Den paniske krisen av 1907

Det nye århundre ga oss en ny vidunderlig verden, med sterk vekst i industriproduksjon, og migrasjoner over verdenshavene som aldri før, men med noen elementer fra svunne tider.

Tilfeldigheter, naturkatastrofer og krig har vi alltid med oss. I 1720 var det et utbrudd av Svartedauen, som tvang den viktige havnebyen Marseille til å stenge ned. Med det mistet investorene i Mississippi-eventyret sitt siste halmstrå.

Denne type sjokk er det vanskelig å ta hensyn til i de matematiske modeller vi bruker for å måle risiko i bank og forsikring. Det er derfor ikke uten grunn at slike hendelser kan velte spillet for mange finansielle aktører.

I april 1906 ble San Fransisco rammet av et forødende, kraftig jordskjelv.  Ødeleggelsene var enorme og det anslås at 80 prosent av byen ble ødelagt. Flere enn 3 000 innbyggere døde som følge av skjelvet.

Et tragisk jordskjelv som skulle gi etterskjelv inn i de fleste økonomiske sfærer verden rundt. De direkte, økonomiske tapene av denne katastrofen var motsvarende halvannen prosent av USAs verdiskaping det året. Men mange av de ødelagte byggene var forsikret i europeiske forsikringsselskaper. Gull måtte reises i London, Paris og Amsterdam for å betale de skadelidende i USA, noe som tappet egenkapital og likviditet i disse finanssentra. Verden skulle nå få merke prøvelsene med å ha et sammenhengende finansmarked.

Takket være de enorme kostnadene ved forsikringsoppgjørene i California gikk verdens finansmetropoler inn i det som skulle vise seg å bli et vanskelig 1907 med svekket egenkapital. En situasjon som ble langt mer alvorlig da britenes sentralbank forsøkte å begrense gulleksporten ut av London, slik at i hvert fall de britiske verdipapirmarkeder skulle komme helskinnet gjennom de vanskelige tider, med global mangel på gull. Denne gang kom det heller ikke noe nytt gullrush á la Klondyke som redning. Ingen nye sårt tiltrengte tilførsler av det edle metallet.

Kredittmarkedene i USA ble derfor også gradvis strammere året i tiden som fulgte.

I juli 1907 skrev banksjefen John Morgan (sønn til den legendariske John Pierpoint Morgan):

The money situation is now controlling everything, and there is not enough money around in the country, or in England, or on the Continent, at the moment, to finance a stock market speculation.

Med ‘a stock market speculation’ tenkte den yngre Morgan på oppkjøp av aksjer, eller selskaper, med lånte midler.

Med slike lånte midler kunne man selvfølgelig også gjøre det motsatte. Selge ut aksjer en ikke eide, men bare lånte, for så å sette ut falske, men troverdige rykter om selskapets økonomiske helse. Etter at aksjen hadde falt i verdi kunne så spekulantene kjøpe tilbake de lånte aksjene som de hadde solgt, og innkassere gevinsten på kursfallet.

Denne nye verdensøkonomien, med periodevis sterk spekulasjon i verdipapirer, var uten noe FN, et IMF eller en WTO-avtale som kunne regulere verdenshandelen, og dens tilhørende finansielle transaksjoner. Det var selvfølgelig heller ingen muligheter for telefoner, eller TEAMS-møter, som kunne koordinere sentralbankenes gjøren og laden.  

Børsene regulerte i stor grad seg selv. Mange aksjer ble også omsatt utenfor børsen, på gata, eller ‘on the curb’ som det het. Akkurat som i Londons Exchange Alley i 1719, og i Paris i 1720.

Bankene i USA hadde heller ingen stor og sterk motpart, av type europeisk sentralbank, å støtte seg på. Dette fragmenterte banksystemet var en gang USAs stolthet. Et produkt av populismen under president Andrew Jackson, som i 1837 gjorde sitt for å ta livet av tanken på en uavhengig sentralbank.  

Siden den gang var det et utall av såkalte nasjonale banker som trykket sine egne, fargerike sedler som gjeldsbrev. Med statsobligasjoner, innskudd og gull som sikkerhet for sine sedler. Banksedler som kunne fluktuere i verdi alt ettersom hvilken tillit de hadde hos publikum. For å minimere de normale fluktuasjoner gikk grupper av samarbeidende banker sammen om å lage ‘Clearing Houses’ som kunne støtte hverandre i finansielle uår. Men bare for ‘husets’ medlemmer. Et samarbeid som krevde at man stolte på hverandre og kjente hverandre godt. Gruppene måtte derfor holdes små.

Kobberprisen omtales gjerne som temperaturmåleren for verdensøkonomien, all den tid dette metallet er så viktig for industrien og i byggebransjen.

På begynnelsen av 1900-tallet var USA et kobberhungrig samfunn.  Og midt i USAs industrielle revolusjon, mens finanssentre verden rundt slikket sine sår etter de enorme erstatningene som måtte sendes til California, var det noen spekulanter som trodde at kobberprisen og aksjeverdiene til selskapene som drev med kobber bare kunne stige. Alle visste at California kom til å trenge mye rødt metall i gjenoppbyggingsarbeidet etter jordskjelvs-katastrofen.

Men med vanskelig tilgang på kreditt den sommeren var kobbermarkedene midlertidige svake. Kobberprisen var på vei ned, hvilket også rammet aksjeverdiene til kobberselskaper.

Hovedeieren i et av disse selskapene, med det fargerike navnet Fritz Augustus Heinze, var sterk i troen på at aksjekursene hadde falt for mye.  Sammen med sin bror Otto Heinze så de verdiene av deres aksjer i Union Copper svinne hen til tross for at de selv hadde ståltro på selskapet. Med lånte penger kjøpte Fritz, hans bror og deres frender opp stadig mer aksjer, sikre på at kursen bare kunne stige. Kjøp som ble finansiert med dyre lån hos Wall Streets mange aksjemeglere.

Men han ble skuffet over resultatet. Fritz Heinze så med vantro på at omsetningen av aksjer i Union Copper holdt seg skyhøy til tross for at hans gruppering kontrollerte store deler av selskapets aksjer. Det var åpenbart at noen av hans kompanjonger lånte ut aksjene sine til spekulanter som forsøkte å presse kursen ned ved å selge de lånte aksjene i markedet. Dette skulle bli en kamp om hvem som hadde de sterkeste finansielle muskler: Team-Heinze eller de som prøvde å knekke selskapet hans ved å selge aksjer de hadde til låns. Fritz Heinze må ha følt seg forrådt.

Dette var noe av den samme kamp som Gould og vennene hans prøvde seg på i 1869, bare nå med motsatt fortegn. Den gang håpet spekulantene på at statens kutt i salget av gull ville drive opp kursen på det edle metall. Nå jobbet spekulantene med å først selge aksjene, deretter snakke ned aksjeverdiene – før de til slutt kjøpte aksjene tilbake igjen, men nå til spottpris.

Kredittforholdene ble gradvis vanskeligere utover høsten. Med nød og neppe, og med ikke så rent lite hjelp fra finanskonsernet JP Morgan, unngikk byen New York konkurs i september det året.

Utsiktene før årets siste kvartal, etter tapene i San Fransisco året før og britenes innstramninger i pengepolitikken, var alt annet enn lyse. Når selv New York slet med sin finansiering var det åpenbart fare på ferde. Det fragmenterte bankvesenet i USA, bygd for en annen tid, var sårbart for tap på sine utlån, i en ny verden med mer komplekse finansmarkeder, og selvfølgelig en langt større kredittmengde enn noensinne før i historien. 

Storbankenes nervøse forsiktighet stoppet imidlertid ikke Heinze, med sine aksjer kjøpt på krita i ulike meglerhus. Men til slutt slapp han opp for kreditt. Han måtte finne seg i at aksjene hans bare falt videre i kurs til tross for sine energiske kjøp, på ekstraordinært høye kurser, med lånte midler. Lån han ikke klarte å betale tilbake. Forsøkene på å knekke short-selgerne hadde feilet, og han ble tvunget til å selge aksjene han eide i Union Copper på billigsalg til sine fiender.

Heinze hadde lånt store beløp fra ulike banker og meglere som alle led enorme tap ved hans konkurs. Mange mindre finansinstitusjoner gikk over ende. Uroen spredte seg. Ingen banksjef kunne med sikkerhet si hvor dypt problemene i markedene stakk, eller hvor skadelidende bankene ville bli av denne feilslåtte spekulasjon.

Hos publikum var frykten for å tape innskuddsmidler stor. Selv i normale år var det alltids noen småbanker som gikk overende, med tap for innskyterne som resultat. Statlig beskyttelse av innskyternes midler fikk man jo først på 1930-tallet. Da det nærmet seg juletider mente stadig flere innskytere at det sikreste ville være å ta ut pengene og legge dem under madrassen. Frykten for en likviditetskrise ble selvoppfyllende.

Nå begynte media å grave i hvilke banker og andre finansinstitusjoner som hadde enten eksponering mot Union Copper, eller mot deres eiere, eller mot bankene og meglerne som var insolvente. Og jo flere banker som matte kaste inn håndkledet, desto flere banker ble rammet av kundeflukt.

Banksjefer kunne bedyre at deres bank var solid, men jo mer de forsvarte seg i media, desto mer usikre ble innskytere. Mange tenkte nok:

-Hvorfor dukker banksjefen plutselig opp i avisa bedyrende at banken er ved god økonomisk helse? MMMHHH… jeg tar ut pengene mine bare sånn for sikkerhets skyld.

Det skal ikke mer til for at en bank kan bli overveldet av kunder som vil trekke ut pengene sine enn noen få uheldige ord fra bankens ledelse. I hvert fall i systemer som mangler grunnleggende tillit hos innskyterne. Det er derfor det er så viktig at vi bankfolk, våre regulatoriske myndigheter og sentralbankens folk alltid oppfører seg med en viss conduite. Vi må alltid forsøke å skape tillit overalt hvor vi ferdes.

Et knep som bankene brukte for å hindre for mye uttak fra bankene, var å pålegge de som satt i skranken å telle opp sedlene sakte. Skrankekøene ville i normale tider få folk som ventet på å ta ut pengene sine til å forlate banken med uforrettet ærend, hastende videre til et annet gjøremål.

Men i krisetider kan lange køer utenfor banken spre angst hos folk som går forbi banken.

Mandag 21. oktober kunne avisen Wall Street Journal melde om at bankene som var verst rammet av kollapsen til Union Copper, hadde avholdt møte i helgen og ryddet opp ved hjelp av deres Clearing House:

‘The action of the Clearing House on Saturday and Sunday had eliminated practically all elements of danger from the banking situation’

Det avisen ikke visste var at det gikk et rykte om at en større bank, utenfor nevnte Clearing House, også var involvert i de spekulative aktiviteter i kobbermarkedet. Og den sjokkerende nyheten om at rikmannsbanken The Knickerbocker Trust Company var sterkt involvert i finansieringen av Heinzes spekulasjon, sprakk samme dag.

Trust-banker var en slags mellomting mellom banker og investeringselskap. De var lettere regulert og hadde mulighet til å handle aksjer i stor skala for egen regning. Fordelen med å kunne ta mer risiko var at man i normale tider kunne betale høyere renter til sine innskytere. Rike mennesker flokket seg til USAs om lag tusen ulike Trust-banker. Ulempen er at i kriseår, som i 1907, så taper slike banker gjerne mer enn andre mer forsiktige banker gjør. Noe absolutt alle innskytere er fullstendig klar over.

Knickerbocker var en av de største og mest velrespekterte Trust-bankene med 18 000 innskytere. Huset i en tillitvekkende murbygning på Manhattans Midtown og med elegante interiører ikledd norsk natursten, hvor velkledde bankfolk hjalp kondisjonerte kunder med innskudd, utlån og investeringer.

Kunder som var urolige for sine penger, og stilte seg opp ved åpningstid tirsdag morgen for å ta ut innskuddene sine. Innskudd som selvfølgelig var lånt ut til andre. Noe alle som sto i køen var fullstendig klar over. Klerkene i skranken talte opp midlene som skulle tas ut svært så sakte. Det dannet seg en lang kø av utålmodige innskytere utenfor banken. Synet av køen gjorde forbipasserende innskytere engstelige nok til at også de stilte seg i køen for å ta ut sine sparemidler. Panikken var i sin spede begynnelse.     

Utover dagen vokste køen. Banken lovte å betale ut innskudd hele dagen til stengingstid 15.00, men ved lunsjtider så banken at de ikke ville klare å tilfredsstille alle de ønskede uttak, og stengte derfor banken for resten av dagen.

Samme kveld skrev en av direktørene i Knickerbocker:

If we get help overnight we shall reopen in the morning. If we don’t we won’t.

Dessverre fikk ikke banken hjelpen de trengte. Neste morgen stengte The Knickerbocker Trust Company sine dører for godt.

Panikken i 1907 hadde det til felles med tidligere kriser som Mississippi-compagniets sårbare finanser, tog-eventyrernes ulike opp- og nedturer, og ikke minst den bimetalliske krisen i 1893, at eksperter forsto allerede FØR krisen at systemet var sårbart. Selv om bankfolk satset på at alt ville gå bra, forsto de at en krise kunne oppstå. Allerede våren 1907 uttalte en av Wall Streets ledende banksjefer Jacob Schiff:

Unless we have a central bank with adequate resources, this country is going to undergo the most severe and far reaching money panic in its history.

En spådom som gikk raskt i oppfyllelse!

Over tid gikk ikke bare Knickerbocker, men også flere andre finansinstitusjoner i store deler av USA, over ende. Mistilliten til bankene var smittsom, og ingen makt så ut til å kunne hindre konkursbølgen i bankene.

Først da det offentlige og de sterkeste bankene gikk sammen om å stabilisere finansvesenet fikk man stoppet uroen. Staten stilte opp med 35 millioner dollar, mens de private aktører måtte trommes sammen og nesten trues til samarbeid. På samme måte som i 1893 var det den nå aldrende John Pierpoint Morgan som samlet finanseliten for å bli enige om å spleise på store nok beløp til å hindre nye likviditetskonkurser i bankene. I samspill med Finansdepartementet ble det stilt nok midler til disposisjon til at nervene roet seg, slik at handelen på børsen kom tilbake i normalt gjenge igjen. Kundene begynte smått om senn å vende tilbake til bankene igjen med sine innskuddsmidler. Krisen var med det over.

Panikken i 1907 var for kortvarig til å kunne gi amerikansk økonomi et alvorlig økonomisk tilbakeslag, men den bidro til å forandre USAs finansvesen. I media var det bred enighet om at USAs finansvesen trengte en sentralbank av europeisk type for å unngå nye kriser drevet frem av paniske investorer.

‘Panikken i 1907’ bærer sitt navn med rette. Det var ikke skjelvet i San Francisco, Bank of Englands beslutninger, spekulasjon i kobber, eller fallet til Knickerbocker som ga amerikanerne en stor finanskrise. Det var den resulterende, selvforsterkende panikken som ikke lot seg stoppe, uten overbevisende inngrep fra sentralt hold, som forvandlet håndterbare problemer i finansnæringene til en fare for hele samfunnet.

Litt ironisk er det at problemene på Wall Street ga reformer som bare økte finanselitens makt i samfunnet. Andrew Jacksons drøm om et USA med mange frie og uavhengige banker uten overherredømme fra storbankene i New York, Chicago og Boston viste seg umulig å videreføre i det vi entret det 20. århundret.

Panikken av 1907 beviste for alle nødvendigheten av å ha en sentralbank som kunne reise store beløp og koordinere banksektoren til å ta et krafttak, for å avverge en større krise for økonomi og samfunnsliv. Kriser som dessverre ser ut til å være uunngåelige i kapitalistiske økonomier.

Men en mektig sentralbank skaper også nye utfordringer. Periferien taper makt til storbyen. Banker som vet at de har sentralbanken i ryggen, kan ta større sjanser med kredittrisiko enn om de står helt alene. Næringsliv og spekulanter vil kunne presse på med stadig større risiko, vel vitende om at hvis det går galt så vil myndighetene alltid rydde opp. Innskytere løper til bankene med høyest innskuddsrenter, uten å bekymre seg for hva slags risikotaging banken begir seg ut på. De føler seg trygge på at staten rydder opp hvis en bank får problemer.

Dette er evigvarende utfordringer med det å ha sterke og proaktive sentralbanker. Utfordringer som først slo ut i full blomst i moderne tid, etter at Alan Greenspan overtok som sentralbanksjef ved inngangen til 1990-tallet. Utfordringer vi sliter med den dag i dag.