En ny tid for menneskeheten ble innvarslet 21. oktober i 1879 da Thomas Edison, etter utallige vitenskapelige forsøk i sine laboratorier, endelig fikk sin lyspære til å gløde. Om Renessansen ga oss Opplysningstiden, ga Edison oss elektrisk lys som vi kunne ta i bruk enkelt og overalt hvor man klarte å generere strøm. En revolusjon for en menneskehet som inntil da hadde lært seg å stå opp og legge seg med solens vandringer på himmelen. Folk som kun hadde fått kunstig belysning via talglys, bål og parafinlamper.
Årene 1850-1914 ga enorme endringer i økonomi og samfunnsliv i det meste av verden for folk flest. Fra et primitivt dagligliv i gammer uten rennende vann, toalett eller annen oppvarming enn peis og stearinlys, og til et liv som ligner på det vi kjenner i dag. Slaveri var utbredt i Amerika-ene og livegenskap i Øst-Europa frem til midten av 1800-tallet. I Nord-Europa var store deler av befolkningen husmenn. Men ved inngangen til første verdenskrig var slaveri og livegenskap avskaffet på det meste av den nordlige halvkule. Millioner av europeere hadde forlatt landsbygda på jakt etter arbeid i byene eller i det forjette land: USA.
Allerede under verdensutstillingen i 1851 i Brighton, markerte USAs paviljong den nye tid, med utstillinger av fabrikkproduserte våpen. Ved inngangen til 1900-tallet var det denne gryende stormakt, som vokste frem som den potensielt største trussel til de gamle europeiske imperier, men også et stort marked for deres eksportprodukter.
Henry Ford utviklet integrerte bilfabrikker som forvandlet råvarer til biler som rullet av samlebånd etter utallige innsatsleveranser og arbeidsprosesser. Nøkkelen til masseproduksjon var å bygge en disiplinert, stabil og kunnskapsrik arbeidstokk som jobbet etter uhyre presise tegninger slik at delene lett kunne settes sammen, og skiftes ut etter behov. En endring i arbeidsmetoder som rammet håndverkerlaugene hardt. Arbeidere ble nå stående langs samlebånd, slik at produktet kom til dem fremfor at arbeiderne måtte gå rundt i fabrikken på jakt etter noe å skru på. En innovasjon som sparte mye tid, og bidro til en voldsom vekst i produktiviteten til arbeidsstokken.
Utviklingen av amerikansk industri nøt også godt av nye finansielle markeder som i økende grad ble børsnotert. På samme måte som innsamling av sparemidler fra småkårsfolk gjorde det mulig for Det Ostindiske Compagniet til å bli verdens mektigste bedrift på 1600-tallet, fungerte Wall Street som en støvsuger for oppsparte midler for nye bedrifter som AT&T (telefon) og RCA (radioer og grammofoner).
Store konsern vokste frem. Bedrifter som takket være raus finansiering, nye teknologier, og tilgang på dyktig arbeidskraft kunne ta større sjanser på produktutvikling enn hva mindre familiedrevne foretak hadde håp om å få til. For første gang i historien ble det nå bygd opp forskningsinstitusjoner i private børsnoterte bedrifters eie. Prøving og feiling på jakt etter ny viten, med store staber av forskere, erstattet de mer primitive verksteder og eksperimenter på kjøkkenbenken. Thomas Edisons forskningslaboratorier var enormt kapitalkrevende, men over tid var de arnested for en lang rekke banebrytende patenter.
I Europa vant også industrialister frem. Europeerne fulgte i amerikanernes fotspor og utviklet industrier, som igjen bidro til fremveksten av moderne byer og nye samfunnslag, som gjerne ville være med på styre og stell. Britenes forsprang i industri ble raskt hentet inn av kontinental-Europa. Ved århundreskiftet var Tyskland blitt Europas nye industrielle stormakt, Britisk industri mistet markedsandeler til fattigere land som var på vei til å bli industrialisert, men utviklet London til å bli verdens finanssentrum.
Også i Europa var dette en æra for store, ofte gjeldsfinansierte, satsinger. I 1889 var Paris vert for Verdensutstillingen, noe som ga oss Eiffeltårnet. Den Transibirske Jernbanen ble påbegynt i 1891 med ferdigstillelse av linjen Vladivostok-Khabarovsk i 1897, takket være store lån som Tsaren tok opp i Paris.
Koloniene ble på denne tid stadig mer integrert i sine imperier. Suezkanalen var et fransk-egyptisk prosjekt delfinansiert i Londons finansmarkeder, som medførte en betydelig lettelser i oversjøisk handel. Skip trengte nå ikke lenger å runde Kapp det Gode Håp og baske med dets lunefulle stormer. Det skulle ta mange år før selskapet som eide kanalen fikk solide nok finanser til å utbetale utbytte. Underveis så den egyptiske leder, Ismail Pasha, seg nødt til å selge ut de egyptiske aksjer i kanalen til Storbritannia. Et kjøp som var finansiert av Rotschildfamilien til den britiske stat, ved lånetilsagn gitt muntlig til den britiske statsminister Benjamin Disraeli.
Oversjøiske reiser ble også kortet kraftig ned ved overgangen fra seilskuter til dampskip. Handelen mellom de europeiske stormakter og deres imperier økte kraftig i disse førkrigsår, som gjerne omtales som verdensøkonomiens første omfattende globalisering.
Slik var verdensøkonomien integrert og velstående som aldri før, rett før attentatet på tronarvingen til det Østerriksk-Ungarske Imperiet i Sarajevo 1914. Det var større samhandel mellom nasjoner og kontinenter enn noen gang tidligere i verdenshistorien. Opplysningstidens idealer om vitenskap, demokrati og toleranse ble spredt til stadig nye folkeslag. Det var kanskje ikke andre enn elitene i koloniene som fikk glede av å tilhøre den nye verdensordenen, men med sine vestlige utdannelser kunne afrikanere og asiatere ta over stadig mer av styre og stell i sine egne land. Disse lokale eliter skulle da også ivre for økt selvbestemmelse og, etter hvert, full uavhengighet fra sine koloniherrer.
En av de store tragediene for fredsoppgjøret etter Den Første Verdenskrig var at den omfattende handelen over de europeiske landegrensene aldri ble som før. Hat og hevngjerrighet sto i veien for en forbrødring på tvers av folkeslagene etter at Tyskland hadde kapitulert. Tsarens Russland ble erstattet av Sovjetunionen. Europeiske land kunne da aldri utvikle like store markedsplasser som det amerikansk industri nøt godt av.
Ved fredsslutt i 1918 hadde britene altfor mange fabrikker og verft viet til krigsinnsatsen. Som vi senere skal se har penge- og finanspolitikken i mellomkrigsårene mye av skylden for britenes svake økonomiske utvikling i disse åra, men de strukturelle problemene var enorme. Industrien måtte uansett gjennomgå kraftige omstillinger, med dramatiske omstillinger i tungindustrien, i kullgruvene og i rustningsindustrien.
Med freden i 1919 kom også et midlertidig økonomisk tilbakeslag til USA, ofte kalt: den lille depresjonen. Nasjonalinntekten faller gjerne etter en krig, fordi det tar tid å omstille et næringsliv fra krigsproduksjon til innenlandske konsumformål. Priser på varer etterspurt i krig faller, med lavere inntekter til arbeidere som resultat. Hjemvendte soldater sliter som oftest med å finne seg arbeid og husvære i fredens første måneder.
Fabrikkene som i krigsåra hadde omstilt seg til krigsproduksjon, måtte nå finne på noe nytt å produsere. Heldigvis kom det en flom av oppfinnelser og nye forbruksvarer som bedriftene fant et takknemlig publikum for. Riktignok hadde ikke folk inntekter eller oppsparte midler til å kjøpe seg alle de nye lekre radioene, komfyrene, støvsugerne og oppvaskmaskinene som nå ble produsert, men bankene utviklet nå helt nye muligheter til å låne ut penger til kjøp av forbruksvarer. Reklamebransjen slik vi kjenner den i dag kom til på 1920-tallet. Folk måtte jo lokkes til å kjøpe de nye husholdningsredskaper, biler og aksjer ved landsdekkende reklamekampanjer på krita.
Biler ga amerikanere en helt ny følelse av frihet til å reise hvor de ville. Med samme effekt på folks fantasier og drømmer som fremveksten av toglinjer hadde hatt på 1800-tallet. Ved slutten av 1920-tallet var T-Ford, eller de mer sofistikerte bilene fra GM og andre bilprodusenter, blitt allemanseie takket være rikelig tilgang på kreditt.
Charles Lindberg i 1927 satte ytterligere fyr på optimismen ved å fly sin Spirit of. St. Louis fra New York til Paris. En bragd som ble feiret da han kom hjem, for så å dra på turne over hele USA.
Det amerikanske samfunnet endret seg også på andre måter. Kvinner som hadde forlatt kjøkkenbenken, og lagt husmorarbeid til side for å jobbe i fabrikker, sykehus med mer under krigen, hadde fått smaken på sin uavhengighet. Allerede ved presidentvalget i 1920 fikk de stemmerett. Den nye frigjorte kvinnen som både arbeidet, klippet håret sitt kort og deltok i utelivet fikk tilnavnet ‘Flapper’ ,etter filmen av samme navn om en slik lykkelig, frigjort dame.
I krig er soldatenes religioner og hudfarger likestilte. En likestilling som ga minoriteter, som jøder og svarte, mersmak da freden kom. Afro-amerikanere flyttet i økende grad til byene, for å ta del urbaniseringen av USA. Mange trakk nordover i håp om å få seg en jobb på en av de nye industrifabrikkene.
Vekk fra Sørstater hvor rasefordommene holdt seg i brede lag av den hvite, protestantiske befolkningen. Ku Klux Klan fikk ny vind i seilene som en motreaksjon til den nye tid. Hvite, aldrende, protestantiske menn flokket til Ku Klux Klan (KKK) som åpent og ærlig ønsket å undertrykke jøder, svarte og katolikker til fordel for såkalte ‘ekte amerikanere’. Oppildnet av storslåtte filmer som ‘The Birth of a Nation’ hvor klanmedlemmer ble glorifisert, mens minoriteter ble stigmatisert som kjeltringer. Med sine 3 millioner medlemmer utviklet KKK seg på 1920-tallet til å bli en maktfaktor som kom til å påvirke den økonomiske politikken helt frem til vår tid.
Forbudet mot alkoholskjenking kom i 1921, da sprit ble sett på som den nye tids svøpe. Men via ulovlige serveringssteder, de berømmelige ‘speakeasys’, hvor du måtte kunne kveldens passord for å slippe in, vokste det frem en rik nattklubbkultur. Nattklubber hvor folk av alle slag kunne drikke, danse og høre på de svartes nye Jazzmusikk. Ikke for ingenting omtaler man 1920-tallet, dette tiår hvor det syntes som om alt var mulig, som ‘The Jazz Age’.
1920-tallet var i sannhet en tid preget av den deilige lykkerusen elitene følte der de danset natten vekk. En lykkerus som i stadig større grad preget også deres hverdag, og deres finansielle disposisjoner. Det virket som om ingenting var umulig for USA. Det før børskrakket i 1929 ødela illusjonen mange amerikanere hadde om at man kunne leve på krita til evig tid.
Verdensøkonomien var ved inngangen til den store krisen i 1929 i sum langt mer moden og kompleks enn den var ved ‘Panikken I 1907’. 1920-tallet hadde gitt folk på alle kontinenter smaken av et bedre materielt liv. Selv det slagne Tyskland fikk sin del av ‘Der Goldener Schwanziger’. Før børskrakket på Wall Street i oktober 1929 skulle ramme også Weimar-Republikken med ruinerende kraft.
1920-tallet hadde det til felles med 1880-årenes ‘Gilded Age’ at det i ettertid fortonet seg som en forgylt æra, ingen varig gullalder. Likevel var det et tiår som brakt mye positivt med seg. Nye levemåter, moderne industrier og en frigjort forbrukerkultur kom til. Den moderne finansnæringen blomstret også, før det hele endte i katastrofe. Det var fra denne tid vi fikk de første ‘sub-prime lån’. Lån som ble gitt til svært så usikre prosjekter og fattige gründere. Lån som skulle danne kjernen i en global finanskrise nær hundre år senere. Men i kontrollerte former var denne type finansiering en pådriver for innovasjon og oppstart av nye bedrifter. En suksess, så lenge tidene var gode.
Festen i det amerikanske samfunn varte lenge nok til at man rakk å feire lyset. I Dearborne Michigan, på invitasjon av Henry Ford, samlet ledere fra næringsliv og politikk seg for å markere 50-årsdagen for Edisons oppfinnelse. Det var stor fest, med lange taler, på en dag som ikke bare ble en feiring av en glødetråd, men også av amerikansk næringsliv, og av USAs posisjon som verdens ledende industrimakt.
Dette bare tre dager før Det Store Krakk på Wall Street startet.