–Hvis du ikke sitter ved forhandlingsbordet, så står du på menyen, er et velkjent munnhell fra forhandlinger om statsbudsjettet i den amerikanske kongressen.
Og i Norge er det nå én sektor som ikke har noen stemme i dagens økonomiske politikk, og dermed må lide: Boligsektoren.
Mange politikere later til å tro at det deres nabolag trenger for å blomstre er en betongkonstruksjon av type bro/tunnel/fabrikkområde. Og kanskje trenger vi flere arbeidsplasser, broer og tuneller. Men der det virkelig skorter er gode bo- og oppvekstmiljøer. I dagens kunnskapssamfunn er et fint bomiljø avgjørende for suksess. Fin natur, gode skoler og kulturtilbud, samt en velfungerende helsetjeneste må på plass, hvis du skal få de skoleflinke til å bosette seg i en bygd eller grend. Og her har vi mye ugjort!
Hadde vi hatt en god boligpolitikk hadde vi startet med arealplanlegging. Uten noe slikt aksepteres en unødvendig sentralisering av befolkningen til noen få byregioner. Fra 2015 av til i dag har Hovedstadsområdet (Oslo og Viken) tatt litt over halvparten av befolkningsveksten i Norge. En enkel måte å snu denne kostnadsdrivende vekst i sentrale strøk (med tilhørende ny infrastruktur og dyre offentlige bygg) er å stimulere folk til å flytte ut av trengselsfylte regioner. Bo- og flyttestøtte burde gis. Lær av japanerne. Staten kunne kjøpt opp tomme kontorbygg rundt omkring i landet og tilbudt folk som bor i Oslo å flytte ut av byen. Mange eksperter jobber for det meste alene. Det meste av samarbeid på jobben går det jo likevel an å få til med TEAMS, og ved fellesmøter på kroer og hotell etter behov.
Selv storbyer som Oslo ser nå skadevirkningene av dagens unødige sentralisering. Storbyenes ønske om å redusere fortettingen i villastrøk vil over tid presse flere familier inn i leilighetsmarkedene. Men samlingen av befolkningen om trafikale knutepunkt i sentrale strøk er heller ikke en boligform myntet på barnefamilier, de som drømmer om bikkje, eller de som måtte ønske å bo med slektninger.
Det at vi ikke tilrettelegger mer for rekkehus og eneboliger vil på lang sikt trolig også bidra til å redusere familienes størrelse. Det er bare ikke mulig å gi alle boligeiere i Oslo litt plen for barn og bikkjer å boltre seg på. Slik blir boligpolitikken viktig også for utviklingen av fødselstall i Norge. En god barne- og familiepolitikk fordrer at vi tar større deler av Norge i bruk enn det vi gjør i dag. Politikere som ønsker seg flere og større barnekull må legge til rette for mer bygging av rekkehus og villaer. Fine familieboliger som nødvendigvis må bygges utenfor byene.
Myndighetene er stolte over å ha fått satt opp rentene for å dempe dagens inflasjon. Finanstilsynet er glad for en korreksjon i boligprisene som kan bidra til å redusere dagens fare for finansiell ustabilitet. To verdige hensyn har vi her med å gjøre. Men boligbyggingen rammes både av høstens fall i bruktboligpriser, og av dyrere boliglån. Boligbyggingen vil falle markert tilbake i år. Etter hvert som boligbyggingen stopper opp, vil vi legge grunnlaget for fremtidig inflasjon og finansiell ustabilitet.
Dagens helt unødvendige nedstenging av boligbyggingen kan ha langsiktige skadevirkninger. I det minste bør det offentlige nå kjøpe opp og leie ut usolgte enheter i boligprosjekter som står i fare for å havarere. Det blir bare for dumt hvis halvferdige boliger må rives i vinter.
Det på samme tid som våre velmenende myndigheter ønsker å bosette nye 30 000 flyktninger fra Ukraina.
I sum er det opplagt at når alle gode gjerninger bidrar både til økt etterspørsel og redusert tilbud av boliger, så vil ‘vanlige folk’ om noen år rammes av boligmangel og galopperende priser. I jakten på inflasjonsmål må vi ikke bli for nærsynte.
De fattige i leiemarkedene får det selvfølgelig også verre. De blir nok en gang taperne etter hvert som boligmangelen blir prekær. Fattighuset får trolig mer enn nok å gjøre i tiden fremover.
En stadig større andel av norsk økonomi er knyttet til offentlig sektor og andre næringer som ikke er rentefølsomme. Skal renten bite på norsk økonomi, må de rentefølsomme delene av økonomien gruses. Og boligbygging er kanskje vår aller meste rentefølsomme del.
Og det er slik vi nå velger å løse våre inflasjonsproblemer. Ved å gruse boligbyggingen, til skade for de som jobber der. Folk sies opp på byggeplassene nå i vinter. Kanskje for å forsvinne inn i andre yrker eller ut av landet? Mangelen på boligpolitikk rammer naturlig nok håndverkeryrkene. Hvem gidder å jobbe over tid i en bransje med unødvendige permitteringer?
Høstens Skattekommisjon har mange heroiske forslag om en langt sterkere beskatning av bolig enn det vi har i dag. Dette er velmente forslag, men som er til skade for selve byggingen av boliger. Hvis ikke disse forslagene legges døde, må en forsiktig boligkjøper anta at nye boliger vil få en langt hardere beskatning i fremtiden enn de har nå. En frykt som vil ramme salget av nye boliger allerede i år.
I sum har sørget for store problemer i boligmarkedene fremover. Ikke at noen ønsket seg et slikt resultat hvor boligbyggingen, de som jobber der samt deres familier måtte lide. Det bare ble sånn etter at alle andre politikkområder enn boligsektoren ble hensyntatt.