For en tid tilbake holdt jeg et foredrag om Storbritannias trøstesløse finanser. Pundet måtte jo falle, en ny finanskrise ville før eller siden ramme hardt, og London hadde ingen fremtid som finanssentrum utenfor EU. Tross alt, hvem ville ønske å bo i en slik by?
Da den andre verdenskrigen bar mot slutten, var det USA som kunne bestemme det meste. De hadde tross alt bygd seg opp til å bli verdens største industrinasjon, og ved sin gjerrighet mot de europeiske allierte, også etablert seg som verdens største kreditor. Spesielt tøffe var vilkårene de ga deres eneste rival i den vestlige verden: Storbritannia. Britenes statsgjeld ved krigens slutt i 1945 motsvarte hele 240 prosent av BNP.
I årene som fulgte prøvde britene å bygge seg opp igjen, blant annet ved å holde på sine kolonier, men det var nye tider nå. Slutt var det på å bli rik på plyndring av koloniene. Med amerikansk oppmuntring løsrev både India og andre kolonier seg fra sine gamle koloniherrer.
Også finansielt skrantet det for britene. Noe som ble tindrende klart for alle under Suezkrisen i 1956, da britenes forsøk på å beholde makten over Suezkanalen ved militærhjelp, ledet til en finanskrise i London. En krise som amerikanerne nektet å avhjelpe med frisk tilførsel av dollar. Uten nødvendige midler til å kunne krige, lusket de britiske styrker hjem igjen med halen mellom beina.
Etter fiaskoen i Suez ble London mer og mer et nav for internasjonal finansiell tjenesteyting. Først og fremst for utenlandske finansinstitusjoner, da landet ikke lenger hadde så mye egen finansiell formue å forvalte. I City of Londons Square Mile (2,6 kvadratkilometer) samlet det seg hundrevis av banker fra alle verdens hjørner. Det var som om Londons finansierer gikk fra å være herrefolket, til å bli tjenestefolk for verdens finansfyrster. London var ‘Butler to the world’, sa man den gang.
Kapitalister fra hele verden var velkomne. Penger flommet inn fra både legitime og lysskye virksomheter. På 1980-tallet etablerte de britiske øyer (og tilhørende britiske skatteparadiser) seg som de foretrukne gjemmesteder for underslåtte og ulovlige inntekter. På 1990-tallet fikk spesielt London et løft fra russiske oligarker. Det var kriminelle fra ett fallert imperium (det sovjetiske) som gjemte unna sine midler i et annet. Den britiske hovedstad fikk kjælenavnet Londongrad.
Underveis har britene holdt relativt lave sparerater. Figuren viser Norges og Storbritannias driftsbalanse mot utlandet (landenes netto kontantstrøm), de siste 40 år. Over tid avleirer disse saldoene seg som henholdsvis en enorm finansiell utenlandsformue for Norge, og en problematisk stor utenlandsgjeld for britene.
–We depend on the kindness of strangers. Slik formulerte den tidligere sentralbanksjef Mark Carney seg, da han kommenterte den britiske finansielle stabiliteten for noen år tilbake. Britene er i dag helt avhengige av utenlandske sparemidler. Både til å bygge en fornuftig mengde infrastruktur, og for å investere i britenes statsgjeld. For hvert år som går blir denne avhengigheten av utenlandsk lånevilje bare større.
I høst var det noe guffent som skjedde på børsene. Storbritannias nye statsbudsjett ble lagt frem fredag 23. september. Mandagen etter kollapset både kursen på britiske pund og verdien av lange statsobligasjoner. Noe slikt har ikke skjedd i Bank of Englands 328-årige historie. På to dager mistet de lengste statspapirer nær halvparten av sin markedsverdi.
Den britiske sentralbanken, som så langt i år har strammet til på pengepolitikken, måtte snu på fem-pencen og støttekjøpe lange obligasjoner til en verdi av 700 milliarder kroner. På overflaten er roen gjenopprettet, men vi er nå farlig nær et nytt Suez. En situasjon som denne gang ingen vil, eller kan, rette opp i. Beløpene som skulle trenges er blitt bare så altfor store.
Så kanskje er årets krise et vannskille for britiske finanser, hvor investorer flykter fra det som en gang var verdens sikreste valuta, til, ja, til……ja, hva?
Problemet med å bli for negativ til britisk økonomi og dets statsfinanser er at verden har et slags spareoverskudd. Det er for mye langsiktige sparemidler som er på desperat på jakt etter en blanding av en trygg havn, noe avkastning og helst et gjemmested fra hjemlandets skattemyndigheter. Fortsatt er London og dets tilhørende skatteparadiser svært så attraktive gjemmesteder for slike investorer. Et sted rikinger fra hele verden ønsker å flytte til.
Det er på dette området Storbritannia fortsatt holder et trumfkort. Det forblir det forjettede land i en tid hvor de fleste vestlige land har store demografiske utfordringer.
-Ja, hvem vil flytte til et slikt sted? spurte jeg de norske studentene på slutten av min forelesning, mens jeg ristet på hodet av den britiske elendighet. Husker jeg rett var det om lag halvparten av dem som satt i salen som rakk opp hånda. Dette var unge, modige nordmenn som ville ut og se verden. De ville bli noe! Noe mer enn å leve et latmannsliv her hjemme, sugende på oljefondets pupp.
Og det er kanskje denne gjengen som er den viktigste grunnen til å ikke bli for negativ på Londons vegne. Så lenge verdens flinkeste studenter, de som vil opp og frem, ønsker å flytte til de britiske øyer, er enhver finanskrise bare et forbigående fenomen. Penger har verden nok av. Flinke folk er det derimot manko på. Der hvor disse ønsker å bo vil det gå bra.