Det er litt koselig med debatten rundt Kjell Inge Røkke. Har du vært en av oss, forblir du det uansett hvor du flytter.
Det er ikke i alle land at det å emigrere bringer så mye debatt, og det om bare én person. De sterke ord som tas i bruk viser at vi fortsatt er ett folkeslag. Vi ville neppe ha reagert på samme måte om en utenlandskfødt norsk statsborger hadde stukket av gårde med sine milliarder.
Men samtidig forteller det meg litt om hvor tilbakestående vi er. Norge er et lite land med kaldt klima. Ikke rart i at folk tidvis vil bo andre steder. Slagord som ‘Nå skal vi ta de rike’ vitner også om en manglende forståelse for liberale kjøreregler i samfunnet hos våre eliter. Bor du i Norge får du åpenbart ikke gå i fred hvis du har for feit lommebok.
Selv syntes jeg folk som Gro Harlem Brundtland og Røkke må få bo hvor de vil. For inflasjonistasene kan det også nevnes at jo flere milliardærer som flytter ut, desto lavere blir inflasjonstrykket her hjemme.
Tenk det: Jo flere som flytter, desto lavere blir renteutgiftene dine. Tro det eller ei, men her kommer flere rare idéer. Personlige sådanne – ikke Eika sine.
Røkkes flytting har også gitt opphav til en debatt om Arbeiderpartiet, LO og deres nære forhold til våre milliardærer.
Kanskje er det ikke så smart å gi dem fordeler ingen andre får? Fra skipsrederens glansdager frem til nå har vi kanskje hatt et litt for underdanig forhold til våre rikeste borgere?
‘Vi må skape arbeidsplasser’ har vært et mantra for de fleste politiske partier så lenge jeg kan huske. Men det trenger vi slettes ikke lenger. Vi har mer enn nok jobber. Vi trenger ikke flere kvalmende TV-bilder av toppolitikere som bukker og neier for folk med penger i håp om at de setter opp et industrianlegg. Dollar har vi nok av. Ledige stillinger likeså.
Nei, det den nye sysselsettingspolitikken må gå ut på er å skaffe til veie flere arbeidstimer, både på kort og lang sikt.
Hva kan vi lære av andre land, som for eksempel Sveits?
Sveits har jo en kultur for å ønske fremmede velkommen bare de bidrar litt til fellesskapet mens de er der. Sveitserne vil gjerne lønne sine gjestearbeidere godt, bare de ikke blir værende i landet. Noe liknende burde vi også ha. Da blir du ikke så avhengig av en frontfagsmodell som gjør oss alle fattigere enn nødvendig er, bare for å redde et samlebånd eller tre i distriktene. Arbeidsinnvandrere som jobber turnusskift, á la det vi ser i Nordsjøen, kan heller ta jobbene nordmenn ikke vil ha. Sveits flyr inn folk fra hele verden til Zurich og Geneve. Fjelllandet har jo ingen havner.
Men det har vi. Vi kan leie inn velferdstilbud fra hele verden ved å parkere gigantiske cruiseskip med fornøyelser for noen og enhver, betalt for i amerikanske dollar, som vi jo har bare så altfor mye av. Båter som kan ta 3000-5000 gjester ankret opp i Oslo, Horten, Kristiansand, Stavanger, Bergen Trondheim, Bodø og Tromsø. Hver av dem har tusenvis av arbeidere fra alle verdens himmelstrøk om bord, som kan brukes til å jobbe både på land, og i skipenes mange restauranter og fornøyelsestilbud.
Fint lite koster slik moro. Vi har jo bare så altfor mye valuta til at den selvpinende handlingsregelen for bruken av oljepenger lar seg oppnå. Med båter fulle av velkvalifisert arbeidskraft i våre havner ville ledige stillinger raskt fylles opp, overskuddene i AS Norge øke, kemneren bli fra seg av begeistring over nye skatteinntekter, og prisene på mange tjenester falle,
Alternativt kan vi sende pasienter, skoleelever og fanger (fra våre overfylte fengsler) til utlandet. Verden er stor. Norge har mindre enn én promille av verdens befolkning. La oss leve godt ved å ta andre folkferd i bruk!
Vi må bare lære å ta verden (og våre dollar) i bruk. Nei, når statsbudsjettet legges frem skal jeg spørre finansministeren om hvorfor det ikke lar seg å gjøre å bruke en neve dollar på velferdstilbud ankret opp langs norskekysten, eller i utlandet. Det er bare utdaterte regler og normer som hindrer oss i å leve som sveitsere gjør. Det kalles ansvarlighet å la kreftsyke nordmenn dø her hjemme, fremfor å behandle dem i utlandet. En pussig betegnelse.
For å styrke det langsiktige arbeidstilbudet må vi berge økonomien til våre barnefamilier. Det er jo de som produserer morgendagens arbeidsfolk. Tidligere har jeg blitt hengt ut for å både ville gi unge kvinner seriøst mye penger per fødsel, men i dagens situasjon hvor barnefamilier står i fare for å miste huset takket være en feilslått økonomisk politikk, tar jeg opp saken på nytt. Ekstra mye får de hvis de flytter ut av våre overfylte byer.
I det minste bør man gi dobbel barnetrygd så lenge krigen i Ukraina raser, med virkning fra mars i år. Ellers så står mitt gamle forslag om å gi noen hundre tusen til mors egen pensjonskonto (per barn hun føder), seg stadig bedre. Liten eller ingen inflasjonsvirkning vil en slik ny pensjonsordning ha.
Men vi kan jo ikke ha det slik? Vi kan vel ikke ha mammaer som er velstående og økonomisk uavhengige? Våre lidende barnefamilier er jo også noe av limet som holder oss sammen som folkeferd. En av de faste postene i nyhetsbildet. Uff a meg, nei det at vi leser om barnefamiliene som pines og plages av utdaterte normer og levemåter er noe av det som gjør Norge norsk. I tillegg til det å debattere Røkkes gjøren og laden.
Før du vet ordet av det begynner også mammaer å flytte til Sveits. Der ingen bryr seg om hva de gjør. Hva de gjør med hvem, og hvilke utskeielser de unner seg. Nei, vi må holde dem i fattigdom her hjemme lenket til Frontfagsmodellens kjettinger. Og skulle de flytte, må de huske på:
Har du vært en av oss, forblir du det uansett hvor de flytter.
Også om du er Røkke, Gjelsten eller I.