Da Gro Harlem Brundtland tok over som statsminister i 1990 etter at norsk økonomi havnet i krise gikk hun på TV og sa til sine landsmenn: Dere må gå ned en månedslønn i levestandard – hvis jeg minnes rett.
Uten sammenligning for øvrig gjør jeg hennes ord til mine, bare nå med motsatt fortegn:
Dere skal gå opp en månedslønn i levestandard.
Spørsmålet er bare hvordan så skal skje. Og ja, dette er mine egne meninger, ikke nødvendigvis Eikas!
Premisset for denne analysen er at Oljefondet (NBIM) i dagens priser når 20 000 milliarder kroner i 2030. Dette takket være vedvarende høye energipriser, gode renteinntekter til våre statlige investeringsfond, og et aksjemarked med en noenlunde normal risikopremie. Det hjelper også på hvis Nicolai Tangen & Co klarer å slå sine benkemerker.
Med dagens handlingsregel når vi da en bruk av oljepenger på 600 milliarder 2022-kroner i 2030, om lag det dobbelte av hva vi bruker i dag. Økningen blir da noe sånt som 0,7-0,8 prosent av BNP for fastlands-Norge per år. I sum vil oljepengebruken i så fall utgjøre om lag 15 prosent av BNP-fastlands-Norge i 2030.
Så hvordan får vi det til?
For det første bør man løsne opp på pengebruken allerede i år. Jo strammere budsjettet er nå i høst desto mer må man guffe på i senere år. Slik sett er det å stramme til på oljepengebruken i år, ikke bare meningsløst, men samfunnsskadelig innretning på finanspolitikken. Vi går i feil retning.
Mitt enkle forslag for å komme godt på vei mot de nye likevekter for oljepengebruken er å sløyfe matmomsen. I dyrtid er dette i sannhet ansvarlig finanspolitikk. Men det finnes også andre måter å vri om finanspolitikken fra kontraktiv til ekspansiv retning og dermed gjøre den mer bærekraftig. Her er det lov å være kreativ.
For at ikke Norges Bank skal bremse samtidig som Finansdepartementet gir gass, bør selvfølgelig inflasjonsmålet heves. Et mål 3 prosent er forenelig med en langsiktig lønnsvekst på rundt 4 prosent per år (gitt ett prosentpoeng i årlig vekst for produktiviteten til arbeidskraft). Dagen inflasjonsmål på 2 prosent fordrer derimot at Norge Bank innretter pengepolitikken slik at lønnsveksten faller til rundt 3 prosent. En helt unødvendig, og sterk samfunnsskadelig prosess.
Over tid kommer vi neppe utenom tiltak for å lette på tilgangen på utenlandsk arbeidskraft skal vi kunne øke vår levestandard vesentlig. Her er det bare å åpne slusene, så fremt utlendingene tilbys anstendige arbeidskontrakter.
Høstens økonomiske politikk virker bare som helt unødvendig selvskading. Verst er ikke at vi ødelegger for oss selv nå i høst, men at dagens selvvalgte nedtur for norsk økonomi kommer til å gjøre langsiktig skade. Mange levedyktige bedrifter som kunne ha gitt oss vekst og velstand i senere år, vil i høst gå dukken. Boligbyggingen vil stanse opp med avgang av fagfolk til andre aktiviteter. Barnekullene vil skrumpe som følge av at folk ikke tør å starte familie eller øke antall barn i husholdningene all den tid den økonomiske politikken er helt koko.
Jeg sitter og skriver på en bok om økonomiske kriser opp gjennom århundrene. Dagens norske krise er den mest tragikomiske av dem alle. Et land som ble styrtrikt, men valgte å svare på sine nye utfordringer med å skade sine barnefamilier. Vi fører en politikk som gjør husholdninger flest mer pessimistiske enn de noensinne har vært, til tross for at våre inntekter aldri har vært større enn de er nå.
Jeg sier ikke at det blir lett å fase inn voldsomme mengder med oljepenger i norsk økonomi i kommende år. Bare at vi bør komme i gang så fort som rå er.