Det sies at Ernest Hemingway skrev 47 forskjellige avslutninger på den geniale ‘’Farvel til Våpnene’’. Hans valgte avslutning er ikke lystig lesning.
Vår statsminister erklærer at vi i 2023 skal holde oss godt innenfor handlingsregelen for bruk av oljepenger, definert som tre prosent av oljefondets saldo ved årsskiftet. En saldo som ventes å være nær 12 000 milliarder kroner, med 360 milliarder som regelbasert uttak.
Regjeringen ønsker imidlertid å bruke langt mindre enn dette. Med de usedvanlig sterke budsjettoverskuddene så langt i år, og super-optimistiske prognoser for statens inntekter neste år, skal det godt gjøres å bruke mye oljepenger i 2023. Noe statsministeren og det meste av embetsverket later til å ha et avslappet forhold til. Uansett hvor mye Bunadsgeriljaen skriker om mangler ved fødetilbud, er regjeringen overbevist om at alt i gamlelandet er hunky dory. Derfor vil regjeringen lansere et såkalt ‘ansvarlig’ budsjett i høst.
Embetsverket vil si at det vi gjør neste år bare er et midlertidig ‘på gjensyn’ til handlingsregelen, men i virkeligheten er det dessverre et ugjenkallelig farvel.
Den mellomlangsiktige utfordringen er at energi-inntektene til Norge trolig vil fosse inn over landet også i senere år. Det meste av 2020-tallet vil preges noe nær full sysselsetting, uten at handlingsregelen oppnås. Og hvis børsene øker i verdi, blir vi hengende stadig lenger etter handlingsregelens postulerte oljepengebruk for hvert eneste år som går.
Mine forsiktige anslag tilsier at oljefondet i dagens verdi vil være verdt 15 000-18 000 milliarder kroner i 2030. Klarer vi ikke bruke 360 milliarder neste år, vil vi neppe klare 450-540 milliarder i 2030, målt i dagens pengeverdi, heller. Med andre ord: forlater vi handlingsregelen ved det kommende statsbudsjettet for neste år, kommer vi neppe noensinne tilbake.
Å ta farvel med handlingsregelen er et brudd på en implisitt avtale generasjonene imellom. Vi lovte å ta vare på kjøpekraften til dagens oljefond til glede for fremtidige generasjoner, men tillate oss å bruke dens realavkastning på nyttige formål i hverdagen. Penger mange fattige nordmenn trenger i dag. Så pass må vi kunne unne oss!
Uansett hva statsministeren tror, vil mange norske familier om kort tid gå en økonomisk fimbulvinter i møte. Skyhøye matvarepriser, grufulle strømpriser og masochistiske renter vil gjøre livet surt for store grupper av befolkningen. Unødig mange norske barn får unødvendig mange vonde minner å bære på resten av livet, som følge av at vi nå velger å forlate handlingsregelen for godt. Det kalles ansvarlighet, men er økonomisk selvskading – helt unødig.
I realiteten ønsker regjeringen at vi skal late som om Norge er et fattigere land enn vi er. Late som at det er krise, mens vi som nasjon i virkeligheten har blitt steinrike.
Ka ska me gjær?
Vel, hvis du vil at handlingsregelen skal overleve, er det bare én ting å gjøre og det er å bruke penga! Bruke om lag 360 milliarder oljekroner, hvorav anslagsvis 60 er nytrykte. Penger som sprøytes inn i en økonomi uten arbeidsledige, noe som vil måtte gi en voldsom kamp om den tilgjengelige arbeidskraften.
Da må vi enten få økt tilgang på arbeidskraft for nasjonen samlet (økt arbeidsinnvandring), som kan tillate økt produksjon, eller akseptere en inflasjonsbølge innenlands. Inflasjon som er sterk nok til at arbeidskraft flyttes fra bedrifter med marginal lønnsomhet til de som har livets rett.
Det er bare disse to valg vi har hvis oljepengebruken skal kunne økes. Altså:
A) Tilførsel av mer arbeidskraft
B) Så sterk svekkelse av næringslivets kostnadsmessige konkurranseevne at de svakeste bedrifter må innskrenke
Fagforeningene er ikke begeistret for økt arbeidsinnvandring. Får de vilja si, og arbeidsinnvandringen uteblir, må vi bare akseptere at det blir plan B som er vår eneste farbare utvei, hvis handlingsregelen skal overleve. Inflasjonskreftene får stå for fordelingen av arbeidskraft, ved at bedriftene byr over hverandre for å få tak i folk. De minst produktive arbeidsplassene vil gradvis forsvinne.
Vår sentralbank vil svare på økt oljepengebruk med rentehevinger. Norges Bank vil forsøke å stagge inflasjonen ved hjelp av høyere rente, og akseptere en vesentlig sterkere kronekurs enn vi har i dag. Det er bare slik vi har mulighet til å nå dagens inflasjonsmål på 2 prosent, hvis oljepengebruken økes uten tilsvarende bedring i tilgangen på flere folk.
Så der har du det: Bruker vi 360 milliarder oljepenger til neste år, men uten økt arbeidsinnvandring, får vi da både høyere renter og en sterkere kronekurs, enn om vi kun hadde brukt 300 (eller mindre).
Men det finnes en tredje vei. Bruk 360 milliarder oljekroner og aksepter 3-4 prosents inflasjon på 2020-tallet. Dette fordrer et nytt og høyere inflasjonsmål, noe som bare krever en teknisk justering av en forskrift. No big deal!
Jeg har i hvert fall aldri sett noe overbevisende resonnement om at 2 prosent inflasjon er så mye bedre enn 4 prosent.
Den mentale omstillingen blir mer utfordrende. Statsministeren må snart forstå at han ikke er sentralbanksjefens trell, men hennes sjef!
Derfor blir da også dette min anbefalte ukeplan til en regjering som sliter på gallupene:
Mandag: Hev inflasjonsmålet til 3 prosent. Krona vår vil svaie, men er stor nok nå til å ta vare på seg sjøl
Tirsdag: Lov at handlingsregelen for bruk av oljepenger skal følges, oljepenger pumpes inn i norsk økonomi i et økende tempo
Onsdag: Lov pensjonister og lønnstagere at de skal kompenseres for de nye og høyere inflasjonsanslagene, uansett hva de måtte bli
Torsdag: Vurder grep som det å øke eiendomsskatt, hvis det er fare for den finansielle stabiliteten. En fare jeg ikke kan se, men så er jeg da også ganske så nærsynt. (minus 2,25 i begge brilleglass)
Fredag: Nyt gode meningsmålinger
Jeg er glad i bøker og filmer med en ‘happy end’. Dette er da også dreieboken min for en lykkelig slutt for regjeringens første fire-års-periode.
Det å knuge på pengene, heve rentene og traumatisere barnefamilier bare for at pengesekken skal bli størst mulig og 2 prosents inflasjon skal nås, blir derimot mer lik en skrekkfilm hvor alle hovedpersonene får det vondt og vanskelig.
Farvel til Våpnene var en banebrytende bok, med en tragisk slutt for den illusjonsløse hovedperson. Ille vil det også gå for regjeringspartiene hvis de sier Farvel til Handlingsregelen bare fordi de skal forfølge et spuriøst inflasjonsmål drevet av tvangstanker om opprettholdelse av marginale arbeidsplasser. Jobber som før eller siden uansett forsvinner. Det er intet fromt eller ansvarlig ved å late som om vi er for fattige til å sikre alle norske barn en velsignet julefeiring.
Vi får i hvert fall håpe at regjeringens velgermasse ikke ender opp med å bli så desillusjonert som hovedpersonen i boka er ved reisens slutt:
It seems she had one hemorrhage after another. They couldn’t stop it. I went into the room and stayed with Catherine until she died. She was unconscious all the time, and it did not take her very long time to die.
Outside the room, in the hall, I spoke to the doctor, ‘’Is there anything I can do to-night?’’
‘’No. There is nothing to do. Can I take you to your hotel?’’
‘’No, thank you I am going to stay here a while’’
‘’I know there is nothing to say. I cannot tell you—‘’
‘’No,’’ I said, ‘’There’s nothing to say.’’
‘’Good-night,’’ he said. ‘’I cannot take you to your hotel?’’
‘’No, thank you.’’
‘’It was the only thing to do,’’ he said. ‘’the operation proved—‘’
‘’I do not want to talk about it,’’ I said.
‘’I would like to take you to your hotel.’’
He went down the hall. I went to the door of the room.
‘’You can’t come in now,’’ one of the nurses said
‘’Yes I can,’’ I said.
‘’You can’t come in yet.’’
‘’ You get out,’’ I said. ‘’The other one too.’’
But after I had got them out and shut the door and turned off the light it wasn’t any good. It was like saying good-by to a statue. After a while I went out and left the hospital and walked back to the hotel in the rain.
Spør deg selv om ikke du ville ha valgt deg en annen slutt.