Norge trenger å øke inflasjonsmålet

Skrekk og gru, tenkte jeg da jeg som 10-åring satte meg i en av vognene til en fryktinngytende berg- og dalbane.

Litt samme følelse har jeg hatt med Korona og Putin. Pandemien skal visstnok bli en endemi – noe varig, som vi bare må lære oss å leve med. Russerne har på sin side valgt å bruke sine nådegaver til å gå over til ‘the dark side’ der deres leder Putin forsøker å gjenreise en nedskalert versjon av det Reagan kalte ‘det ondes imperium’. Det sies at han snart får følge av Xi Jinping i Kina.

For en prognosemaker er det som å være på en berg- og dalbane hvor man blir kastet frem og tilbake uten å helt å vite hvor man er.

Noen faste holdepunkter har vi imidlertid. I 2018 var det ventet at den norske befolkningen ville toppe ut på 6,6 millioner i 2060. Årets oppdaterte fremskrivninger tilsier heller at vi topper ut på 6,2 millioner. Nær hele nedgangen kommer i aldersgruppen under 65 år.

Siden den gang har vi fått en regjering som ønsker å begrense arbeidstilbudet fra utlandet. Slik kan det gå. Der demografien har påført oss et nytt langsiktig behov på flere hundre tusen arbeidsinnvandrere skal vi fremover redusere tilgangen fra utlandet, med loven i hånd.

Alt annet like må en derfor kunne slå fast at vekstevnen til norsk økonomi vil bli lavere i årene 2023-2060 enn vi trodde for få år tilbake. Kampen om arbeidskraften blir hardere enn ventet.

Næringslivet har i disse årene 2020-22 tilpasset seg til de skiftende omstendighetene. Først stengte vi ned, deretter åpnet vi opp. For varehandelen har det vært en ordentlig berg- og dalbane.

Finansene til den offentlige sektor har imidlertid blitt utsatt for sjokk i disse år. En kan nesten si at det er tre sjokk. Alle som trekker i samme retning, og som garantert kommer til å forandre norsk økonomisk politikk i årene fremover.

Det første var den voldsomme reprisingen av aksjer i koronatida. Verdien av Oljefondet har steget med om lag 2 000 milliarder kroner siden 2019. Det andre er våre ventede inntekter fra salg av energi til utlandet. Selv om Putin skulle bli borte i morgen, vil neppe Europa ønske å være så avhengig av russiske tilførsler av energi som det er i dag. Derfor vil det være høye energipriser og investeringer i produksjon av ny energi på dette kontinent i mange år fremover. Norske eksportinntekter blir langt høyere på 2020-tallet enn vi tidligere trodde.

Det tredje inntektssjokket Norge nå får er at rentenivåene ute stiger, noe som vil gi en voldsom kontantstrømeffekt på alle spareplaner i utlandet, inklusive statens massive oljefond.

Her skiller vi oss ut fra andre land. Vi har en av verdens største kreditorer som nasjonalstat. De andre stater låner penger av oss. Når de setter opp renta, blir deres stat fattigere, mens vår blir rikere!

Av et oljefond på 12 000 milliarder kroner er om lag 3 500 milliarder i rentebærende papirer. Hvis en legger til grunn at alle renter stiger to prosentpoeng fra tidligere antatte nivåer, vil statens kontantstrøm bedres med nominelle 70 milliarder av denne grunn alene. Men hvis det er slik at en kan regne med uendrete risikopremier i aksjemarkedene globalt etter at spranget i rentenivåer har funnet sted (et gigantisk HVIS), blir kontantstrømmen direkte og indirekte (via oppsparing i selskapene) bedret med hele 240 milliarder kroner per år. Motsvarende åtte prosent av BNP for fastlands-Norge.

Nå vil mange rope ut og si at de økte rentene skyldes høyere inflasjonsforventninger. Men sett at halvparten av renteøkningen er økte REALrenter, så blir likevel den årlige endring i statens reelle inntekter på 120 milliarder kroner.

I så tilfelle burde vi øke handlingsregelen for bruk av oljepenger tilbake til fire prosent igjen, der det var før. Det var jo svakere forventede avkastningstall, som ga oss nedgangen til tre prosentpoeng for noen år siden. Justeringene bør være symmetriske. Like lett opp som ned.

Det sies at neste års statsbudsjett blir stramt. Men det er virkelig helt unødvendig å påføre folk traumer ved å holde midlertidig tilbake på oljepengebruken hvis det å øke den blir nasjonens skjebne. Det er ikke ‘ansvarlighet’ å klamre seg til en budsjettstrategi som er dømt til å briste. Og det med et større smell, jo lenger vi utsetter å ta virkeligheten inn over oss.

Det er da bare naturlig at vi også oppjusterer inflasjonsmålet. I første omgang tilbake til de 2,5 prosent – som det jo opprinnelig var. Vi reduserte jo målet fordi forventninger til inflasjonen globalt falt. Nå som den øker igjen er det bare å sette prosessen i revers.

Det finnes tross alt ingen fasit på hva et fornuftig inflasjonsmål er i tider som nå. Et eller annet sted mellom 1-4 prosent er kanskje det nærmeste vi kommer til å anslå et universelt fornuftig mål.

I sum kan en si at Norge må ta sin skjebne som rentenist innover seg. Økt bruk av oljepenger ser ut til å være uunngåelig. Vårt konkurranseutsatte næringsliv må da med nødvendighet skrumpe hvis vi fører en restriktiv politikk for arbeidsinnvandring i situasjoner med full sysselsetting. Enten kommer forevrringen av vår kostnadsmessige konkurranseevne i form av høyere lønnsvekst hjemme enn ute, eller så blir det i form av sterk kronekurs. En kombo av disse tre trender (sterkere arbeidsinnvandring, lønnsvekst, og kronekurs) er kanskje uansett det mest sannsynlige scenario for resten av 2020-tallet.

Det høres dramatisk ut det å øke inflasjonsmålet, men valg av inflasjonsmål er egentlig bare valg av måten konkuranseutsatte næringer skvises på.

Denne berg- og dalbaneturen for norsk økonomi blir litt av en reise.

Da jeg gikk av min sagnomsuste tur for 48 år siden, spurte min lettere bekymret mamma hvordan det hadde gått.

-Helt fint, svarte jeg rolig. Uten å fortelle at jeg holdt øynene lukket under hele ferden!