Mannen som ønsket å bli berømt

by | 24. February 2023 | Internasjonal økonomi

Carlo Pietro Giovanni Guglielmo Tebaldo Ponzi var født inn i en fallert italiensk aristokratisk familie, som sendte ham til USA for å gjenreise sin families ære. En familie som hadde falt ut av samfunnets øvre sirkler etter å ha fortært det meste av sin formue. Hans mål i livet var å gjøre familienavnet berømt, og gjøre familien rik igjen.

Ponzi kom først til Canada, hvor han tok navnet Charles. Der prøvde han seg på ulike jobber, før han fikk seg en stilling i en ny bank som skulle hjelpe fattige, italienske immigranter med innskudd og utlån. For å vinne kunder fra mer veletablerte banker holdt denne banken høyere innskuddsrenter enn sine konkurrenter. Ja, tidvis høyere innskuddsrenter enn hva banken klarte å skape av avkastning på midlene de lånte ut og plasserte i verdipapirmarkedene. Over tid kunne ikke dette gå bra, og banken måtte stenge i det som var en mindre finansskandale på den tiden. Ponzi havnet for første gang i fengsel.

Da han slapp ut, reiste han til Boston i USA, hvor han nok en gang forsøkte seg på ulike forretninger. Det før han kom tilbake til samme idé som den kanadiske banken han hadde jobbet i, brukte. Tilbyr du bare høy nok avkastning, så kommer folk villig vekk med sparepengene sine.

Når selskapet til Ponzi tok imot pengene, var det som innskudd i en finansinstitusjon med det klingende navnet SEC (Securities Exchange Company). Nesten til forveksling lik tilsynsmyndigheten Securities Exchange Commission, som kom noen år senere.

Ponzi forklarte sine kunder og media at det han skulle tjene penger på var arbitrasje. SEC skulle kjøpe verdikuponger utstedt av europeiske bedrifter, som kunne omsettes for en langt høyere verdi i New York. Forretningsidéen var å kjøpe opp disse kupongene i stor skala, få dem til New York, hvor de skulle videreselges til en imaginær kunde. Deretter skulle investorene få tilbake innskuddene sine, pluss 50 prosent avkastning. Og det etter å ha lånt sparepengene til Ponzi i bare tre måneder. Totalt tok han inn om lag 15 millioner dollar på denne måten sommeren 1920. Og ja da, han kjøpte kuponger. Tre stykker til én dollar per kupong. Resten ble brukt til å spekulere i verdipapirmarkedene.

Ponzi havnet med tid og stunder nok en gang i fengsel, men ikke uten at han fikk en viss sympati i finanspressen. Avisene hadde jo skrevet side opp og side ned om hvor farlig Ponzis virksomhet var. Likevel fortsatte fintfolk over hele USA å sette inn penger i SEC. Kanskje antok de med at det var svindel, men at de ville klare å komme seg ut med 50 prosent avkastning bare svindelen varte i mer enn tre måneder?

Slik sett likner Ponzis virksomhet litt på det vi i dag kaller pyramidespill, hvor du setter inn penger med håp om at tilstrekkelig mange gjør det samme på et senere tidspunkt. Hvorpå du innkasserer deres innskudd. I pyramidespill må du være tidlig ute, for å ha mulighet til å bli rik.

Men sammenligningen halter. Ponzi brukte riktignok nye innskudd til å innfri uttak, men problemet var manglende avkastning på bare så altfor høyt forrentede innskudd. Sånn sett ligner opplegget mer på senere års momentum-investering hvor mange skarpskodde og erfarne finansfolk kjøper aksjer de ikke aner noen ting om bare fordi en eller annen beregnet trend tilsier at aksjen vil skyte til himmels før den så eventuelt kollapser. Kunsten er å selge i tide. Og alle momentum-tradere tror de kan komme seg ut før markedet snur.

A trend is your friend – until it bends!

Ved å lyve om at alt var bra, selv når tapene i SEC økte, begikk Charles Ponzi imidlertid lovbrudd, og ble til slutt dømt som en simpel tyv. Mange har gjort det samme etter han. I moderne tid er det vel Bernie (Bernhard) Madoffs løgnaktige regnskapsrapportering som ligner mest på Ponzis svindel.

Historien om Ponzi forteller vel så mye om hans kunder, som om han selv. Alltid på jakt etter å tjene arbeidsfrie inntekter, kastet spekulanter på 1920-tallet penger inn i de mest usannsynlige prosjekter. Den dag i dag er det mange velutdannede norske investorer som har samme holdning til sine investeringer. De bare elsker å ta risiko.

Dette spekulative elementet har den positive side at det bedrer likviditeten, og dermed prisingen av aksjene, til de underligste selskaper. Risiko-elskeres kritikkløse søken etter nye eventyr hjelper dermed gründere av alle slag til å drive frem innovasjon, men skaper dessverre også grobunn for svindel.

Det får en til å undres over vår menneskelige natur. Spesielt over hvor ivrig folk på 1920-tallet var på å ta sjansen på det ukjente. Jeg nekter å tro at foreldrene som betalte noen cent for at barna skulle få gå i P.T Barnums Circus-teltet for å se den verdensberømte to-hodete kvinne, virkelig trodde at noe slikt eksisterte. Folk vil la seg lure.  Helt frivillig. 

Amerikanerne har et vidunderlig munnhell:

A fool and his money are soon parted.

Og i årene før krakket i 1929 var det mange som syntes det var sånn det skulle være! Myndighetene burde holde seg unna markedsplassen for verdipapirer. Meglerne kunne fint regulere seg selv.

De fleste som driver med moderne Ponzi-svindler passer på å leve i overdådig luksus mens det varer, og stikke unna en del av midlene i skjul for myndigheter og kreditorer. Bare for å være på den sikre siden.

Charles Ponzi var ikke en slik type. Han gjorde mange gode gjerninger i sin tid, og brukte ikke så mye av midlene som kom hans vei på seg selv og sine. Det er kanskje det som er problemet med de beste svindlerne blant oss. De er likandes typer, hvori det bor mye godt. Det er nettopp derfor de blir så forførende, dyktige svindlere.

Charles Ponzi døde i 1949, blakk og ensom. For hans familie må han ha vært en stor skuffelse, men ett mål i livet hadde han oppnådd:

Vi kommer aldri til å glemme hans navn!

Kategorier

Siste innlegg