Eksistensielle problemer for folk som har for mye penger

by | 15. September 2022 | Norsk økonomi

Norge går mot historiske overskudd i både utenrikshandelen og på statsbudsjettet i år. Overskuddene ser ut til å bli fantastisk store like lenge som krigen varer. Dette har satt politikerne, LO og NHO i en kattepine. Hva gjør vi nå, når våre enorme eksportinntekter skyller inn over det meste av Norge samtidig som vi har 100 000 ledige stillinger?

Politikernes og sentralbankenes svar er å forsøke å bremse husholdningenes konsum og investeringer, men dette er egentlig ikke bærekraftig. Penga som vi tjener, skal jo før eller siden brukes, Og jo mer du kveler husholdningenes etterspørsel etter varer og tjenester nå, desto større rekyl får du senere. Kombinasjonen av stadig større formue og lavere konsum vil før eller siden gi norsk økonomi en ny jappetid, etter at folk flest ikke gidder å leke fattig loffer lenger, men ønsker å unne seg en real kjøpefest.

Den åpenbare løsning på utfordringen med ‘for mye valuta, men for lite arbeidskraft’ er å hente arbeidskraft fra utlandet. Klarer en ikke det, bør nær sagt alle offentlige satsinger på nye investeringer i økt eksport skrotes.

Vi har jo både for mye valutareserver og for mange ledige stillinger fra før. Lager politikerne en fabrikk i en by med null ledighet (som Mo i Rana) må arbeidskraften enten hentes fra andre bedrifter, eller flys inn fra utlandet.

Men politikere som gjerne startet sin karriere med et ønske om å bygge noe, eller hjelpe det lokale næringsliv blomstre, har vondt for å tenke seg at det beste de i dag kan gjøre er å gjøre ingenting. Mye bedre er det for næringsministeren å ligge på sofaen enn å reise rundt i landet og bidra til nye industriarbeidsplasser som krever at arbeidsfolk må trekkes ut av eksisterende virksomheter.

Hvorfor driver politikerne med næringsutvikling som egentlig bare er til skade for samfunnet? Jeg tipper det har med kultur å gjøre. Vi er en energisk nasjon, som ser ned på næringsministere som sover lenge om morgenen. Vi har alle en Byggmester Solness i oss. Et ønske om å gi livet mening ved å få til noe fysisk: produksjon av en vare, et bygg, eller en demning.  

Rart er det å sitte i TV-stolen med bare så altfor mye dollar og yen til at økt eksport gir noe som helst mening annet som utløp for virketrang.

Enkelte politikere vil helst bare gi bort penga slik at vi slipper å måtte ta innover oss at det er så mange valgløfter som er fullstendig meningsløse. De ønsker at ting skal fortsette å være som de er i dag. Dager som er fulle av blå himmel, sol, og hele lokalsamfunnet på plass, for å feire et nytt industribygg. Intet øye er tørt.

Konge og statsminister på besøk. Skolemusikken spiller nasjonalsangen og alle bygdas vakre kvinner stiller i bunad på denne gledens dag hvor en flunkende ny, fullstendig meningsløs, norsk fabrikk som kan eksportere et eller annet, åpner: Hurra, Hurra, Hurra!

Det er dette som er vår kultur! Ikke det å stå opp sent, og loffe rundt i stua i slåbrokken frem til middagstider med en lunken pils i den ene hånda og en sneip fra gårsdagen i den andre.

Dessverre er det nettopp fordi vi tidligere har åpnet så mange fabrikker, oljefelt og vannkraftverk, at de fremtidige satsinger blir meningsløse. Norges som industrisamfunn blir som den aldrende, velstående proffbokseren som drømmer om å gå i ringen igjen. – Bare en siste gang, sukk.

Jeg traff på noen utvandrede nordmenn da jeg var på Bali for mange herrens år siden. De hadde flyttet dit, startet litt virksomhet, sånn bare for å ha noe å gjøre, men tjente så lite at de til slutt ikke gadd mer. De hadde jo nok penger fra før. Trolig endte de sine dager som alkoholiserte pensjonister i utslitte fluktstoler på Kuta Beach.

Sånn vil vi ikke ha det her til lands!

Nei, det er industrireising og eksportvirksomhet en god nordmann skal drive med. Helse- og omsorgssektoren er i gamlelandet annenrangs aktiviteter for å regne.

-Selv om det er folka her som steller med oss og lærer oss opp.

Selv om dette er sektorer som mangler tusenvis av ledige hender i dag. Et behov som bare vil øke med årene.

– Og selv om dette er trygge, ikke forurensende aktiviteter som bare sprer glede.

Men av en eller annen merkelig grunn er det ikke så veldig sexy å jobbe i disse sektorene, som vi så desperat trenger mer produksjon fra. De prioriteres også lavt av partene i arbeidslivet.

Nei, den rådende (u)fornuft tilsier at lønnspolitikken må innrettes slik at industrien (som utgjør 8-9 prosent av det norske arbeidsmarked) skal sette lønnsveksten for alle andre bransjer. Sette standarden for vår alles lønnsvekst. Også der hvor vi burde ha høy og økende betalingsvillighet for tjenesteproduksjon.

Merkelig greier.

Nei, si det som det er:

I land med altfor mye valutainntekter er det meste av politikernes iver etter å satse på industri og næringsliv ikke bare meningsløs, men også samfunnsskadelig.

-Frontfags-modellen er ikke bare meningsløs, men skadelig fordi den hindrer veksten av utdannings- helse- og omsorgstjenester

I hvert fall så lenge vi ikke slipper opp for tilstrekkelig med arbeidsinnvandring til at både helsevesen og industrien får den arbeidskraften de trenger.

Kategorier

Siste innlegg