Henry Ford var den første til å lage rimelige biler for folk flest, men hans overmann ble William Durrant, grunnleggeren av General Motors. GM var flinkere til å møte kundenes varierte behov, der Ford kun hadde sin T-modell, og det i bare en farge: svart. Det viste seg at folk gjerne hadde lyst på litt ulike biler, i ulike størrelser og farger rett og slett fordi vi alle er litt ulike. Og selvfølgelig fordi amerikanere flest følte seg stadig rikere, med lyst på mer 7individualistiske biler enn det Ford ønsket å lage.
Krigen hadde gjort USA rikt, og med det økte risikolysten i befolkningen. Hjulpet av at banksystemet, takket være etableringen av sentralbanken høsten 1914, var ansett å være langt tryggere enn før, vokste det frem en helt ny gjeldsbasert livsstil. En ny ‘The American Way of Life’.
I denne brytningstid var det også stadig flere amerikanere som kastet seg inn i aksjemarkedet. En evigvarende utfordring i finans er jo at jo mer penger du har, desto mer risiko ønsker du å ta, med stadig større risiko for å tape alt sammen. Investorer i verdipapirmarkedene uten egne kunnskaper har alltid vært på jakt etter en bjellesau de kan følge. Og på Wall Street vokste det nå frem en rekke prominente investorer som levde av å kjøpe og selge aksjer. Ikke hadde de oppfunnet noe, bygd industri eller drevet rederi. Nei, de hadde blitt rike på kjøp og salg av verdipapirer. Mange, bare så altfor mange, ønsket å bli som dem!
Et aksjemarked som finansfyrstene klarte å manipulere, godt hjulpet av korrupte journalister. En gruppe finansfolk kunne for eksempel kjøpe masse aksjer i et selskap, for så å få en ledende journalist til å skrive varme kjøpsanbefalinger noen dager senere. Etter at aksjen hadde gått til værs, kunne finansguruene selge seg ut med store gevinster. Ikke helt ulikt det vi så under South Sea Bubble i 1720.
En aktivitet som det ble skrevet side opp og side ned om i avisene. Folk fortsatte imidlertid å satse, uten helt å forstå hvor dårlige odds de hadde for gevinst. Selveste mafiabossen Al Capone var sjokkert over denne virksomheten:
-Thos guys are crooked! – uttalte han til media.
Capone satset heller på et edlere yrke enn det å manipulere børsen, nemlig det å produsere noe folk ville ha: illegal sprit.
Som så mange andre fra industri og andre næringsveier kastet Durrant seg inn i aksjehandelen med alt han hadde. I de glade 20-åra var han en ukuelige optimist. Aksjemarkedet kunne bare stige. Han ble en av USAs rikeste, og mest kjente forretningsmenn.
En optimisme som smittet over på vanlige folk som lånte penger, slik at de også kunne delta i aksjespekulasjon. Akkurat som i tidligere finansielle eventyr, blir det aldri noen skikkelig opptur så lenge det bare er klubber for fine herrer som står for handel med tulipanløker, aksjebrev til Mississippi-selskapet, eller aksjer i South Sea Company.
Nei, folk flest må kaste seg på. Først da blir det fart i sakene. National City ble den første større bank som lånte ut midler til kjøp av aksjer. Banksjefen, Charles E. Mitchell, markedsførte kjøp og salg av aksjer til folk flest ved hjelp av nymotens reklamebyråer. Byråer som skulle vise seg å bli så viktige for salget av amerikanske forbruksvarer, av aksjer, og av lånene som finansierte all moroa, på hele 1920-tallet.
Mange av bankene, inklusive National City, både eide aksjer, og finansierte aksjekjøp med lån som hadde klausuler om tvangssalg av verdipapirene ved store verdifall. Det normale var at man lånte 90 prosent av beløpet man satset på børsen. Slik fikk selv folk med ganske lite sparepenger følelse av å være en storkar på selveste Wall Street.
Normalt en ufarlig og svært så lukrativ utlånsvirksomhet var det bankene her fikk til, med den hyggelige bi-effekt at den bidro til å drive aksjemarkedet stadig høyere. Slik lignet børsoppgangen stadig mer på et pyramidespill. Jo flere som deltok, desto mer steg børsen.
Men klausulene om tvangssalg økte systemrisikoen i markedet. Hvis kursfallet ble stort nok – større enn ti prosent – ville meglerne kunne tvinge frem et skred av salgsordre fra kunder som hadde mistet sin egenkapital. Et skred som kunne ta helt av i det øyeblikk bankene selv tapte så store beløp på sine egne investeringer at de ville bli tvunget til å selge. Et scenario de fleste investorer fortrengte.
Nye teknologier som kunne hjelpe folk holde seg informert om børsens bevegelser gjennom dagen, og dermed handle oftere, kom på moten. Noe som ga enda flere spekulanter anledning til å handle stadig oftere. Man fikk via telegramtjenester mulighet til å ha en ‘tickertape’ med oppdaterte børskurser i enhver restaurant eller bar. Til med og med på passasjerskip som gikk i rute mellom Europa og USA ble det installert ‘tickertape’ med tilhørende meglerkontor, slik at passasjerene på første klasse kunne handle aksjer til havs.
De første, store skjelvinger på børsen kom våren 1929 da bekymrede guvernører og styremedlemmer i Federal Reserve kom sammen for å diskutere risikoen for et børskrakk grunnet den enorme aksjehandel på margin. Bare avisreportasjer om denne sammenkomsten bidro til å gjøre folk usikre. Usikre nok til at de begynte å selge. Salgsbølger som tiltok i styrke. Sentralbanken var stum som en østers. Noe som bare økte nervøsiteten i markedet.
Charles Mitchell i overnevnte National City Bank, stilte på vegne av banken store lånebeløp til disposisjon for aksjehandel. Noe han annonserte i finanspressen, mens han latterliggjorde de stumme sentralbankene og deres bekymringer. Med det klarte han å stoppe børsfallet, og initiere nye kursoppganger godt hjulpet av andre forretningsmenn, som med overbevisende retorikk fikk folk til å tro at amerikansk økonomi var bunnsolid. Sentralbanken gjorde ingenting.
Her kunne sentralbanken ha grepet inn, økt renten og påført aksjemarkedet en knekk. Men den gjorde ikke det. En kan alltid undres om den finansielle krisen samme høst ville blitt mindre om så hadde skjedd. Kanskje ville både sommerens opptur på børsen, og krakket samme høst, blitt mindre hvis man tok en mindre krise noen måneder før? I alle senere finanskriser har sentralbankfolk spurt seg det samme. Burde man ha grepet inn før?
Utover sommeren 1929 begynte industriproduksjonen og bilsalget å falle markert. Folk flest hadde tatt på seg for mye gjeld til kjøp av boliger, innbo, biler og aksjer, til at de kunne fortsette å kjøpe konsumvarer som før. Men de fortsatte å gamble på børsen, i håp om at gevinster her kunne avhjelpe slunkne lønningsposer, og hjelpe til med å betale ned gjeld.
Deres erfaring med aksjemarkedet var tross alt at hver gang børsen hadde falt, viste det seg bare å være en ny gyllen kjøpsmulighet. Børsen tikket fortsatt oppover tilsynelatende uberørt av at kredittproblemer hadde begynt å dukke opp i brede lag av økonomien. Sentralbanken sa fortsatt ingenting.
Federal Reserve i New York, som var sentralbanken for de viktigste banker i børshandelen, valgte imidlertid denne gang å ta affære. Et stigende aksjemarked, med spekulativ fråde, i relieff til en fallende industriproduksjon, ble bare for mye av det gode. Denne labile sensommer for amerikansk næringsliv hevet sentralbanken i New York sin diskontorente med ett prosentpoeng. Fra seks til unormalt høye syv prosent.
Børsoppgangen hadde tatt helt av denne sommeren. Og selv etter rentehoppet, fortsatte Dow Jones Index videre for å nå en foreløpig toppnotering på 381,5. Denne rekord ble nådd en av de første dagene i september, rett etter at USAs mest berømte, og anerkjente, astrolog, Evangeline Adams, så for seg en videre ferd ‘til himmels’ for børsen. Børsen hadde da nesten doblet seg fra begynnelsen av januar 1928.
Professor Irwing Fischer, han med spareteoriene, istemte ved å si med sine berømte ord om at aksjemarkedet hadde nådd “a permanently high plateau”. Det bare få dager før krakket var et faktum.
Men i finanspressen var det i september også stadig flere stemmer som advarte mot aksjekjøp, nå som økonomien beviselig svekket seg samtidig som rentene hadde blitt satt opp.
Det var imidlertid fortsatt god stemning på børsen da Henry Ford og hans venner feiret 50-års jubileet til lyspærens tilblivelse denne oktober.
Men bare tre dager senere, torsdag 24. oktober, brøt det ut panikk på børsen. Folk ønsket å selge aksjene sine til markedspriser, som bare falt og falt, uten mulighet for omsetning. Bankierne samlet seg om et kjøpsprogram. Klokken 1330 samme dag la de inn massive mengder kjøpsordre for å stagge kursfallet. Kjøpsprogrammet virket etter hensikten, og børsen kom seg til hektene igjen med bare marginale kursfall som fasit, da børsen stengte for dagen. En dag med ordnede markedsforhold, hvor alle fikk solgt det de skulle i løpet av dagen. De heldige hadde spyttet inn nok ny egenkapital til at de klarte å holde sine porteføljer intakt gjennom denne turbulente dagen. Faren for krakk var tilsynelatende over.
Den følgende uke var det imidlertid på’an igjen. Og denne gang var salgspresset så massivt at ingen kunne stoppe fallet. Børsen endte ned 12 prosent på det som ble hetende Black Tuesday, etter et fall på 14 prosent dagen før. Dette til tross for at Durrant kastet alt han eide inn i stadig mer fortvilte kjøp av aksjer til fallende kurser.
Mange ble ruinert i de dager. Fallet høres ikke så dramatisk ut, men med et fall på over ti-prosent på mandag var det mange som fikk beskjed av sin megler om å spytte inn mer egenkapital eller se aksjebeholdningen tvangselges. Torsdagens handel hadde vist at det ville være fornuftig å satse alt man eide på å berge porteføljen fordi kursene ville nok komme opp igjen. Det dukker nok opp en ny redningsmann! Mange av de som overførte mer egenkapital denne mandag ga nok fra seg sine siste slanter. Da tirsdagens fall kom – også denne gang større enn 10 prosent – hadde folk flest ingenting mer å stå imot med. De måtte selge på bånn, da ingen redningsaksjon var å se. Alt var tapt.
Passasjerskip som krysset Atlanterhavet på denne tid hadde formuende passasjerer på første klasse ved avgang fra Europa, som var blakke da de ankom New York.
Men børsen hentet seg inn igjen å nyåret. Etter at krakket var et faktum var New York Federal Reserve snar med å kutte renter og tilføre mer likviditet til banksystemet.
Så en kan ikke tilskrive børskrakket all skyld for depresjonen som USA slet med frem til andre verdenskrig. Det har andre og dypere årsaker. En lærdom fra både krisen i 1893, 1907 og ikke minst krisen i 1920 er at det er hva som skjer i ettertid av en finanskrise som avgjør hvor raskt samfunnet kommer tilbake til sin lysegrå hverdag igjen. Det er ikke bare hvordan man har det, men også hvordan man tar det, som er viktig når finanskriser inntreffer. Så også denne gang.
Intuisjonen til alle som brennmerkes av krise er dessverre å forsøke å sikre seg. Ikke ta mer risiko.
Sommeren 1930 innførte USA et nytt tollregime med økte tariffsatser på 20 000 importvarer for å beskytte amerikansk næringsliv mot utenlandsk konkurranse. Et tiltak de fleste økonomer advarte sterkt imot.
Høsten 1930 lot man en større bank, The Bank of The United States of America, som hadde fått sin soliditet sterkt svekket av børskrakket høsten før, gå overende. Mange mindre banker fulgte med i dragsuget.
Først i moderne tid har vi lært at svaret på de finansielle kriser som oppstår etter at folk har handlet for mye fordi de har vært for optimistiske, og tatt på seg for mye risiko, er å rette opp skuta ved å gjenreise optimismen og oppmuntre godtfolk til å ta på seg enda mer risiko, slik at handelen kan øke. It’s a funny old world.
Noe av drivkraften i amerikansk økonomi hadde vært utenlandsk etterspørsel etter alle de nye oppfinnelsene som amerikansk industri kunne skaffe til veie. Men i årene etter børskrakket ble europeiske finanser destabilisert.
Tysk økonomi falt ned i Stresemanns vulkan all den tid amerikanerne trakk pengene sine hjem for å dekke bankenes tap. Europeisk etterspørsel etter amerikanske matvarer og industriprodukter falt markert.
Gullstandarden ble uthulet ved at stadig flere land forlot den. Britene, som jo hadde tatt på seg et altfor stort ansvar for å holde liv i den globale gullstandarden, ga opp i 1931. Her fikk da også den globale gullstandard sitt banesår, med store tap som resultat i alle sentralbanker som hadde satset på britenes lovnader. Samme høst traff bankkrisen Kontinental-Europa da Credit-Anstalt, datidens viktigste bank i Østerrike, og med den sagnomsuste Rotschild-familien som hovedaksjonær, gikk overende.
Etter at Roosevelt overtok som president brukte han ikke lang tid på å kutte også den amerikanske dollars verdi i gull. En kraftig devaluering i gulltermer. Mer oppsiktsvekkende var det at han i 1935 klarte å få Høyesterett til å erklære at kontrakter som prøvde å beskytte långiver mot denne eventualitet, ved å si at lånet måtte gjøres opp i rent gull ved en slik devaluering, var ulovlige.
Med børskrakket ble alle politikere som trodde blindt på en eller annen variant av frihandel og Laissez-faire, diskreditert. Roosevelt klart heller ikke å gjenskape full sysselsetting. Han klarte aldri helt å stole på Keynes råd om å øke budsjettunderskuddene tilstrekkelig mye til at økonomien kunne nå sitt fulle potensiale. Hans ‘New Deal’ var mer en samling av ad hoc prosjekter, enn en helhetlig plan for å skape full sysselsetting.
Totalitære ideologier som kommunisme, Mussolinis fascisme og Hitlers nazivelde så ganske så forlokkende ut for de fattige, arbeidsledige horder i vestlige land. Under depresjonen på 1930-tallet flyktet om lag 100 000 amerikanere den kapitalistiske katastrofe, til Sovjet Unionen, for å hjelpe Stalin reformere økonomien sin. De ga opp den amerikanske drømmen for godt.
Det var først med Andre Verdenskrig, da også USA gikk over til å bli en krigsøkonomi, med enorme statlige underskudd, at massearbeidsledigheten forsvant fra USA.
For amerikansk økonomi markerte denne verdenskrig slutten på en gylden epoke. En reise fra uavhengighetskamp og nybyggersamfunn til å bli verdens rikeste land på slutten av 1920-tallet. USA ble i løpet av disse 150 år det forjettede land for folkeslag fra hele verden. Et eldorado som dessverre også førte verden ut i en global depresjon på 1930-tallet. En økonomisk og politisk depresjon det måtte en forødende verdenskrig til for å avslutte.
Men da freden meldte seg i 1945, våknet amerikanerne opp til en ny og enda mer fantastisk æra.
Det endte imidlertid ikke så godt for vår venn Durrant, en gang en av verdens rikeste menn. I 1936 erklærte han seg konkurs.
– Det neste jeg eier, sa han ved sin konkursbegjæring, er klærne jeg har på meg.
Pengelens jobbet han utrettelig til sin død, søkende etter en ny levevei. En vei tilbake til livet han hadde i de glade 20-åra.