Lotto-millionæren som må lære seg å tenke nytt

Det var en gang en aldrende makroøkonom som var så glad i sin lysegrå hverdag. Våren var fargerik, med de deiligste dufter av mold, blomster og vått bjerkeløv. Sommeren ga varme, med muligheter for mye moro i skog og mark, mens høsten bar frukter og åpnet muligheter for jakt. Alt dette før vinteren kom, og dekket landskapet hvitt, før en velsignet julefeiring. Men plutselig en dag så vant han i Lotto. 

I dag kom statsbudsjettet. Et budsjett for slike Lotto-vinnere. Det inneholder en god del fakta og ny lærdom om hvordan norsk økonomi fungerer. Forslaget er å bruke 317 milliarder oljekroner neste år.

Ikke at det betyr så mye, men noen av utgiftene er egentlig bruk til inntektservervelse. Det burde heller nettes ut mot energi-inntektene som vi overfører til oljefondet. Likeledes bør ikke netto offentlige realinvesteringer inngå i begrepet. Dette er jo kapital god som noen, som vi overlater til fremtidige generasjoner. Tar man hensyn til disse forholdene, bruker vi om lag 250 milliarder oljekroner, motsvarende 2,0 prosent av oljefondet neste år. Men tallet er ikke så viktig.

Realiteten er at vi legger til hundrevis av nye milliarder av kroner til de allerede tusenvis vi allerede har lagt til side. Helt uten mål og mening. Bare fordi vi vil ha det som før.

I Norge har vi i år påført oss selv en kunstig økonomisk krise hvor folk har det unødvendig vondt, ja bare fordi det er sånn det bør være når Europa står i flammer. Ola og Kari må ha det litt vondt de også, det er tross alt krig i Europa.

Norges Bank har fulgt en dristig pengepolitikk som påfører barnefamilier helt unødvendige påkjenninger. Selv om vi får et klart fall i BNP i 3. kvartal i år, hamrer sentralbanken inn to uvanlig store rentehevinger (i august og september) som til sammen slår inn med ett full prosentpoeng i renteløft. Noe som rammer husholdningene med full tyngde i 4. kvartal i år og 1. kvartal neste år. Det lenge etter at nedturen i norsk økonomi har startet.

Regjeringen følger opp Norges Banks unødvendige innstramninger, og holder et budsjett som er bare så altfor stramt. Nå er det krig og krise der ute folkens. Nå skal ikke dere ha det bra! Ja, det virker å være regjeringens slagord. Pussig nok går det nedover for dem på meningsmålingene. Og, nei bruker du mer oljepenger litt kreativt trenger ikke inflasjonen øke.

Det grunnleggende problemet for regjeringen er egentlig at vi har bare blitt altfor rike i forhold til arbeidskraften som er tilgjengelig her til lands. Regjeringen venter fortsatt nær rekordlav arbeidsledighet på 1,7 prosent gjennom neste år.

Misforholdet mellom penger og arbeidskraft har ingenting med oljefondets saldo å gjøre. Det er mer enn nok sykepleiere, leger og andre fagspesialister i verden, men på Norges 380 000 kvadratkilometer av landareal er det full sysselsetting. Hva skal vi gjøre?

Vel, penga kommer fra utlandet, og må på en eller annen måte brukes der. Det enkleste er å henta fagfolk fra utlandet til Norge. Det setter LO en stopper for. Da må vi tenke nytt.

Det merkelige er at nordmenn har et helt avslappet forhold til at det meste av våre forbruksvarer kommer fra utlandet, men er ganske steile på at noen tjenester for all del ikke må komme derfra. Vi er som den aldrende tåkefyrsten som godt kan ha brasiliansk kaffe i koppen, men vil helst sitte på sin tue i Norge. Herfra kan han se både skolen han gikk på som barn, fengselet hans argeste kritikere mener han hører hjemme i, tittende ned på gamlehjemmet han skal bo i og på kirkegården hvor han skal hvile. Alt dette må være i Norge og produseres av norsk fagorganisert personell. Det er ikke lov å tenke nytt.

Det hele er litt merkelig. Det er jo bare å kjøpe skoletilbud, helse og omsorg, fengselstjenester og gravplasser i utlandet. Vi har jo bare så altfor mange dollar som er helt ubrukelig her til lands. Så hvorfor gjør vi ikke det?

Fagforeningsfolk er selvfølgelig helt imot kjøp av tjenester fra utlandet. Grunnlaget for lønnskamper vil jo da falle bort. Ordførere er likeså helt imot. Det går jo utover lokale arbeidsplasser.

Men folk flest? 

Og hvorfor er det ingen på Stortinget som ønsker seg en forandring, vekk fra den gamle snekkerbod-kulturen, til noe som ligner på livsstilen i Monaco. Der er det tross alt ingen rikinger i Monacos gater, som må stoppe Lamborginien, gråtende gå ut av bilen, akkende og stønnende – Nei, og nei livet er uutholdelig (!) all den tid vi ikke kan produsere våre egne skole-, helse- og pleietjenester selv.

Noe av forklaringen på at vi ønsker å holde en del av tjenesteproduksjonen lokalt kan være kulturell. Vår makroøkonom liker å gå inn i en høstdepresjon hvor han raljerer mot feil og mangler i det norske samfunn. Det skulle ta seg ut om alle problemer kunne løses bare ved å ta en telefon til en utenlandsk tilbyder av alskens tjenester?  Og hva skal Fredrik Solvang da tar for seg i Debatten?

Men selv uten slike utenlandsbudsjetter er det enkle grep vi kan ta for å bedre vår levestandard uten at inflasjonen tar av. Prisveksten er høy ja vel, derfor må barnefamilier sulte. Greit nok, jeg tar poenget. Men hva om man klarte å både redusere inflasjonen og fylle magene til små, søte og sultne barn?

Fjern matmomsen, halver barnehagesatser og kutt SFO- gebyr. Presto, da har du slått to fluer i ett smekk. Får du vridd kjøp av mat til norske butikker oppnår du også at Harry-handelen reduseres, med mindre trafikkostnader av alle slag, mindre utslipp av klimagasser, og nedgang i samvirkenes overfylte lagre av kjøtt, egg og ost.

Blir det ikke inflasjon av slikt? Nei, det blir neppe global mangel på Pampers eller Pepsi. Jeg var en kveld på COOP-en på Mysen nå i sommer. Jeg var ganske alene der.  De lokale helter hadde vel allerede gjort dagens innkjøp over grensen.

Det er noe med å vinne i Lotto, det å plutselig bare ha så altfor mye penger som endrer på så mangt. Det ødelegger gamle leveveier og respekten for tradisjoner. Stabiliteten i sosiale lag trues. Hvor de som alltid har vært nederst på samfunnets rangstige plutselig får mulighet til å hoppe opp over andre stender.

Nei, Norge har blitt svært så rikt. Vi har mulighet til å realisere alle våre drømmer. Tilfredsstille alle våre behov – bare vi tar utlandet med sine 7,5 milliarder mennesker i bruk. Vi kan også fint både redusere inflasjon og bedre barnefamilienes kår. Alt takket være de tusenvis av milliarder kroner vi helt ufortjent har fått hånd om.

Men vi kommer ikke til å tenke nytt. Vi kommer til å jamre. Jamre over nød. Jamre over mangel på sykepleiere og lærere. Jamre over grufulle arbeidsvilkår i fengslene våre. Over at barna våre har det vondt. Det er slik vi vil ha det.

Nei, la meg få spikke i fred med min milde høstdepresjon. La dollarene hope seg opp. Snart er det jul. Jeg har fortsatt mye ugjort spikking.