Frankrikes dekadense

Ved inngangen til 1700-tallet var palassene i Versailles fortsatt blant verdens fineste. Vedlikeholdt som de var av de beste håndverkere Frankrike kunne oppdrive. Dets banebrytende vakre hageanlegg, sofistikerte kultur og overdådige saler, hvorav den store speilsalen overgikk det meste. Arkitekter strømmer fortsatt til fra hele verden for å studere Versailles sine bygg og avanserte hager. Livet her var herlig. Den deiligste mat og drikke ble sendt til kongens hoff ved Versailles.

Parykkene var høye og moralen lav i et hoff som forsynte seg av statskassen nesten like ivrig som dets herre, solkongen Ludvig 14. Kongens elskerinner bodde i én fløy av verdens mest prangende slott, dronningen i en annen. Kveldene gikk med til ball og fest, samt ulike spill aristokratene kunne forlyste seg med. Pengespill etter inntak av alkoholrike middager var populære blant aristokratene som forsto lite av sannsynlighetsberegninger.

Det å få sendt sine produkter til selveste solkongen og hans myteomspunne hoff i Europas vakreste og mest spektakulære slott, var datidens ISO-sertifisering av luksusvarer. En tradisjon franskmennene har tatt godt vare på. Også i vår tid tjener franskmenn gode penger på sin produksjon av luksusvarer som resten av verden begjærer. Livsnyting er nærmest blitt landets varemerke.

Men bak de glitrende fasader var det stadig mer bekymret hvisking i Ludvig 14.s hoff. Frankrikes ambisjoner om å dominere det europeiske kontinent fikk en knekk etter å ha tapt Krigen om den spanske arverekkefølgen.

Ludvig 14. var Europas lengst regjerende monark. Kronet til konge som barn allerede i 1643. Men ingen lever evig. Ved inngangen til 1700-tallet var han på vei inn i den solnedgang som venter oss alle.

Etter bare så altfor mange kostbare kriger var Frankrike svekket og rammet av uår, som den store sultkatastrofen i 1709, hvor hungersnød ble utbredt. En tragedie som mange fattige bønder overlevde kun ved å spise kokte røtter og blader fra trærne.

Forverringen av landets økonomiske helse i et døende regime skapte bekymring for et korrupt hoff som var vant til et liv med luksus, fest og latskap. Bare du var solkongen nær nok fikk du glede av hoffets dekadente livsstil, uten å jobbe med noe annet å overse utviklingen av dine gods og ditt gull.

Men hva skulle du som adelsmann gjøre etter at solkongen gikk bort? Uro og protester oppsto etter hans død i 1715 da folk skjønte hvor ruinerende svake de franske statsfinanser hadde blitt av adelens vanstyre og de tapte kriger. Visesangere, som tidligere sang til hans ære på landets mange tavernaer, hånet etter hans død hoffet ved Versailles. Raskt ble statsadministrasjonen flyttet tilbake til det langt mindre forfinede Paris. Versailles sine glansdager var forbi.

Skjebnen ville det slik at ikke mindre enn tre tronarvinger som sto over han på arvefølgelisten, døde før Ludvig 14. åndet ut for siste gang. Derfor ble et barn satt på tronen i det herrens år 1715. Elitene var desperate etter å finne en mirakelkur, eller en redningsmann. De skulle få begge deler.

For å drifte landet inntil den nye kongen ble voksen måtte man ha en regent, som styrte i kongens navn. Denne Regent, Hertug Filip 2. av Orléans, visste ikke sine arme råd. Situasjonen for statsfinansene var hjelpeløs, og mange i regjeringen mente at det eneste fornuftige var å slå landet konkurs. Man måtte bare forberede seg på de uunngåelige, opprør og barrikader i gatene fra gatas parlament. Som så ofte før satset man på at hæren ville gripe inn etter nok blod hadde fått flyte i gatene, til å gjenopprette ro og orden ved kuler, krutt og flittig bruk av soldatenes bajonetter.

Fremtiden så mørk ut for Europas nyeste konge, bare fem år gammel, intetanende om sitt kongerikes utfordringer. I 1715 anslår man at Frankrikes statsgjeld var på størrelse med dets BNP. Renteutgiftene var om lag like store som statens samlede skatteinngang. Statsgjelden ble omsatt for ned mot halvparten av dets stipulerte verdi.

Bak maktens gardiner hørtes det imidlertid en overbevisende og forførende stemme fra en ‘man with a plan’: Skotten John Law. Han hadde en sjansefylt og farefull strategi for å gjenopprette Frankrikes økonomiske helse. En plan som Regenten grep begjærlig.