Den offisielle åpningen av Follobanen gir alle jernbaneinteresserte – meg selv inkludert – en god grunn til å feire. Jernbaneløsninger peker seg ut som en viktig bestanddel av det grønne skiftet. For Folloregionen vil det også gi langsiktige vekstimpulser da byer og bygder har en tendens til å vokse seg sterke nær trafikale knutepunkt med jernbanestasjoner som sitt nav.
Men det gir også grunn til refleksjon over norsk økonomisk politikk. Norge har en usedvanlig høy investeringsrate til et moderne samfunn å være. Det til tross for at det er fint lite av våre samferdselsinvesteringer som har samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Figuren viser privat forbruk som andel av landets inntekter siden 1970.
I dag har vi langt høyere investeringsandel enn vi hadde den gang. Den gang da Norge var et fattig land.
Når Arbeiderpartiet gikk til valg i 2021 var det med slagordet ‘at nå er det vanlig folks tur’. Et slagord jeg hadde stor sympati for fordi jeg forsto det slik at endelig skulle ‘vanlige folk’ få mer å rutte med. Det var ikke reallønnsvekst i perioden 2016-2021. Dette samtidig som eiendomsmarkedene og børsen rauset av gårde. Statens finanser utviklet seg i disse åra til å bli eksepsjonelt sterke.
Jeg tror ikke den borgerlige Høyre-regjeringen ønsket seg en slik utvikling. Det ble bare slik. Etter at alle prioriterte betongprosjekter, jernbanesatsinger og utenlandske eventyr var fullfinansiert, ble det rett og slett for lite igjen til at man kunne gi ‘vanlige folk’ skattelettelser store nok til at deres kjøpekraft kunne øke.
Den nye regjeringen har heller ikke sett muligheten til å bedre lønnstakernes situasjon. Det er bare så altfor mange underskuddsplagede batterifabrikker, vindmøller og eiendomskjøp som må prioriteres. Derfor får lønnstakerne nå sitt verste år i manns minne. Og nei, det er ikke krigen, men prioriteringene fra myndighetene våre som er hovedårsaken til husholdningenes lidelser. Både handelsbalansen og overskuddet på statsbudsjettet knuser i år alle rekorder.
Som sagt er ikke dagens nødrop fra sårbare husholdninger resultatet av (bare) regjeringens prioriteringer, men konsekvensen av at husholdningene i mange år har lidd, fordi alle slags politikere prioriterer investeringer fremfor privat konsum.
Prioriteringer som burde være enkle å snu.
Finanstilsynets og Norges Banks advarsler mot uansvarlige husholdninger store gjeld, blir i denne sammenhengen – i mangel av et bedre ord – uansvarlige. Disse institusjonene burde se at det private forbruk faktisk ikke er på bærekraftige nivåer. Det private forbrukets andel av nasjonalinntekten er bare så altfor lav.
Og lavere vil det bli. Oljefondet har nærmest eksplodert i verdi, med en årlig vekst på 1000 milliarder kroner i året siden 2018. En vekst som later til å fortsette i samme tempo det meste av 2020-tallet.
Utfordringen i den økonomiske politikken blir ikke hvordan skal vi spare mer, men hvordan norsk økonomi skal makte å akkomodere en voldsom forbruksfest uten å bli fullstendig destabilisert, slik den ble under og etter den berømmelige jappetida på slutten av 1980-tallet.
En renteøkning nå, med den hensikt å få folk til å spare mer, vil derfor bli en fullstendig feilslått politikk. En politikk som øker spenningene i økonomien, og øker fremtidige ubalanser ved at sparerater kommer bare så altfor høyt til å bli bærekraftige.
Jo større formue vi akkumulerer, desto mer sannsynlig er det at vi får en ukontrollert forbruksfest i fremtiden. Kanskje er det derfor økonomiprofessorer og mange politikere ønsker å gi bort store deler av oljefondet til Ukraina? Huttetu, hvordan skulle det gå hvis vi ga fattige nordmenn én million kroner hver seg? Ga fattige nordmenn sin rettmessige andel av oljeformuen? Nei, gi det bort!
Før eller siden vil det melde seg et klokt hode – uten lenker til alle Norges utallige lobbyister – som foreslår å dele ut mer penger til folket, fremfor å investere tungt i ulønnsomme betongkonstruksjoner og kaste bort penger på utenlandske eventyr.
Vi skal alle glede oss over åpningen av Follobanen og alle andre fantastiske samferdselsprosjekter som ferdigstilles i disse dager. Men den norske befolkningen vokser mindre enn før, og jo bedre samferdselssystem vi opparbeider oss, desto mindre grunn er det for å investere tungt.
Med både en eksploderende finansformue og svinnende mengder av mulig lønnsomme investeringsmuligheter her hjemme, er det duket for et markert løft i det private forbruket i årene som kommer.
Mitt tips er at før eller siden vil så skje. Dagens køer ved Fattighuset og de hjerteskjærende lidelsene barnefamilier nå påføres av velmenende politikere, byråkrater og sentralbankfolk, vil før eller siden bare bli vonde minner fra makroøkonomenes annus horribilis: 2022. Det år hvor bare så altfor mange led helt unødig, mye på grunn av feilslått økonomisk politikk. Politikerne fikk for dårlige råd.
Vi nærmer oss et taktskifte i den økonomiske politikken. En ny forbruksfest vil snart gry. Hold ut!