Det eventyrlige liv i de amerikanske kolonier


Det var ikke bare i Europa at betalingssystemer kunne forme samfunn. På 1600-tallet utviklet de amerikanske koloniene seg i takt med befolkningsveksten, men en hemsko var at pengemengden ble styrt av tilgangen på mynter i edle metaller fra de britiske øyer. Koloniene fikk ikke lov til å trykke sine egne penger. De måtte heller ta til takke med de betalingsmidler som kom fra England, pluss hva nå enn de ellers måtte ha for hånden. Et pengesystem som hemmet kolonienes utvikling. Koloniene hadde jo skuffende lite edelt metall å drive gruvedrift på. Noe som i siste instans ruinerte det franske Mississippikompagniet 1720.

I mangel av edelt metall måtte koloniene ta i bruk andre råvarer enn gull og sølv som gangbare betalingsmidler. I Virginia ble tobakk brukt som betalingsmiddel på torv og ved små ærend. Selv prestene fikk sin lønn utbetalt i tobakk.

Der hvor det var samhandel med indianere brukte mange skjell og beverskinn som betalingsmidler, mens man i jordbruksrike områder brukte alskens type mat som betaling for varer og tjenester. I motsetning til tobakk, skjell eller skinnfeller kunne ikke matpengene lagres, men for mindre transaksjoner kunne en kurv med grønnsaker gjøre susen. Tross alt hadde alle behov for å bli mette. Enten du var snekker, slakter eller butikkeier.

Over tid utviklet det seg alternative tilganger på gull og sølv. New York ble en frihavn for pirater som gjorde landlov hvor de kunne bruke sine stjålne, edle metaller for å dekke fest og moro, samt ekvipering av skipene sine til nye røvertokt. Slik kom det mye røvede spanske og nederlandske sølvpenger i omløp i de britiske kolonier. Mynter som gjorde samme nytte som de britiske i handel, investering og formuesoppbevaring.

Plantasjeeierne fra de karibiske øyer stakk også innom for å svi av litt gull og sølv på diverse innkjøp. Det var ikke vits i å plante noe annet enn sukker i Karibien, da lønnsomheten ved sukkerplantasjer driftet av slaver fra Afrika var så mye større enn det noen annen plantevekst kunne gi. En tragedie for det biologiske artsmangfoldet på en gang så frodige øyer som Haiti. Slaveeierne ble på denne måte rike på gull og sølv, men med et stort behov for handel og innkjøp av nær sagt alt annet enn sukker fra det amerikanske fastland, og fra Europa.

The Navigation Acts (1651 og 1660) forbød de amerikanske koloniene å handle med andre enn England. Varene koloniene solgte fikk derfor lavere pris enn om de kunne vært solgt fritt til hvem som helst. Den engelske kolonipolitikkens overordnete mål var jo at råvarer og edle metaller skulle sendes til England. Tilbake skulle koloniene få sine møbler, klær, ulike redskap, og selvfølgelig offisielle betalingsmidler. En strategi som engelskmennene selv må ha skjønt ikke kunne vare evig. Jo rikere og mer avanserte koloniene ble, desto sterkere måtte deres ønske om å bygge opp sin egen industri bli og desto mer uavhengighet ville de kreve.

Med mindre London var villig til å sende betalingsmidler nok til at økonomien kunne vokse sterkt, ville kolonistene før eller siden ønske å lage sine egne betalingsmidler. Og London hadde ingen ønske om å lagre gull i fjerne himmelstrøk. Dette var tross alt ‘merkantilistenes æra’, hvor myndigheter overalt ønsket seg størst mulig beholdninger av gull i egne hvelv.

Ved en tilfeldighet ble imidlertid de amerikanske kolonier det første sted i den vestlige verden som innførte fiat-penger. Penger som var trykket og brukt som betalingsmiddel i koloniene, uten at det var noe gull eller sølv i et hvelv som kunne garantere for sedlenes verdi. Sedlene kunne ikke veksles inn i noe metall.

Nok en gang var det en nær konkurs statsmakt (nå i Massachusetts), som ønsket å gå til krig (mot franskmenn i Quebec), som satte fart på en seddelpressene. Massachusetts trykket opp gjeldsbrev som skulle kunne brukes til handel og betaling av skatter og avgifter. Britene aksepterte trykkingen av disse kredittnotaene, da de ikke anså dem for ekte penger å være. Dessuten kom de godt med til å finansiere krig mot de forhatte franskmenn. Disse ‘Colonial Bills of Credit’, med den distinksjon at de IKKE kunne innløses i edelt metall, ble i første omgang bare trykket opp i noen få tusen pund. I noe folk trodde bare var et midlertidig betalingsmiddel. Men sedlene ble populære i bruk. Bedre enn tobakk og annet. I 1750 var det totalt utstedt 600 000 pund i det som i praksis ble statsgjeld for koloniene. Gjeld som man kunne betale ned ved å holde budsjettoverskudd i den offentlige sektor.

Tilgangen på penger i omløp ble da direkte avhengige av budsjettbalansen. Gikk budsjettet med overskudd falt antall sedler i omløp. Var det derimot underskudd måtte seddelpressen jobbe overtid.

Krigene mellom britene og franskmennene forts,atte på 1700-tallet, og spredte seg naturlig nok til Nord-Amerika der begge stormaktene hadde kolonier. Kolonienes fiat-penger ble nå trykket opp i stort antall for å finansiere den britisk-franske krigen i årene 1740-63, slik at soldatene kunne få sin lønn.

Den andre typen fiat-penger (uten innløsningsrett), som de amerikanske koloniene introduserte, ville ha gledet John Law: Gjeldsbrev utstedt av ‘Land Banks’. Dette var banker som ga ut sedler hvor den initiale mottaker av pengene sto for renter, med et slags pant i eiendommen, i det som var et gjeldsbrev. Brukte bonden sedlene til handel og investering ble han imidlertid selv stående for alltid som skyldner til banken, med årlige renter å betale. Dette var også sedler til bruk i handel og betaling av skatt. Sedler som hadde den verdi ihendehaverne til enhver tid aksepterte.

Disse nymotens sedler ble ikke like godt mottatt overalt. Mange var skeptiske til ‘Bills of Credit’ helt uten mulighet til innløsing i edelt metall. Verdien av eiendom, og dermed panteverdiene som den typiske Land Bank hadde som sikkerhet for sine sedler, var også meget usikker.

I sum hadde ikke koloniene ved midten av 1700-tallet noe enkelt homogent betalingssystem, men et sammensurium av britiske og andre europeiske gull og sølvmynter, samt sedler fra Bank of England. Det var gjeldsbrev fra kolonier, uten noen mulighet for innløsing i edlet metall og sedler fra landbanker som svingte i verdi. Og en masse offentlig autoriserte landbanker, med varierende grad av soliditet.

London så på disse sedlene som harmløse forsøk på å få hjulene til å gå rundt under vanskelige forhold langt, langt borte fra hjemlandet. Det var også nyttig at soldatene i koloniene aksepterte gjeldsbrev utstedt av koloniene uten krav på innløsing i metaller. Billig finansiering var jo et av den britiske arméens viktigste våpen.

Men etter at franskmennene var slått satt britene igjen med en enorm statsgjeld. En situasjon ikke helt ulik der de var i 1714, etter å ha slått franskmennene i Krigen om den den spanske arverekkefølgen. Denne gang valgte de imidlertid ikke å utstede ville mengder med nye betalingsmidler, men heller det motsatte: London stoppet amerikanerne fra å utstede nye gjeldsbrev som betalingsmiddel. Slik tvang man koloniene til å ha overskudd i sine regnskaper.

I 1764 kom da både forbud mot å utstede nye sedler i koloniene samtidig som skattene økte. En real nedtur venter økonomien i koloniene.

Kriger gir ofte folk en følelse av frihet. Det skulle vise seg vanskelig å holde koloniene i tømme etter at de kjempet lenge og vel mot franske styrker. Særlig når seierens frukter ble stram pengepolitikk og økte skatter som ikke skulle brukes til fornuftige formål i koloniene, men sendes til London. En stram penge- og finanspolitikk som naturlig ledet til nedgangstider, store protester og etter hvert til The Boston Tea Party.

Og som de sier: The rest is history. Ikke for siste gang skulle kampropet på slagmarken være:

No taxation without representation!

Betalingsmidler er kjedelige, nesten uvesentlige hjelpemiddel i hverdagen, når de er en del av et felles velfungerende kredittmarked. Historien om USAs første århundre viser imidlertid hvordan imperiers skjebner kan styres av pengepolitiske beslutninger og valg av betalingsmidler. Valg tatt av krigere som kom til å gi opphav til finanskriser nesten hundre år senere. Bare vent og se.