Hvis 1600-tallet var Amsterdams gullalder, og 1700-tallet bar preg av det britiske imperiets vekst med dets midlertidige erobring av Nord-Amerika, var 1800-tallet det århundret hvor verdens folkeslag ble samlet til noe vi kan kalle en verdensøkonomi. Aldri mer kunne en snakke om lokale finanskriser. Fra og med år 1900 måtte de bli globale av natur.
Verdensutstillingen i 1851 i Brighton viste frem verdens mest suksessrike imperium noensinne, men avslørte også dets svakheter. I forkant av utstillingen ble de beste ingeniører og arkitekter britene rådde over, satt til å tegne utstillingshallene som skulle huse denne historiske begivenhet. Planene som denne prestisjetunge gruppen presenterte, viste seg imidlertid å være ubrukelige. Hoffet til hennes kongelige høyhet Dronning Victoria kom da umiddelbart opp med en ny komité, men deres planer var enda verre enn de første.
Nå kom hele prosjektet i tidsnød, da datoen for utstillingen allerede var fastsatt. Hvem kunne man spørre nå? Valget falt på en gartner som var ekspert på bygging av de nymotens gartneriene som han bygde for rikfolk på landet. Joseph Paxton, som han het, fikk oppdraget og satte opp gigantiske glasshus store nok til å både ramme inn voksne trær på utstillingsområdet, og gjøre plass for alle de varer og maskiner som skulle stilles ut. The Crystal Palace ble en triumf for gartneren, men et like stort nederlag for Londons svulmende byråkrati. Et tegn i tiden.
Andre halvdel av 1800-tallet ble for de vestlige stormaktene et kappløp om modernisering og erobringer i fremmed himmelstrøk. Kostnadene ved imperiebygging økte og lønnsomheten ble mer avhengig av handel, enn av ren plyndring og utnytting av privilegier. Den lukrative slavehandelen var historie, men opiumshandel og utkonkurrering av lokalt næringsliv til fordel for industriherrer i Europa tok dets plass. Britene nøt godt av sine kolonier frem til første verdenskrig.
For britene var det utnytting av ressursene til Afrika, det indiske kontinent (dagens India, Pakistan og Bangladesh) pluss Sri Lanka og Malaysia, som ga ekstraordinære inntekter av betydning. Med våpenmakt klarte britene å utnytte splittelsene blant de indiske makteliter til å ta over styringen av hundrevis av millioner av innbyggere. Et overstyre som den senere statsminister Winston Churchill mente burde forlenges inn i evigheten.
For å øke lønnsomheten i sin asiatiske utenrikshandel påtvang britene det morkne kinesiske imperiet handel med opium, gjennom to vellykkede kriger. Hong Kong ble en rik havneby, bygd på superprofitten som opiumshandelen ga. Shanghai skulle utvikle seg til å både bli Kinas viktigste by for næringsliv av alle slag, og de vestlige eliters dekadente lekeplass.
Det stakkarslige Kinas forsøk på modernisering mislyktes, ikke minst på grunn av motstand fra egne konservative krefter i hoffet til Qing-dynastiets keiserinne, den tidligere konkubinen Enkekeiserinne Cixi som styrte Kina frem til sin død i 1908.
Dette var et opprør i 1897, hvor reformvillige krefter forsøkte å modernisere styre og stell i Kina, ble slått ned av konservative ledere. Et opprør som hadde sitt motstykke i russiske opposisjonelle som ønsket å vingeklippe Tsaren, også her uten hell. En kan bare undres over hvordan verden av i dag ville sett ut hvis den russiske Tsar og den kinesiske Enkekeiserinne hadde frivillig gått med på innføringen av noe som lignet datidens europeiske parlamentarisme.
Med tro på at også britene lett kunne slås, satte de i gang det som ble hetende Boxer-opprøret i år 1900. Et opprør hvor gammel kinesisk overtro skulle overvinne vestlig våpenmakt, men også denne gang ble kineserne knust av de mer moderne britiske styrker. Det gamle regimes siste forsøk på å unngå modernisering av det kinesiske samfunn var med det over.
Der USA hadde sin forgylte æra, og britene feiret sitt imperie, var Frankrike preget av sin Belle Epoque fra 1880 av og frem til første verdenskrig. Det var i disse år at Paris ble moderne, med sine snor-rette gater. Det var en tid med voldsom vekst i industriproduksjon, etter tapet for tyskerne i den tysk-franske krig i 1871. Det gamle regimet som havnet i miskreditt hos det brede lag av folket, som følge av det ydmykende og kostbare nederlaget for tyskerne, måtte vike for nye krefter. Et fransk borgerskap preget av høy utdanning, litteratur, teater og musikk vokste frem.
Der britene sikret seg store kolonier i Afrika, Sørøst-Asia og Kina, hadde franskmennene Vest-Afrika. Fra det karrige nord og ned til Gullkysten styrte franskmennene sine undersåtter. Karibien, Øst-Kanada (dagens Montreal) og Indokina var også under fransk kontroll. Bevares, dette var også enorme områder, men altså langt mindre enn det britene rådde over. Langt mindre økonomisk utbytte ga de også. Det var London, ikke Paris, som ble verdens finanshovedstad på 1800-tallet. Engelsk ble det dominerende verdensspråk.
Den gamle tyske garde, med Keiser Wilhelm, de prøyssiske junkere, og jernkansleren Otto von Bismarck, var alle tilfreds med kun å styre de protestantiske folkeslag på de tysktalende områdene av det europeiske kontinent. Områder som de fikk kontroll over etter å ha vunnet den tysk-franske krigen. Tyskland var mettet, som Bismarck yndet å si.
Men det var før 1890. Etter at den gamle keiseren døde, og hans sønn Wilhelm 2. overtok, økte de globale ambisjoner. Den nye keiseren fikk Bismarck avsatt. Nå skulle Tyskland konkurrere om kolonier, og utfordre britenes hegemoni på verdenshavene. Tyskland hadde tross alt vokst seg stort og mektig. Tyskland merket også en viss globalisering. Takket være sine relativt beskjedne kolonier i Afrika fikk tyskerne kaffe til sin gryende kafé-kultur. Med årene ble tyskere flest stolte over å være koloniherrer de og.
Deres ambisiøse keiser var også mektig. Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 produserte tyskerne årlig mer stål enn Frankrike, Storbritannia og Russland gjorde til sammen.
Det var med andre ord i andre halvdel av 1800-tallet at de europeiske stormakter og deres tidligere kolonier i Nord-Amerika, med sine hvite befolkninger, kom til å feste sitt grep om verden. Men de hadde én utfordrer: Japan.
Kommandør Perrys kanonbåter åpnet de japanske øyer for internasjonal handel i 1853. Fra 1868 kastet også Japan seg på den industrielle revolusjon ved det japanere fleste ser på som nasjonens gullalder: Meiji (opplysnings)-restaurasjonen. En ny tid med profesjonelle byråkrater som styrte i navnet til barnekeiseren Meiji (han var født i 1854) erstattet Shogunens Samuraibaserte maktapparat. Samuraienes storhetstid var forbi. Et siste opprør av den gamle garde ble slått ned året etter.
Der hvor gamle imperier som Kina og Russland ikke maktet overgang fra gamle regimer til den nye tid, maktet altså Japan å riste av seg Samurai-veldets åk, og bruke det sviende nederlag for de amerikanske kanonbåter til å samle landet til en halsbrekkende modernisering. Japan måtte ta igjen de hvite befolkningers forsprang, eller se seg selv kuet som en annenrangs stormakt.
På nær mirakuløst vis maktet Japanerne da også på noen få tiår å bygge seg opp til å bli en stormakt på lik linje med de vestlige kolonimaktene. Krigsskipene de fikk bygget i Storbritannia, som ble avgjørende for seieren i den russisk-japanske krig i 1905, ble beundret av de britiske verftsarbeiderne for deres våpenutrustning og kvalitet.
Siste halvdel av 1800-tallet var i sannhet årene da vi for første gang kunne snakke om en verdensøkonomi som en samling av uavhengige små og store nasjonalstater som alle samhandlet med hverandre. En helhet hvor alle kontinenter var med.
Eldgamle imperier som det russiske Tsar-veldetog det kinesiske Qing-Dynastiet var fra nå av låst i handelssamkvem og rivalisering med de europeiske stormakter og Amerikaene. En rivalisering som fortsetter den dag i dag.
Dette var en verdensøkonomi med det britiske imperium som det mektigste og største av dem alle, der det hadde kontroll over enorme landområder i både Afrika og Asia. Nye byer kunne vokse seg store og rike, men over de mange nye finanshovedsteder i verden ruvet London, som det rikeste, mest avanserte og mest globale. Det var som Oscar Wilde sa bare halvt på spøk: A man who can dominate a London dinner-table can dominate the world.
Frem til 1870-tallet var det ny tilgang på gullårer som ga folk troen på at gullstandarden kunne imøtekomme alle transaksjonsbehov som en voksende verdensøkonomi trengte.
Bakteppet til den store pengepolitiske konferanse av 1867 i Paris, hvor gullstandarden ble akseptert av de fleste europeiske land, var en verden som fant stadig nye gullgruver. De poppet opp i California, i Sør-Afrika og i Australia. En viktig bidragsyter til deres suksess var hardt arbeidende kinesere som forlot sine hjem, og som trosset brutal rasisme da de ankom gruvesamfunnene. De utvandret med den samme hardføre optimisme som lutfattige amerikanske og europeiske menn hadde, der de forlot sine familier for å delta i de store gullrush rundt omkring i verden.
Moderne tilhengere av en eller annen slags gullstandard tror som oftest på at mengden av gull er noe stabilt. En standard som vil hindre for sterk vekst i pengemengden. Men sannheten er at gullstandarden fungerte som best i perioder hvor tilgangen på gull var god. Økonomiene ble derimot påført unødige lidelser i perioder hvor gullårene tørket ut og produksjonen av det edle metall falt tilbake. Det var lett å akseptere en gullstandard på 1870-tallet da produksjonen av gull var rikelig, men umulig å beholde den over tid – i mangel av nye gruver.
Poenget med dette kapitel er å gi et panoramabilde av verdensøkonomien ved inngangen til det 20-århundret. Fortellinger om finanskriser fra og med dette århundreskifte må ha med seg et internasjonalt perspektiv. Det nytter for eksempel ikke å snakke om krakket på Wall Street som en nasjonal affære, fordi det var dens internasjonale ringvirkninger som utløste den globale økonomiske depresjonen. En depresjon som slo tilbake på amerikanerne selv.
I vår tid har norsk økonomi alltid vært sårbar for nye internasjonale nedturer. Også fremover er det vanskelig å tenke seg noe krakk i norsk økonomi uten at internasjonal økonomi først har havnet i et alvorlig uføre. En sårbarhet som bare kommer til å bli mer utpreget. Med våre store utenlandsinvesteringer, blant annet i Oljefondet, har Norge aldri vært så avhengig av utviklingen ute som vi er i dag.