Selv om den nylig avdøde Dronning Elizabeth 2. var en populær monark verden rundt, var det en tidligere britisk dronnings regjeringstid som definerte utviklingen av store deler av verden i siste halvdel av 1800-tallet: Dronning Victoria (1819-1902).
Det var under hennes år som statsoverhode at det britiske imperium utviklet seg til å bli verdens største og rikeste kolonimakt. Hjemme sto de såkalte viktorianerne for utvikling av infrastruktur (som jernbanenettet), vitenskap og utallige byggverk.
Verdensutstillingen i Brighton i 1851 var en triumf for det britiske imperium, der man samlet folk fra hele verden i et gigantisk glasshus: The Crystal Palace. Varer, kunstverk og maskiner fra hele verden ble utstilt under ett tak. Men på mange måter vare det også middagshøyden for det britiske imperium. Amerikanerne var der med sine moderne varer produsert i langt større serier enn det europeere maktet å få til. Franskmenn, tyskere og russere var alle kommet for å lære. Ivrige var de alle sammen på å ta igjen og overgå britenes industrielle suksesser. Siste halvdel av 1800-tallet ble dermed i sannhet perioden da den globale, industrielle revolusjon fikk utfolde seg. En æra hvor britene også merket bedre tider, men hvor deres forsprang til resten av verden gradvis minket.
Politisk var denne perioden også skjellsettende. Den franske revolusjon av 1848 hadde satt hjerter i brann i mange land. Denne nye demokratiske tredelte, ideale fordring – frihet, likhet og brorskap – ble sett på som en trussel mot styresmaktene i det meste av Europa. Likevel vant de franske ideer gradvis frem.
Selv i det middelalderske styret i Russland, hvor Tsaren av brede lag av folket var ansett for å være Guds utsending, ble livegenskapet avskaffet i 1861. Det skulle bli Russlands tragedie at de ikke klarte å innføre parlamentariske reformer av samme type som nå spredte seg i resten av Europa. Det var først med revolusjonen i 1917 og Tsarens fall at Russland fikk et moderne styresett.
Men det var utviklingen i USA som kom til å gi verden nye finansielle eventyr. Gradvis vokste det frem finansmarkeder i USA som i kraft av sin enorme størrelse tiltrakk seg sparemidler fra hele verden. Fattige innvandrere flokket seg til det forjettede land.
USAs borgerkrig (1861-1865) ble ført under de samme idealistiske faner fra nordstatene side som under den franske revolusjon. Lidelsene var imidlertid store. Blant annet takket være President Lincolns beslutning om å legge Atlanta i grus, ved å tillate General Shermans brente jords taktikk i sørstatene. Boliger, næringsbygg og bondegårder ble brent til grunnen fra Atlanta til Atlanterhavskysten. En krigsforbrytelse som sørstatspatrioter sverger den dag i dag på at man aldri kommer til å tilgi.
Etter at borgerkrigen var over og President Lincoln begravet, falt USA tilbake til en periode hvor politikken naturlig nok forsøkte å forsone tidligere motstandere, som nå sørget på hver sin kant over sine falne og invalidiserte.
I denne såkalte Rekonstruksjonsperioden krevde regjeringen at de tidligere slaver skulle ha like rettigheter som hvite, også når det gjaldt å stemme. Mange slaver fikk offentlig eiendom til odel og eie i et forsøk på å hjelpe dem til å skaffe seg nye liv som frie mennesker. Men sørstatene ville ikke ha denne type ordninger, trengt ned over hodet på stolte hvite sørstats-menn, som også ønsket størst mulig grad av selvstyre i den nye unionen av delstater. Lincolns etterfølger, President Johnson, var erklært rasist og en skeptiker til at føderale myndigheter skulle få for mye makt.
Over tid mistet da også folk nordpå interessen for slavenes sak, da deres egne økonomiske utfordringer ble mer presserende.
Da krigshelten Ulysses. S. Grant (som jo hadde vunnet krigen for unionen, og forsonet nord- og sørstatshærene med generøs og respektfull behandling av de sine beseirede motstandere) ble president, fikk sør-statene igjen retten til å lage sine egne raselover. De var raske med å frata svarte mennesker rettigheter og segregere sørstatene. Det ble viktig for de fleste hvite i sørstatene å holde fargede som annenrangs borgere. En tradisjon som mange vil si lever i beste velgående, innenfor lovens rammer, i mange sørstats-samfunn den dag i dag.
Men årene etter borgerkrigen innvarslet også sterk økonomisk vekst. Lincoln som så nytten av jernbanetransport allerede før krigen, ga lisenser for byggingen av transkontinentale linjer lenge før han døde. Industribyer vokste frem og nye industriherrer tok roret.
Mellom 1866 og 1873 ble det lagt nesten 50 000 km med ny skinnegang. Dessverre begynte investorene også å kopiere hverandre i sin heftige konkurranse. Etter at den første transatlantiske jernbanen åpnet i 1869 med stor suksess, kom andre til med sine alternative ruter, noe som skadet lønnsomheten for investorene. Dette var også en tid da ledelsen og eierne av jernbaneselskaper fant ut at de kunne tjene mer på å handle med verdipapirer basert på jernbaneinvesteringer, enn på selve leggingen av jernbanesviller og oppbygging av togselskap. Et sikkert vårtegn før en finanskrise er nettopp at man ikke lenger spekulerer i fortjenesten til næringsvirksomhet, men hvor selve næringsvirksomheten blir selve det å spekulere i verdipapirer.
Dette var de såkalte røverbaronenes æra. Økenavnet fikk de fordi de brukte ufine og ofte ulovlige metoder for å vinne frem. Og når de hadde fått tilstrekkelig kontroll med sine markeder skrudde de prisene opp.
Dette var ikke bare oppfinnere eller grundere, men ofte finansfolk som kjøpte opp og forbedret andres livsverk. John D. Rockefeller konsoliderte oljebransjen under navnet Standard Oil (forløperen til dagens ESSO/EXXON). Andrew Carnegie bygde enorme stålverk og finansierte stålborer og jernbanelinjer, som brukte hans stål. Den tidligere nevnte Cornelius Vanderbilt og finansmannen Jay Gould ble kjent som jernbanekonger, som stred om å dominere jernbanetransporten på kryss og tvers av det veldige kontinent.
Samtidig endret den amerikanske kulturen seg. Felleskapet ble svekket av nye innvandringsbølger og en stadig mer privilegert elite. Ved slutten av 1800-tallet eide 1 prosent av befolkningen like store verdier som de resterende 11,5 millioner andre amerikanere til sammen. Nybyggeridealet vek for glamour og overdådig luksusliv som ikke sto tilbake for solkongen Ludvig XIVs utskeielser. Samtidig som arbeidsfolk slet i kummerlige kår, veltet de rike seg i overdådig luksus med påkostede fester og ball.
Det ble av satirikeren Mark Twain kalt for ‘The Gilded Age’. Altså ingen gullalder, men den forgylte æra. Dette fordi underliggende var det mye galt i samfunnet som glamour dekket til. Skavanker man ikke fikk så lett øye på, da folk flest lot seg blende av overklassens festligheter samt deres små og store private skandaler.
Ikke rart i at det ble finansielle utfordringer i tider som disse med politiske stridigheter, nye teknologier og eliter med altfor mye penger å strø om seg med.