Keynes trøstet seg med at amerikanerne før eller siden ville misbruke sitt privilegium, leve over evne og sette seg i dyp gjeld. Da amerikanerne kunne bare kjøpe det de ville, bare de trykte nok dollar, ville fristelsen til overforbruk ble uimotståelig over tid. En prognose som slo til.
Mot slutten av sitt liv skrev Keynes ‘Will the dollar be scarce?’ Sittende med et pledd foran en peis med svak varme, doserte han for sine venner en siste gang rett før han døde om hvordan amerikanerne kom til å falle hen til overforbruk, med store mengder dollar pumpende ut i verden. En prosess som han mente ville gå ganske raskt. Det tok 25 år.