Marineminister Winston Churchill ødela sitt renomme blant admiraler ved det spektakulært feilslåtte angrepet våren 1915 på Ottomanske styrker ved Gallipoli-høyden. En høyde som kontrollerte innseilingen til Bosporos-stredet fra Middelhavets side. En ydmykende, om enn lærerik, retrett måtte foretas for å forhindre det totale nederlag. Lærdommer som kom til nytte ved evakueringen fra Dunkerque 25 år senere.
Likefullt kom han tilbake i regjeringen etter parlamentsvalget i 1924. Det etter at han hoppet fra det tapende Liberale Parti og over til Det Konservative Parti, nå under ledelse av rikmannssønnen Stanley Baldwin. Som takk for sitt svik mot gamle liberale partifeller, skulle han få lov til å prøve seg som finansminister, med beskjed om å løse landets tilsynelatende uløselige økonomiske depresjon.
De fleste krigførende land opplevde først en periode med kortvarig eufori ved freden i 1918, før økonomien falt tilbake i lavkonjunkturer av ulik dybde og varighet. USA hadde sin lille depresjon, men utenrikshandelen var sterk, og gullet fløt til Wall Streets banker. Både som følge av rentebetalinger på store lån amerikanerne hadde gitt andre land i krigsåra, og fordi folk fra hele verden ville satse sine sparepenger i det forjettede land, som jo hadde så mye bedre fremtidsutsikter enn det skakkjørte Europa.
Britene valgte, som amerikanerne, en økonomisk ortodoksi av typen ‘Laissez-faire’, med stramme budsjetter og et sterkt ønske om å holde pundkursen så sterk som mulig. Men i motsetning til i USA hadde ikke de frie markedskrefter løst depresjonens tosifrede arbeidsledighet på de britiske øyer. En politikk som skulle både gjøre de rike rikere, og samtidig hjelpe fattige til å få seg jobb. Dessverre uten den suksess som de frie markedskreftene ga amerikansk økonomi.
Noe av forskjellen lå trolig i landenes ulike finansielle stilling. Britene hadde mistet mye av sin finansielle styrke i krigen. USA hadde på sin side gått fra å ha en betydelig utenlandsgjeld i førkrigsåra, til å bli verdens største kreditor. London var preget av angst, mens Wall Street derimot struttet av overoptimisme i 1923, etter at økonomien hadde bunnet før den snudde opp igjen .
Storbritannia var ved inngangen til 1925 på vei inn sitt sjette år med økonomisk depresjon da Churchill tiltrådte som finansminister. Ifølge de fleste britiske økonomer var ikke problemet manglende etterspørsel, men at arbeidstakere ikke ville kutte lønningene sine tilstrekkelig til å skape nok optimisme i næringslivet til at nye oppgangstider kunne realiseres. Keynes var ingen sosialist, men trodde at det å kutte lønninger i en situasjon med tosifret arbeidsledighet bare ville gjøre vondt verre. Et synspunkt han argumenterte heftig for. Uten noen posisjon i sentraladministrasjonen var han imidlertid nå bare en av mange stemmer i pressen.
Churchill tok seg likevel tid til å invitere Keynes på middag for å debattere med forkjemperne for et sterkt pund, før han bestemte seg for hva slags pengepolitikk han skulle føre. Den rådende oppfatning blant bankfolk, byråkrater og akademikere var at pundet burde revalueres tilbake til 4,86 for en dollar, slik det var i 1913. De rasjonelle argumenter var kanskje svake, men håpet var at det å gjenopprette gamle gullverdier også ville bringe tilbake den gode, gamle optimismen i befolkningen. Keynes tapte debatten den kvelden, og dagen etter vedtok regjeringen nettopp en slik katastrofal plan.
Ganske raskt meldte de økonomiske konsekvensene seg i form av redusert eksport, fallende priser og krav om nye kutt i lønningene. En allerede vanskelig situasjon gikk raskt fra vondt til noe mye verre. I 1926 brøt det ut en generalstreik i protest mot den stramme økonomiske politikken fra regjering og sentralbank.
Denne nye gullstandarden måtte også forsvares av høye renter både titt og ofte, da britene hadde små gullreserver. Ved å knytte seg til en verdi mot den amerikanske dollar, som var beskyttet av enorme gullreserver, måtte britisk pengepolitikk i praksis bli et underbruk av amerikansk pengepolitikk. Skulle USA trenge høyere renter, måtte værsågo’ britene bare følge på, helt uavhengig av det britiske konjunkturbildet, og av hvilke renter britiske forhold krevde. Ellers kunne pundets verdi i dollar kollapse.
Keynes klarte ikke å overbevise de britiske elitene om at det var nettopp dette som ville bli britenes skjebne: En underdanig nasjonalstat til et USA som hadde mer enn nok gull til å holde fast ved sin gullstandard. Amerikanerne var rike nok til å kunne gjøre som de ville.
Elitene i andre europeiske hovedsteder ble imidlertid begeistret. De holdt på sine mengder av pundsedler som sentralbankreserver, i troen på at sedlene var gode som gull. Like gode som de hadde vært i 1913, da Storbritannia hadde vært så mye rikere enn det var nå i 1925.
Men med bare så altfor lite gull, og en altfor svak økonomi til å forsvare et sterkt pund, skulle det ikke store krisen til før denne nye gull- (eller dollar-) standarden ville ryke. Og når den røk, ville det ha enorme skadevirkninger for alle land som satset på å ha mye pund i sine valutareserver.
Her bygde verdensøkonomien seg opp en ny sårbarhet. Brå endringer i amerikanske finansielle forhold, så som i renter og aksjekurser, kunne slå så hardt inn over Londons finanssentrum at britene ville bli tvunget til å enten forsvare pundkursen med dramatiske rentehevinger, eller slippe sin nye gullstandard.
I sum kan en si at de britiske eliters mål var å gjenreise London som verdens finanssentrum, i håp om at de økonomiske gevinster ved et slikt foretak ville oppveie alle kostnader forbundet med å føre den sterke punds politikk. Ifølge Keynes var det et fullstendig urealistisk håp, med mange kostnader til liten nytte, og med fare for nye kriser.
Britisk økonomi hadde allerede vært igjennom dette lengste, og det mest alvorlige økonomiske tilbakeslaget siden 1800-tallet, før Churchill valgte å føre pundet tilbake til 1913-nivåer. I sum fikk britene en langt svakere økonomisk vekst enn sine naboland i mellomkrigsårene. Britisk økonomi var i 1929 bare 11 prosent større enn den hadde vært i 1913, mens Frankrike i samme periode vokste med 35 prosent.
De nye tilbakeslag i økonomien som revalueringen av pundet medførte, fikk endelig noen av britenes handelspartnere til å å begynne å lytte til Keynes’ kritikk.
Franskmennene var på alerten, og begynte i det stille å veksle inn sine pund mot gull. Churchill reiste derfor til New York sommeren 1927 for å møte den amerikanske sentralbanksjefen.
Kunne ikke amerikanerne senke renten på dollar noe, slik at trykket på det britiske pund ble redusert?
Det strides fortsatt om den amerikanske sentralbanken føyde seg, eller om den senket rentene av andre grunner, men diskontorenten ble satt ned fra 4.0 til 3,5 prosent samme høst. Uten at det var noe åpenbart behov i amerikansk økonomi for mer ekspansiv pengepolitikk. I dag omtaler den amerikanske sentralbank dette rentekuttet med at det:
‘’promoted recovery from recessions in the United States and supported the international gold standard.’’
Men allerede i januar 1928 var diskontoen tilbake igjen på 4,0 prosent!
Folk strides også i dag om det amerikanske rentekuttet i 1927 fyrte opp under aksjespekulasjonen eller ei.
Det er nærliggende, med våre moderne erfaringer, å tenke på denne episode som en forløper til ‘The Greenspan-put’ hvor sentralbanken i moderne tid har fått kritikk for å ta for mye hensyn til finansmarkedene når de setter signalrentene sine, En politikk som oppmuntrer til ukritisk risikotaging, som i sin tur kan ende med regelrette bobler i finansmarkedene.
Churchill skal selv ha sagt at etter sine år som finansminister, klarte han aldri mer å stole på råd fra sin regjerings økonomiske eksperter. Til sin ære ansatte han sin fremste kritiker, Keynes, til å håndtere statsfinansene under andre verdenskrig etter at han selv ble statsminister.
Han innså selv at han kunne gjort en bedre jobb. Eller som han skrev i noen år senere:
-Everybody said that I was the worst Chancellor of the Exchequer that ever was. And now I am inclined to agree with them. It’s unanimous.