USAs store nasjonale kredittkrise i 1873

I tråd med den raske, kapitalkrevende veksten i amerikansk økonomi, økte behovet for å utvikle et motsvarende stort, velregulert og robust finansielt system. En finansiell sektor som kunne skaffe trygg finansiering og drive fornuftig kredittarbeid fra Atlanterhavskysten til Californias strender. I areal var USA fem ganger større enn den gamle verden i Vest-Europa, med millioner av nye landsmenn på vei fra den gamle verden.  

President Andrew Jacksons vellykkede vendetta mot The Bank of The United States of America (som endte med at banken ble nedlagt i 1837), etterlot imidlertid amerikanerne med et fragmentert system av lokale banker. Bankene var nasjonale bare i betydningen av at de fikk rettigheter til å trykke sine egne sedler til erstatning for ordinære gjeldsbrev. Fargerike og utsmykkede sedler som når som helst kunne falle i verdi hvis ihendehaverne fryktet for bankens soliditet. Det fantes ingen dominerende amerikansk bank, eller en større fellesbank, som kunne yte støtte når det skrantet på som verst. Ingen finansinstitusjon fikk statens velsignelse til å fungere som en sentralbank ved solvens- eller likviditetskriser.

Antall banker i USA økte fra i underkant av 1300 i 1865 til nesten 2000 i 1873. Kredittmengden ble mer enn fordoblet i samme tidsrom. Og mye av kreditten ble brukt på utbyggingen av konkurrerende jernbanenett.

En av de viktigste finansielle krisene i denne perioden er en du aldri har hørt om, fordi den aldri ble noen alvorlig krise.

Overnevnte Gould, ja han som kjøpte opp jernbaner, prøvde sammen med sine kompiser å ta den første større ‘short-squeeze’ av gullmarkedet i det herrens år 1869.

Gould ble venner med presidentfamilien. President Ulysses S. Grant var en medgjørlig mann som prøvde å gjøre alle til lags, men ble av sine omgivelser ofte sett på som dumsnill når det gjaldt økonomiske spørsmål. En farlig naivitet i en tumultrik æra hvor det var bare så altfor mange som ville sno seg frem i samfunnet. Han skulle da også i sin alderdom miste det meste av sin private formue til sin svindler av en svigersønn.

‘Short-squeezen’ til Gould og hans kompanjonger gikk ut på å kjøpe masse gull. Deretter overtale godfjotten av en president til å slutte med salg av gullet på statens vegne, med sterk prisoppgang på det edle metall som resultat. Etter at prisene hadde skutt i været kunne en da selge ut det oppsamlede gull til skyhøye priser. Men først altså etter at alle de som manglet edelt metall hadde panisk forsøkt å dekke inn sine mankoer. Slik var planen.

Men Grant var ingen tåpe. Da han forsto hva som var på ferde, beordret han et massivt salg av gull fra de statlige hvelv. Gould hadde imidlertid en partner i regjeringen som tipset spekulantene om presidentens nye planer, slik at de fikk solgt gullet sitt uten tap før det statlige nedsalget startet.

Episoden er interessant fordi den danner skole for senere ‘short-squeeze’, hvor en prøver å manipulere markedet. Du kan gjerne forsøke å manipulere et marked, men det er viktig å ha en på innsiden av systemet som kan røpe regjeringens planer. I moderne tid får en slikt til ved at finansakrobaten har en ektefelle eller slektning i det relevante ministerium eller direktorat. Det som i kiosklitteraturen omtales som lønnsom ‘pillow-talk’, er beinhard business i denne verden hvor parlamentet, finans og regjeringen ofte er forent via ekteskapelige bånd. Hemmeligheter om det meste deles fritt i en ekteseng.

Kredittgivingen var ikke godt regulert, og i årene som fulgte fikk de nye finansfyrster låne det de trengte for å vinne frem og dominere sine markeder.

Men ikke alle klarte å holde ut i kampen om markedsmakten. I 1873 kollapset Jay Cook & Co, en av de største investorer i, og kreditorer til, jernbaneselskapene. Konkursen hadde enorme ringvirkninger i kredittmarkedene. Investorer og banker ble nå redd for at nye jernbaneselskap var på vei til skifteretten. Et selvoppfyllende profeti. Den andre store amerikanske finanskrise drevet av paniske investorer med verdipapirer knyttet til jernbanene, var et faktum, med det resultat at nær sagt all privat finansiering av jernbanerelaterte aktiviteter stoppet midlertidig opp.

Ved neste presidentvalg ga velgerne den store pengerikeligheten, ikke jernbanebaronene, skylda for krisen. Politikerne så mot Europa, hvor gullstandarden bredte om seg med tilsynelatende stor suksess. Her hadde sølv ingen rolle lenger i pengesystemet.   

1873 ble året da USA sluttet med bi-metallisk pengesystem. Inntil da hadde den amerikanske Mynt (USA hadde da enda ikke fått noen sentralbank) støpt både gull og sølvmynter, som kunne byttes fritt mot hverandre til et gitt vekslingsforhold. Store sølvforekomster i Nevada (uten tilsvarende økning i mengden av gullreserver) gjorde imidlertid mengden av sølv altfor stor til at vekslingsforholdet metallene imellom kunne opprettholdes. Sølv kunne ikke lenger brukes som betalingsmiddel på linje med gull, og sølvet ble rett og slett droppet som betalingsmiddel for betaling av skatter og offentlige regninger.

Innstrammingen i kredittpolitikken stoppet ikke med det. Motsatt av hvordan vi ville ha reagert i dag, svarte politikerne på lavkonjunkturens utfordringer med en ny lov i 1875 som ga mulighet for konvertering av alle utestående pengesedler, Greenbacks, til edle metaller. De ble kalt Greenbacks da de var enklere laget enn private bankers fargerike og forseggjorte sedler, med den samme grønne bakgrunn uansett hvilket motiv seddelen bar. Slik de fortsatt utformes, den dag i dag.

For å klare å innløse de utestående, overflødige pengesedlene måtte den amerikanske staten ta opp store mengder lån for å kunne kjøpe nok gull til at løftet om innfrielse av sedlene kunne innfris. De bare så altfor mange Greenbacks i omløp skulle kunne konverteres til gull fra og med i 1879. Loven kom altså i 1875 og i mellomtiden skulle den amerikanske stat spinke og spare, mens den kjøpte opp store mengder gull i Europa. 

På 1870-tallet ble som nevnt det meste av Europa knyttet til gullstandarden. Det at alle valutaer var knyttet opp til en felles akseptert og troverdig enhet, her gull, gjorde både migrasjoner over landegrensene og all europeisk samhandel mye enklere.

Nå skulle USA, på samme måte som i Europa, holde seg til den rene mono-metall-standard; gull! En endring politikerne var heldige med, da sølvprisen stupte i årene som fulgte.

USA svarte med andre ord på krisen i 1873 med å gjøre kreditt dyrere. 

Myndighetenes strenge kredittpolitikk på 1870-tallet, hvor USA gikk over til en ren gullstandard, for deretter å trekke inn overflødige pengesedler; dempet den økonomiske veksten resten av dette tiåret.  

Den stramme kredittpolitikken, som gullstandarden impliserte, bidro til å holde priser og lønninger i sjakk.

1870-tallet var år preget av stagnasjon i amerikansk økonomi da tungt belånte jernbaneselskap, industribedrifter og finansfolk slet med å betale regningene sine. Akkurat slik en moderne lærebok i økonomi kunne fortelle deg at de ville komme til å gjøre etter at kreditt ble dyrere. I løpet av disse kriseår skulle hele 18 000 virksomheter gå konkurs. Arbeidsledigheten nådde 14 posent i 1876.

Men av en eller annen grunn skjedde det da noe lærebøkene aldri ville ha spådd. I 1880-årene fikk amerikansk økonomi et av sine beste decennium noensinne. Det til tross for (eller på grunn av?) at pengepolitikken ble holdt stram årene før. Prisene falt med om lag ett prosentpoeng i året på 1880-tallet. Deflasjonen var ille, men tillot en markert nedgang i nominelle lånekostnader. På begynnelsen av 1870-tallet var rentenivået i USA i gjennomsnitt om lag 5,25 prosent, mens det hadde falt til 3,25 prosent ti år senere.

En svært så ubehagelig deflasjon for bønder, for industriarbeidere og for gruvearbeidere var det imidlertid. Hardt prøvede bønder og sinte eiere av sølvgruver var forent i sine krav om at sølv måtte tas tilbake som offisielt betalingsmiddel, trykket opp av Statens Mynt. Produsenter av varer, og spesielt de hardt prøvede bønder, ønsket å øke pengemengden slik at inflasjonen kunne stige. Og den enkleste veien dit var å reintrodusere sølv, som USA hadde mer enn nok av, som gyldig betalingsmiddel. En idé som sølvprodusenter i USA støttet entusiastisk i alle folkevalgte organer. Én ide som snart skulle realiseres, men nok en gang med fatale konsekvenser for USAs finansielle system!