Fredspriser

Fred nå i sommer?

I hvert fall er det mitt yndlingsscenario i denne før-ferie-tid. Kanskje er det ønsketenking, men her er hva jeg ser for meg:

Snart har russerne kontroll over de ukrainske områdene som grenser til Russland og Krim-halvøya. En milepæl for den russiske diktator har blitt nådd. Skal han nå fortsette vestover, eller slå seg til ro med de mål, trolig delmål, han nå har oppnådd? Jeg tipper han gir seg i løpet av sommeren.

Det blir ingen fredsavtale, men en våpenhvile. Den samme type avtale som rår mellom Nord- og Sør-Korea.

En fred uten seierherrer.

Vesten har ingen interesse av at krigen fortsetter. Det har på mange måter vært en god krig for de vestlige demokratier. EU har fått ny livskraft, og NATO har blitt kraftig styrket i og med at Sverige og Finland snart er fullverdige medlemsland. Forvirrede eliter i små land som Norge har lært seg at de bare er en del av manngarden som forsvarer vestlige idealer. De må delta i demokratienes ‘slutta orden’, som det så fint heter i infanteriet.

Den ukrainske regjeringen ønsker selvfølgelig å kjempe med alle midler for å ta tilbake tapte landområder, men her er Zelensky helt avhengig av hjelp fra allerede hardt pressede EU-land. Verdensledere er også utmerket klar over at mangel på mat truer mange sårbare befolkninger verden rundt. Zelensksy får neppe lov til å krige så veldig mye lenger.

Så her er mitt forslag til en våpenhvile:

Russland besetter de allerede erobrede landområder, uten at vi anerkjenner disse som en del av Russland. Men vi går heller ikke til krig for å frigjøre dem. Vestlige nasjoner opphever også alle sanksjoner. EU jobber for å styrke det sivile samfunn i Ukraina og Moldova slik at de raskest mulig kan bli fullverdige medlemmer av det europeiske fellesskap.

Norges rolle i dette store spillet er å bidra med noen milliarder kroner i gaver og lån, samt gi Zelensky en velfortjent Fredspris ved juletider.

Hva blir konsekvensen for oss og verdensøkonomien av en slik våpenhvile?

For et par år siden skrev jeg noen blogginnlegg i det pandemien skyldte inn over Norge. Der prøvde jeg å ta forbehold om at det er umulig å vite hvordan en pandemi utvikler seg, og hva den måtte utløse av nye utviklingstrekk. Jeg er fortsatt der at det er vanskelig å spå hvor vi lander mot slutten av dette ti-året.

En skal ikke se bort fra at pandemiens herjinger – over en halv million russere døde av COVID i fjor – var dråpen som fikk Putin til å skjønne at han måtte gjøre noe militært for å sikre at Russland fortsatt skal kunne kalle seg en stormakt. Her har han utvilsomt feilet. Den samlede befolkningsnedgang i Russland i fjor var på om lag én million mennesker, og takket være massiv utvandring av høyt utdannende mennesker, med deres familier, kan nedgangen bli like sterk i år. Russland vil slite så lenge Putin er ved makten. Heldigvis skal Russland ha presidentvalg i 2024. En naturlig anledning for Putin å trekke seg tilbake.

Ved opphevelse av sanksjoner, samt åpning av havner og rørledninger, vil energi- og matvarepriser kunne falle raskt tilbake. Dagens skyhøye inflasjon kan bli avløst av midlertidig deflasjon mange steder.

For Norge vil også hverdagen på nytt melde seg. Men det blir en annerledes hverdag enn det vi hadde i 2019. Vi kan neppe regne med den samme tilgangen på øst-europeisk arbeidskraft som før. Stål og bygningsvarer vil trolig fortsatt være sterkt etterspurte i en tid da Ukraina skal gjenoppbygges.

Men mye kan skje. Mye uventet har skjedd i dette skjebnesvangre år, som vi ikke en gang er halvveis gjennom enda. Den nye ‘normale hverdag’ kan innebære så mangt, men den vil være mer farefull enn før. Vi må bare lære oss å leve med både alltids tilstedeværende farer for pandemi og for krig. Denne komboen kan i sin tur skape nye uventede kriser rundt omkring i verden. I 1922 var det få som ante hvordan ti-året ville ende.

Sentralbankene prøver å håndtere denne usikkerheten etter beste evne. Vi får bare stålsette oss for hva de enn måtte finne på.

Men en fredfull verden har også sine oppsider. Kanskje vanker det fredspriser for de fleste investorer? Selv er jeg blitt mer optimistisk på markedenes vegne i det siste. En betinget optimisme da en ikke kan være trygg på dagens sentralbanker klarer å holde hodet kaldt.