I de fleste bøkene om finansielle kriser utelates en historie som bør fortelles: Depresjonen som forsvant av seg selv. En søt liten fortelling som trolig bidro til myndighetenes passivitet da krakket på Wall Street rammet verden høsten 1929. Vi er jo alle et produkt av våre erfaringer.
Bakgrunnen for denne lille depresjonen var selvfølgelig etterspillet etter første verdenskrig. En krig som ga en voldsom vekst i produksjon, priser og statsgjeld, slik kriger har for vane å gjøre.
I årene etter freden i 1918 ble imidlertid mange av disse prosessene reversert. Krigsboomen varte til 1920, men begynte etter det å gå i revers, både i USA og i Storbritannia. Amerikanske myndigheter ønsket etter krigen å konsolidere sine finanser. En langdryg prosess som skulle ta det meste av 1920-tallet. Federal Reserve of New York, som den gang som nå, var den viktigste regionale sentralbanken i USA, hevet sin diskontorente fra 4,5 til 7 prosent i 1920. Et nivå den beholdt frem til høsten i depresjonsåret 1921.Først året etter kom renta ned i 4 prosent igjen.
Man hadde ikke nasjonalregnskap den gang, så noen nøyaktig data for hvor ille det gikk med nasjonaløkonomien vites ikke. Det er også usikkerhet om hvor høy arbeidsledigheten var, da det ikke fantes nasjonale mål på slikt. Avisartikler fra den tid melder imidlertid om en sterk økning i antall ledige hender i deler av USA.
Det vi vet er at prisnivået, slik det ble målt, falt tilbake 18 prosent i løpet av 1921. Bilproduksjon falt 60 prosent det året, med enorme ringvirkninger for produsenter av stål, gummi med mer. Industriproduksjonen var ned om lag 30 prosent, mens datidens viktigste børsindeks, Dow Jones, var ned 47 prosent fra toppen sommeren 1919 til sommeren 1921.
Mest interessant for dagens makroøkonomer er imidlertid depresjonens effekt på lønnsdannelsen. Lønnskutt ble nødvendig etter hvert som fabrikkenes inntekter skrumpet inn, som følge av fallende utsalgspriser på sviktende omsetningsvolumer. Mange stålverk kuttet lønningene med en femtedel, eller mer, ofte tilbake til førkrigs-nivåer.
Ta den største av dem alle. The United States Steel Corporation (USSC) med en kvart million ansatte. I krigsåra gikk denne giganten med enorme overskudd, men stål er og blir en av verdens meste sykliske industrier. Rekordår avløses av uår. USSC var en Goliat i en industri med hundrevis av små stålverk som alle kunne knuses til pinneved hvis USSC kuttet utsalgsprisene sine hardt nok i konjunkturnedganger. Engrosprisen for stål falt med 30 prosent fra toppen (under krigen) frem til sommeren 2021. USSC svarte med å kutte de fleste lønninger 20 prosent. Nesten hundre tusen ansatte mistet jobben. Aksjene i dette en gang så suksessrike foretaket ble på det verste handlet til en tredjedel av dets bokførte verdier.
Lite ble gjort av politikere for å lindre på lavkonjunkturen. Det var bred politisk enighet om at regjeringen bare måtte la økonomien lege seg selv. Selv om man fikk i gang noen støtteordninger for å skjerme bøndene fra effektene av det voldsomme prisfallet på de fleste landbruksvarer, var regjeringen fast bestemt på å la markedene selv ordne opp i problemene sine, uten for mange statlige inngrep. Banker som fikk problemer måtte avvikles, eller finne seg redningsaksjoner på Wall Street. Heldigvis ble amerikanske bankers krigslån til Storbritannia og Frankrike betjent i henhold til de opprinnelige låneavtalene. USAs vedvarende eksportoverskudd ga bankene en frisk tilgang til mer gull.
Sommeren 1921 la daværende handelsminister Herbert Hoover sin plan til å bekjempe depresjonen. Forbedring av skattesystemet og kutt i offentlige utgifter var medisinen han foreskrev. En politikk han selv videreførte da han ble president i 1929. Fra 1920 og frem til børskrakket i 1929 ble statsgjelden halvert. Dette var en æra hvor privat kredittvekst skulle fungere som drivstoffet for økonomien.
For oss makroøkonomer, som liker å gripe inn i kriseåret, med skatteletter, renteendringer og kreativ kredittpolitikk for å påvirke økonomien, er dette eventyret om nedturen i 1921 en advarsel. Ikke alle nedturer bør nødvendigvis stoppes av handlekraftige myndigheter som bruker brede, såkalte indirekte, virkemidler av typen skatteletter og offentlige utgiftsøkninger.
Økonomiens vellykkede selvhelbredelse ble senere misbrukt av konservative finansfolk, som av mer ideologiske grunner ønsket færrest mulig offentlige inngrep i økonomien. Den amerikanske finansminister, bankmannen Andrew C. Mellon, som satt fra 1921 og helt frem til 1932, hadde ingen tro på det vi i dag vil kalle motkonjunkturpolitikk. Etter børskrakket i 1929 skal han visstnok ha sagt om hva man bør gjøre ved konjunkturnedganger:
Liquidate labor, liquidate stocks, liquidate the farmers, liquidate real estate. It will purge the rottenness out of the system. High costs of living and high living will come down. People will work harder, live a more moral life. Values will be adjusted, and enterprising people will pick up from less competent people.
Mellons skepsis til motkonjunkturpolitikk skyldtes ikke at han var ubarmhjertig. Tvert i mot ga han store beløp til veldedighet. Men han hadde bare ikke tro på at det var klokt av staten å gripe for sterkt inn i det konjunkturene sviktet. Keynes hadde ennå ikke formulert sine makroøkonomiske teorier.
Børskrakket noen år senere, i 1929, kom samme år som Herbert Hoover ble president. I ettertid har han gitt Mellon mye av skylda for at regjeringen ble for passiv i kampen mot den kommende økonomiske depresjonen. Overnevnte sitat er for øvrig hentet fra Hoovers selvbiografi. Mellon selv kan ikke huske å ha sagt det som i ettertid er hans mest berømte kommentar. Ord han kanskje aldri uttalte.
Det hører også med til historien at etter Roosevelt hadde beseiret han, og vunnet presidentvalget i 1932, ivret avtroppende President Hoover for store økninger i offentlige utgifter. En bønn som Roosevelt avslo da den nye presidenten ville ha sterkest mulig kontrast fra sin forgjengers konservative politikk, til sin egen regjeringstid.
Erfaringene med konjunkturforløpet gjennom krigsår, via den lille depresjon, og frem til normalisering av den økonomiske veksten i 1923, preget trolig også britenes disposisjoner. De satset også på konservativ økonomisk politikk i mellomkrigsårene. Skjønt en kan kanskje si at de hadde mindre handlefrihet enn amerikanerne, så skadeskutte som de britiske statsfinansene var etter første verdenskrig.
Men i denne historien ligger kanskje noe mer allment om hvordan vi takler kriser. Vi prøver gjerne de samme metodene som fungerte tidligere, når vi utsettes for nye, duggfriske problemer. Dette til tross for at verden går fremover. Rent instinktivt møtte Hoover krakket på Wall Street i 1929 med stoisk ro. Det hadde jo fungert i 1921. Men med nye utviklingstrekk i samfunnslivet, og nye økonomiske teorier som kunne tas i bruk, viste det seg å være en skjebnesvanger feil.