Den siste magiker


På en auksjon i 1936 ble papirene til Sir Isaac Newton lagt ut for salg. Noen bibliotekarer fattet interesse for dagbøker, tegninger og brev fra det store geniet, men det var økonomen John Maynard Keynes som fikk tilslaget på samlingen. Keynes stusset litt da han undersøkte dagbøkene. De var krypterte, men heldigvis med en kode som var lett å avsløre. Papirer som avslørte at dette geni også hadde mørkere sider enn det glansbilde vi får presentert i historiebøkene.

Newton var opptatt av religion og ikke minst av alkymi; læren om hvordan man gjør gull av mindreverdige metaller. Hans skepsis til bibelfortellinger, og etter hvert velutviklede ateisme, kunne ha satt hans liv i fare. Hans forsøk på å lage gull av andre metaller var nok til at han kunne miste jobben, hvis det ble allment kjent.

På denne tiden var alkymi eller rettere sagt jakten på de vises sten en utbredt hobby for europeiske fyrster og konger. De leide inn en forbireisende ‘vitenskapsmann’, som lovet å frembringe en slik magisk kjemisk blanding. Alkymisten fikk et hyggelig salær, inntil han måtte gi opp – uten resultater å vise til. Det er tross alt umulig å lage gull av gråstein. Ofte fikk han fysisk avstraffelse før han ble sendt videre på sin vei. Videre til neste fyrste eller prins som ville la seg lure.

For folk flest er Newton mest kjent for sine vitenskapelige arbeider og da særlig for arbeidet med lys/teleskoper, gravitasjonskrefter (det var han som først brukte betegnelsen gravitet), og i beregninger av planeters bane rundt solen.

Han var den moderne matematiske vitenskapens far. Et geni.

Han levde asketisk, med få venner og ingen kjæreste eller kone som vi vet om. Han skydde fester og foretrakk heller å fortape seg i sine beregninger. Alltid på jakt etter nye resultater som kunne slukke hans intellektuelle tørst. Ikke at han vakte begeistring i studentmassene av den grunn. En student som overvar en av hans forelesninger bemerket at det var nesten ingen til stede, uten at han brød seg som det. Det var som om Newton talte til veggene.

Men han var altså alkymist, en aktivitet han måtte holde skjult for sine kollegaer. I 20 år jobbet han utrettelig å lage sin egen versjon av de vises sten, uten positive resultater.

Med sin vitenskapelige bakgrunn skulle en tro at han ville vært skeptisk til all type spekulasjon, og dermed holdt seg unna handel med verdipapirer som åpenbart var virvlet inn i en spekulativ fråde.

Vi kan ikke være sikre på hva han gjorde med egne midler da hans private papirer sier lite om egne finansielle investeringer i South China Company den skjebnesvangre sommeren 1720. Trolig brant han de viktigste regnskapsbøker før sin død, av en eller annen grunn. Det vi vet med sikkerhet er at han var rådgiver til Thomas Hall Estates, som kastet seg helhjertet inn i selskapet SCC, og dermed tapte en formue.

På folkemunne sa man den gang at han var drevet av det vi i dag vil kalle FOMO (fear of missing out). Ryktene sier han skal ha kastet seg inn i markedet nær toppen, etter først å ha solgt seg ut med gevinst til lavere kurser. Det ryktes at han tapte stort (om lag 50 millioner kroner i dagens pengeverdi). Hvorpå han skal ha kommentert lettere oppgitt:
«I can predict the movement of heavenly bodies, but not the madness of crowds.»

Et sitat moderne historikere tviler på er ekte. Men om han sa det eller ei, så står selve poenget seg den dag i dag. Vi har fortsatt til gode å lage treffsikre, matematiske beregninger av svingningene i folks optimisme/pessimisme. Det er enklere å spå banen til en månerakett, enn svingninger i husholdningenes tro på fremtiden.

Uansett egne disposisjoner, er det interessant at selv et av verdenshistoriens største genier ikke mestret denne boblen bedre enn han gjorde. I hvert fall ikke på vegne av Thomas Hall Estates. Men som sagt vet vi ikke hvordan det gikk med egne midler. Keynes konklusjon var at Newton ikke kunne ha tapt så mye på SCC i 1720, da han døde som en velholden mann noen år senere (1727).

Som vi ser av både eventyrene med Tulipan-manien, Mississippikompagniet og South Sea-boblen var det mange som ønsket å gjøre en kjapp fortjeneste på tvers av stand eller utdanning. På tvers av kulturer og tidsalder. Når den spekulative mani tar oss, er vi alle like. Det er som Warren Buffet ynder å si: Altfor få av oss er interreserte i å bli rik – sakte.

I siste instans fikk Newton bruk for sine kunnskaper om metaller da han ble sjef for The British Mint. Det statlige selskapet som hadde ansvar for trykking av sedler, og utgivelse av mynter. Det var på denne tid omfattende fusk med mynter, som hadde varierende grad av edelt metallinnhold. Fusk som undergravde pengenes troverdighet som betalingsmiddel og som i siste instans gjorde at kjøpmenn og torgkoner kviet seg for å dem imot som betaling.

Med sine metallurgiske kunnskaper kunne Newton både presse opp mer solide mynter, men også kontrollere de som allerede var i omløp. Et arbeid som ikke alltid gikk etter planen. Nye mynter, som det var vanskeligere å jukse med, forsvant raskt ut av omløp da de ble ettertraktet som oppbevarere av formue, fremfor i daglig bruk. Et tidlig eksempel på hva som har blitt hetende Greshams Law: de dårlige pengene driver vekk de gode. Og nettopp det at man hadde laget ‘gode’ mynter, reduserte ytterligere verdien av de som man allerede hadde til bruk på torg og i butikk.

Hans anbefaling for å få slutt på problemene med ulike mynter, inneholdende forskjellige typer metallverdier, var å gå over til en felles gull standard. Men her var han forut for sin tid. Gullstandarden var et system som først slo ut i full blomst fra midten av 1800-tallet.

Sir Isaac Newton hylles i dag som et geni. En av den moderne vitenskaps viktigste opphavsmenn. Men etter å ha lest den store vitenskapsmanns private papirer, kom i hvert fall Keynes til en litt mindre hyggelig vurdering av den ruvende grunnleggeren av moderne vitenskap. En grunnlegger som via sine forsøk på alkymi var like fortapt i forsøket å skaffe seg lettjente penger via alkymi som den simpleste spekulant. Keynes ga han denne attest:

  • “Newton was not the first of the age of reason. He was the last of the magicians.”