Bermuda-løsningen på norske problemer i arbeidsmarkedet

by | 13. June 2022 | Norsk økonomi

Then he started into dealing with slaves and something inside of him died – Bob Dylan (Tangled up in Blue)

Bob Dylans midtlivskrise i plateformat, Blood on the Tracks (1973), har alltid vært en av mine favoritter. En plate hvor han forteller historier som reflekterer det han da hadde av livserfaringer.

Norge er vel egentlig også i en slags midtlivskrise. På vei vekk fra å være en purung økonomi med voksende konkurranseutsatte næringer, til det å bli et aldrende velferdssamfunn, hvor det offentlige tar godt vare på deg – uansett hvor lite du jobber.

Norge har blitt ufattelig rikt, uten at vi har mulighet til å få brukt alle disse midler på noen fornuftig måte. Til det har vi for få folk i arbeid. Et misforhold mellom våre muligheter til å bruke vs. muligheter for å produsere varer og tjenester som vil bli stadig verre utover på 2020-tallet. Også fremover vil få stadig flere midler til konsum, også etter at arbeidsstyrken slutter å vokse.

Det later til at norske fertilitetstall i beste fall vil stabiliseres på 1,5 barn per kvinne. Noe som er langt under befolkningens reproduksjonsrate på 2,1. Kombinasjonen av lave fødselstall og minimal innvandring sikrer Norge da en aldrende og etter hvert fallende yrkesbefolkning. Det samtidig som kontantene hoper seg opp.

I mangel av barn og innvandrere kunne en tenke seg at vi alle kunne jobbe litt ekstra. Men fritid er et såkalt normalt gode. Jo rikere du blir, desto mindre hardt arbeid ønsker du å drive på med. Dine barnebarn kommer garantert til å jobbe mindre enn det du selv gjør.

Og Norge blir ikke bare stadig rikere, med en stadig større formue å fortære. Staten har i dag også et investeringsnivå som er høyere enn det trenger å være. Og vesentlig høyere enn det trenger å være på lang sikt.

Dermed vil konsummulighetene øke både fordi vi blir rikere og fordi vi skal allokere flere ressurser vekk fra investerings- og over til konsumformål.

Hvordan får vi til en kraftig økning av konsumet i kommende år uten nevneverdig vekst i yrkesbefolkningen?

Vel, man kunne jo gjøre det vanskeligere å gå på trygd, og dermed tvinge de svakeste og sykeste av oss til å jobbe mer. Det er neppe noen farbar vei i dagens Norge.

Produktivitetsveksten kunne også ha hjulpet oss, men alle rike og modne vestlige land har problemer med å opprettholde selv en moderat produktivitetsvekst.

Så da gjenstår egentlig innvandring som den eneste farbare vei hvis en skal kunne øke konsumet av norskproduserte varer og tjenester i årene som kommer. En beslektet løsning er å kjøpe flere helse- og sosialtjenester i utlandet. Det er kanskje ikke akkurat så viktig for de demente hvor i verden de bor?

Men arbeidsinnvandrere må ikke slå seg ned og gro fast her til lands, og dermed belaste oss for mye. De må jobbe, jobbe, jobbe – for å bruke kampropet til fotballklubben Sandnes Ulf. De må jobbe her i sine beste år for så å forsvinne hjem igjen, slik at ikke også de belaster vår allerede overbelastede sektor for tjenesteyting.

Andre land har løst sine problemer på denne måten. For mange herrens år siden var jeg på Bermuda. En øystat med lavt skattenivå som lever av forretningsmessig tjenesteyting og turisme. Utlendinger får lov til å bo og jobbe der så lenge alle Bermudianere er i jobb. I perioder med arbeidsledighet blir utlendingene kastet ut.  Slik holder man ledigheten på et minimum. Og da det alltid er en kø av folk som vil reise til Bermuda for å jobbe, fungerer denne ordningen brillefint.

Her er noen yrkesgrupper vi lett kunne importere på midlertidig basis:

Leiesoldater – jo flere utlendinger som kommer til Norge, desto færre nordmenn trenger man til Forsvaret.

Utenriksdepartementet og Bistandsdepartementet – man kan med fordel ta nordmenn hjem og ansette lokale advokater som norske ambassadører.

Utvidelse av Au pair-ordninger. Mange har med rette kritisert dagens Au pair-ordning fordi unge jenter utnyttes. Men det er egentlig ikke en kritikk av ordningen, mer av at den er dårlig utformet, med brudd i rettighetene til det som stort sett er filippinske ungjenter. Nei, lag en bedre ordning, men la det komme det mangedobbelte av au-pairer til Norge av hva vi har i dag.

I det hele tatt bør man slippe til ungdom fra hele verden som ønsker å jobbe i Norge for noen måneder eller år. Mange fattige land sliter nå med stor ungdomsledighet. Flott ungdom som har lyst til å stå på, og gjerne reise til et annet land for å se verden før de slår seg til ro i en landsby nær der de var født. La dem komme til Norge for noen måneder eller år!

Det er også lett å importere kokker, kelnere og rengjøringshjelper i stor skala til Norge. Du bare booker alle rom på en gigantisk cruise-båt for noen måneder. Båten tar med seg alle ansatte, men ingen passasjerer, til Oslo Havn hvor den kan ligge fortøyd så lenge vi har behov for fagfolkene om bord til arbeid på land.

Kommer noe av dette til å skje?

Neppe.

Vi skal tvert imot stramme inn på bruk av innleid arbeidskraft og kaste ut au-pairene fra gamlelandet. For all del, intensjonene er de beste. Men særlig innstramningen på bruken av innleid arbeidskraft vil gjøre enormt skade på en økonomi som nå trenger all den arbeidskraft som det er mulig å få tak på.

Sukk. Mangelen på arbeidskraft er aldri så ille at ikke velmenende politikere kan gjøre den verre. Mye verre!

Kanskje er det umulig å omgjøre Norge til et nordlig Dubai?

Jeg har selv vokst opp på østkanten, eller det vi kalte best-kanten. Det å ha tjenerskap og unngå å reise til utlandet for å hjelpe alle som har det verre enn oss (i praksis hele verden) er unorsk. Våre røde politikere fra der jeg kom fra trives bedre med å hytte med nevene i været, med store byråkratier og med stadige nye krav om skatteøkninger på de som prøver å dekke våre konsumbehov, fremfor å svinge pisken over innleid hjelp til hjemmet.

Blir vi som Dubai er det i sannhet noe inni oss som dør. Tangled up in Blue. Trolig Dylans fineste sang.  

Kategorier

Siste innlegg