Eventyret om de europeiske folkeslags overherredømme

En solrik morgen i 1492 landet Kaptein Christopher Columbus på en av de karibiske øyer. Øyer hvor det på den tid trolig samlet bodde millioner av mennesker. De innfødte var først vennligsinnede til sine nye gjester, men gjorde opprør da spanjolene forsøkte å røve deres kvinner og sette mennene i tvangsarbeid.

Spanjolene kom med stadig nye militære styrker med langt mer avanserte våpen enn opprørerne kunne anskaffe. Øy for øy vant spanjolene frem, helt til all motstand var knust. Europeerne drepte for fote, voldtok kvinner og gjorde mennene som overlevde til slaver. Slik var europeernes fremferd i den nye verden. Store deler av lokalbefolkningen døde av sykdommer som europeerne hadde med seg fra Europa. Sykdommer lokalbefolkningen ikke hadde noe immunforsvar å stå imot med.

Dette var starten på koloniseringen av Amerikaene. Starten på plyndringen av enorme skatter og kunstverk som var utviklet av eldgamle kulturer gjennom århundrer. Det var også starten på utpiningen av lokalbefolkningen i jakten på naturressurser. Ressurser europeerne hadde et umettelig behov for. Folkemord må europeernes fremferd kunne kalles.

Europeernes utforsking av verden startet mer uskyldig. På 1200-tallet var det livlig trafikk på de såkalte Silkeveiene mellom Europa og Asia. Eldgamle systemer av handelsstasjoner som folk fra mange land utnyttet. Veier som var nettverk av stier, broer og byer, som førte den italienske handelsmann Marco Polo til Beijing. Det er alltids vanskelig å måle eksakt hva produksjonsverdier og fortjenester var på denne tid, men handelen må ha vært livlig. Europa var lutfattig på denne tid, mens det var mektige riker i Sentral Asia, Kina og Midt-Østen med mye å by på. I disse år var det via Silkeveiene at europeere kunne skaffe seg silke, porselen og krydder – og som vi så i eventyret om Tulipan-manien – løker som kunne avles frem til å bli de vakreste tulipaner!

Hovedproblemet med pengesystemene på denne tid, og helt frem til den moderne dollarbaserte æra var at betalingsmiddelet måtte både fungere som verdioppbevarer og som betalingsmiddel. Mange metaller og andre varer ble utprøvd til å fylle denne dobbeltrolle, men opp gjennom århundrene var det gull som maktet denne todelte oppgave best. Gullets vekt og renhet kunne måles. Det edle metall var anerkjent i de fleste land som et betalingsmiddel, og det var relativt lett å ta med seg.

Svenskenes prøvde med kobbermynter til erstatning for gull da de hadde rike kobbergruver å øse av. Den lave verdien av et kilo kobber gjorde imidlertid at myntene måtte bli uhåndterlig store for å kunne fungere som et dagligdags betalingsmiddel.

Problemet med å bruke gull som betalingsmiddel var at Europa hadde få og skrinne gullgruver. Mangelen på gull ville være en hemsko for den økonomiske veksten med mindre man fikk byttet det til seg ved hjelp av samhandel med gullrike land i fjerntliggende himmelstrøk. Da bortfallet av handelen langs Silkeveien effektivt stoppet denne kanal, gikk Europa inn i en periode som ofte omtales som ‘gull mangelens æra’ (bullion fatigue). Det inntil man begynte å røve til seg gull fra sine kolonier. Da tok økonomien seg raskt opp igjen.

Da svartedauden kom til Europa i 1346 var det nettopp via handelsveiene mot øst. Ved den eldgamle karavanbyen Kaffa (dagens Feodosija på Krim Halvøya) helt Nord-Øst i Svartehavet hadde italienerne bygd seg festninger som skulle sikre dem og deres varer mot hordene fra øst. Og gjett om de fikk bruk for sine bymurer! Her er historien:

En hissig italiensk militærattaché drepte noen av de lokale helter, noe som iverksatte en mobilisering av lokale tropper. Rasende militære som beleiret italienernes borg klarte imidlertid ikke overvinne festningenes høye murer. Verre var det at de ble rammet av en mystisk pest som drepte først de bakerste troppene før bakteriene, fra det vi senere kom til å kalle Svartedauden, herjet med de fleste soldatene i beleiringsstyrken.

Italienerne så med glede på de døde soldatene utenfor murens vegger. Spottet sine syke og døende angripere gjorde de. Angripere som svarte med å sende sine døde frender via katapult over bymurene. Lik fulle av pest som traff vegger, trær, hest og kjerrer. Det tok da ikke lang tid før de italienske forsvarerne også ble syke. Ingen visste hvorfor folk døde, man ante jo ikke noe om bakterier på den tid, men man hadde datidens metode for å løse utbruddet av pest og kolera: FLUKT!

Flyktet gjorde de. Helt tilbake til sine bystater, Genova, Milano og Venezia. Slik kom svartedauden til Europa. Nedgangstider fulgte hvor opptil halvparten av Europas befolkning døde av sykdom, sult og underernæring i løpet av få år.

Slik lyder i hvert fall denne skildringen fra middelalderen om hvordan svartedauden kom til Europa.

De lukrative ekspedisjonene langs Silkeveiene opphørte etter dette, ikke bare fordi handelsstasjonene nå var infisert av pest, men også fordi nye muslimske herskere, Ottomanerne, tok kontroll over store deler av rutenettet. Europeerne måtte nå lete etter nye reiseruter til Asia. Skaffe seg nye kilder til inntekt.

Portugals mektige konge, som vi i ettertid kun husker som Henrik Sjøfareren, samlet på begynnelsen av 1400-tallet datidens fremste eksperter til Lisboa for å bringe frem ny kunnskap om skipsbygging, seiling og astronomi. Kunnskap som gjorde det mulig for portugiserne seile på store hav, og utforske Vest-Afrika og dets myteomspunne gullforekomster. Her reiste de i fred, ble venner med de innfødte og giftet seg til velstand med lokale prinsesser. Slik la de grunnlaget for et imperium av kolonier. Veien til Brasil var heller ikke uoverkommelig da Atlanterhavet er på sitt smaleste mellom Guinea og Brasil.

Vasco da Gama kom seg senere rundt Afrika Horns og nådde frem til krydderrike øyer i dagens Indonesia. De samme øyer som portugiserne tapte til det mektige Ost-Indiske-Compagniet fra Amsterdam hundre år senere. Øyer som nederlendere tviholdt på helt frem til 1960-tallet.

1500-tallet var virkelig æraen for utforsking av verden. Europeernes utforsking må det presiseres. Folk på andre kontinenter hadde av en eller annen grunn mer enn nok med seg selv. Et stort mysterium er at det mektige Kina valgte i 1421 å avslutte sin samhandel og utforsking av verden ved å brene sin handelsflåte. Merkelige greier!

Kina, som jo på den tid var verdens mektigste land, valgte å gå i hi, og kutte alle handelsforbindelser til resten av verden. Etter keiserlig dekret ble den enorme kinesiske handelsflåte sunket på 1420-tallet med katastrofale følger for kinesiske samfunnsliv og økonomi. En lukking av økonomien som varte helt til britenes kanonbåter åpnet Kina opp for omverden på slutten av 1700-tallet.

Europeerne hadde dermed de syv verdenshav mer eller mindre for seg selv.

Historikere kaller denne perioden for oppdagelsesæraen da europeere gjorde mange geografiske, og vitenskapelige oppdagelser i disse år. Den kommer etter ‘bystatenes æra’ som jo var Marco Polos tid på 1200- og 1300-tallet. Den glir inn i det vi kaller Renessansen. En æra som løselig starter på slutten 1400-tallet da de eldgamle greske skrifter ble oversatt til latin. Omtrent samtidig som Gutenbergs boktrykking revolusjonerte kulturlivet. Reformasjonen på 1500-tallet kunne neppe ha spredt seg slik den gjorde uten boktrykkerier rundt omkring i Nord- Europa.

Ekspedisjonene til nye horisonter, som etter hvert ble kolonier, ga sterk velstandsvekst til de land som kunne kalle seg imperier. De fikk også større tilgang til gull enn før, noe som gjorde et globalt betalingssystem basert på gull mulig. Uten plyndring av sine kolonier ville med andre ord gullstandarden aldri kunne ha overlevd og utviklet seg til å bli et globalt regime. Det ville ikke vært nok edelt metall i omløp.

Med sine erobringer i Latin Amerika kunne spanjolene finansiere sine mange kriger i Europa. Spanskekongen Karl den første, som rådde over større landmasser enn noen konge før han ved inngangen til 1500-tallet, brukte store summer på leiesoldater som kunne slå tilbake mot hans fiender. Det å være leiesoldat var et anstendig, godt betalt yrke som brakte velstand til mange familier. Soldater som fikk betalt med gull fra nedsmeltede røvede skatter fra Latin Amerika. På denne måte spredte gull seg gjennom europeiske bygder og byer.

Utstrakt bruk av gull var også til stor hjelp i internasjonal handel. Handelen mellom land ble gradvis enklere jo flere land som baserte sine betalingssystemer på gull. Et skip lastet med varer, som ankom en havn langt hjemmefra, kunne nå selge sine varer problemfritt bare handelen kunne gjøres opp med gull, slik at man unngikk plunder og heft med lokale betalingsmidler.

For befolkningen i vår verdensdel fortonet det seg om et eventyr. For mange andre folkeslag, som så sine kulturer forgå og sine kunstskatter røvet, var det en tragedie. Et åpent sår som plager internasjonale forhandlinger den dag i dag.
Om lag 1550, vel femti år etter at Columbus oppdaget den nye verden var lokalbefolkningen på de karibiske øyer tilnærmet utryddet. Vår oppdagelsesæra kostet millioner av liv. Inkaenes rike, og andre stolte kulturer, tapte for de europeiske våpen og sykdommene europeerne brakte med seg. Utforskingen av Afrika skulle først for alvor ta fart på 1700- og 1800-tallet, men også her måtte til slutt rike og avanserte kongedømmer underkaste seg sine europeiske herrer.

Ikke alt var negativt. Europeerne brakte med seg styringssystemer, religioner og rettsvesen som mange anser for å være fremskritt i forhold til tradisjonene de erstattet. Her pågår det fortsatt en stor og rik debatt blant historikere om fordelene og ulempene med europeerenes kolonialisering av verden. Uansett, fra slutten av 1400-tallet og frem til i dag har vi hatt en verden dominert av europeere, og deres etterkommere i Nord-Amerika og Oseania.

Av en eller annen mystisk grunn har en slags opposisjon til dagens Euro-Amerikanske verdensorden, som jo er bare en forlengelse av datidens kolonivelde, fått slå rot på den største karibiske øy – Kuba. De levnes små sjanser til å skape en ny verdensorden, men de er ikke alene. Både Russland og Kina ønsker seg nye spilleregler hvor de europeiske folkeslag, og deres amerikanske etterkommere, ikke har like stor makt som vi har i dag.

Hvem vet hvordan eventyret om de europeiske geners overherredømme ender. Hvis da denne fortelling da har noen ende?