Vi er alle fanger av tidsånden

by | 02. March 2023 | Internasjonal økonomi

Historiens dom over beslutningstagere som trår feil, med finanskriser som resultat, er ofte unødig hard. Det er ikke slik at hovedpersonene i mine fortellinger hadde tilgang til dagens økonomiske teorier, datakraft og tekniske hjelpemiddel da de tok sine feilsteg.

Som Keynes uttrykte problemet alle beslutningstagere til alle tider står i:

Practical men who believe themselves to be quite exempt from any intellectual influence, are usually the slaves of some defunct economist.’

Vi som er beslutningstagere av i dag, kommer sikkert til å gjøre noen brølere vi også. Tabber som folk i 2050 vil finne lettere komiske. Frem til da vil det jo komme nyvinninger i økonomifaget, som vi kunne hatt god bruk i vårt daglige arbeid.

Adam Smith skrev The Wealth of Nations i 1776, samme år som USA erklærte seg uavhengig fra sin koloniherre Storbritannia. Temaer i hans bok var betydningen av frihandel, bekjempelse av laugene, og godseiernes uheldige rolle som økonomiens blodsugende igler. En adel som burde fratas sine inntekter som ‘rentiers’. Frihandel ble også en måte å spre rikdom til alle land, legge til rette for migrasjoner og forkynne opplysningstidens idéer globalt.

Gullstandardens globale karakter ga ikke bare en forenkling av utenrikshandelen, den ble også en måte å spre de nye idéer over hele verden. Det at lokale eliter mistet mye av sin makt over sitt lands betalingssystem var en ubetinget fordel. Det å knytte seg til gullstandarden ble på 1800-tallet sett på som et naturlig steg i moderniseringen av et land.   

Inntektsfordelingen var et mer problematisk tema for Adam Smith. Litt karikert kan man si at Smith aksepterte at noen måtte bli veldig rike i et kapitalistisk system, men han håpet at de rike også kunne vise ansvar. Vise ansvarlighet i form av gode lønninger, gaver og satsinger som allmuen nøt godt av. Ikke helt ulikt mottoet til Kinas leder Den Xiao Ping på 1980-tallet: Noen må tillates å bli rike før alle andre blir det.

Et viktig veivalg ble tatt tidlig i økonomifagets utvikling. Et valg mellom såkalt kardinal eller ordinal nytte. Med kardinal nytte menes en målbar glede, forbedring av livet eller mindre ubehag av det å få noe mer å rutte med. Kunne man måle slikt, ville det vært en nærliggende oppgave for myndigheter å overføre midler fra de som hadde mer enn nok – ofte de rike – til de som manglet det meste: De fattige.

Men denne tilnærmingen ble forlatt til fordel for økonomen Vilfredo Paretos idéer om at individuell nytte var umulig å måle. Det eneste vi med sikkerhet kan si er at når folk samhandler med hverandre, da får begge parter det bedre. Ellers ville de vel ikke gjøre transaksjoner? Et Pareto-optimum blir da den tilstand hvor folk har uttømt alle muligheter til å bedre livet ved samhandel. Ordinal-nytte kalles slikt.

Om samfunnet ble bedre av å overføre en krone fra Per til Pål var da uvisst. Ei heller var det sikkert at likelønn mellom to arbeidere var den riktige løsning, hvis den ene jobbet hardere og/eller var flinkere enn den andre.

Dermed ble det ikke omfordeling av inntekt, men forbedringer av nytte i Pareto-forstand som la grunnlaget for utviklingen av mye moderne økonomisk tenking. Mer frihet og flere handelsmuligheter var veien til et bedre samfunn.

Smithiansk vekst ble definert som all fremgang som kom til ved økt frihandel, kamp mot laugene, og overføring av ressurser fra den forsofne adel, til ivrige entreprenører, som ville skape noe for seg selv, og med det bidra til å gjøre samfunnet rikt. De nyrike næringslivsledere var fremskrittets fortropper.

Disse nye idéer ga opphav til politiske partier som spratt opp rundt i Europa. Partier som fokuserte gradvis mindre på nasjonens glorie, handelsoverskudd eller religiøs kamp, til fordel for å måle et samfunns suksess i form av bedringen i befolkningens ved og vel. Og med en stadig større andel av befolkningen under utdanning, spredte også demokratiske idealer seg raskt.

Målet for den nye generasjon av filosofer/økonomer ble dermed:

Jo bedre befolkningens hverdag blir, desto bedre er samfunnsutviklingen.

Metodene til bruk for analyse ble også modernisert over tid. Det var i 1850-årene at økonomifaget tok det store sprang inn i marginalismens tidsalder. Den dominerende læreboka i økonomi på slutten av 1800-tallet ble Alfred Marshalls ‘Principles of Economics’. Her var alle våre valg analysert som om det er avveininger mellom ulike forhold på marginen.

En tilnærming som ble videreført av Irwing Fischer. Han skrev en rekke bøker, men vil i idéhistorien få mest annerkjennelse for sine teorier om hvordan renta kunne påvirke avveining mellom det å forbruke eller heller spare sine inntekter. Her ved å se på renta som prisen på det å utsette konsum ved å spare til fremtiden. En ren mikrobasert tilnærming til rentedannelsen hvor avveiingen mellom å bruke/spare kunne sees på samme måte som valget av mengde av to varer man kunne kjøpe. En avveining som gir oss en normal rente.

Makroøkonomi var enda ikke kommet som et eget fag. I Keynes sin kritikk av regjeringens innstramningspolitikk i en lavkonjunktur i 1925, lå det implisitt en idé om at staten burde drive motkonjunkturpolitikk og heller bruke mer penger i økonomiske uår. Men på midten av 1920-tallet hadde ikke Keynes noe klart teoretisk rammeverk som kunne tas i bruk. Det kom først på 1930-tallet.

Teoriene som manglet var de som forklarer hvorfor land kan ha høy og stabil arbeidsledighet ubehagelig lenge, uten at markedskrefter alene klarer å gjenskape en tilstand med full sysselsetting.

Det var faktisk en adelsmann, sosialdemokraten Edward Mosley, som først brukte begrepet ‘Efficient Demand’. Et begrep Keynes senere kom til å ta i bruk. Uten statlig stimuli så ville ledigheten forbli høy, fordi folk hadde ikke råd til kjøpe nok varer og tjenester til at ledigheten kunne komme ned. Økonomien trengte derfor aktiv finanspolitikk, hvis en skulle klare å gjenopprette full sysselsetting fra et utgangspunkt med massearbeidsledighet. Mosley fikk ikke gehør for sine idéer, meldte seg ut av det britiske arbeiderparti, og satset som så mange andre frustrerte europeere på fascismen som veien til vekst og fremgang.

Også USA var i endring. Presidentene Theodor Roosevelt og Woodrow Wilson hadde stått for en eventyrlysten utenrikspolitikk. En utenrikspolitikk som ga innblanding i utenlandske kriger, og amerikanske forsøk på fredsmegling verden rundt. En stadig mer upopulær utenrikspolitikk. Amerikanere flest ble stadig mer isolasjonistiske på 1920-tallet. Befolkningen ønsket å unngå å ta del i nye utenlandske konflikter.

Også innenlands økte kravene om mindre offentlig innblanding. Med Adam Smith, Vilfredo Pareto og Alfred Marshall som læremestre, var det ikke rart i at mange ønsket seg størst mulig frihet til å ta egne økonomiske beslutninger på 1920-tallet. Slipp folket fri og reguler minst mulig!  

Med denne ‘Laizzes Faire’ (La det fare) – politikken som den rådende ideologi, ville den økonomiske veksten ta seg naturlig opp. Det ville kanskje også melde seg mange sjarlataner og kvakksalvere som ville lure penger fra godtroende investorer og banker. Men heller ikke dette ble sett på som noe stort problem på 1920-tallet. Markedene fikk i stor grad regulere seg selv.

‘A fool and his money will soon be parted’ er et vidunderlig amerikansk ordtak, som kom til å bli mye brukt i disse år. Ingenting galt i det.

En ideologi som 1920-tallets tre republikanske presidenter, Warren G. Harding, Herbert Hoover, og Calvin Coolidge, alle var talsmenn for. Eller:

Americas business is business, som Coolidge uttrykte det i 1925.

Først med Franklin Delano Roosevelts New Deal i 1933 kom det en leder med aktivistisk politikk. Men for å kunne gjennomføre sine planer trengte de noe annet enn:

‘some defunct economist.’

Og det ble nettopp John Maynard Keynes som skulle skrive læreboka for de nye teorier, som skulle erstatte de fallerte idéer praktiske menn av alle slag hadde trodd på inntil da.

Kategorier

Siste innlegg