Et matvraks refleksjoner rundt landbruksoppgjøret

Lørdag var jeg innom butikken for å kjøpe mat til 17. mai. Jeg stoppet opp ved en disk hvor en hyggelig dame la frem pølsebiter som smaksprøver. Til synlig irritasjon for dama bak disken,  prøvde jeg alle typer av disse gourmetvarene, nesten som om jeg spiste lunsj ved en stående buffet. Men hun smilte som en sol etter at jeg hadde kjøpt alle typer pølser med mass tilbehør. En fin festmiddag ble det, med norsk gourmet mat, som kom på godt under hundrelappen per person.

Det er mange poeng å nevne når en diskuterer norsk landbrukspolitikk, men det viktigste er og blir at vi får deilig mat til en fornuftig penge, samtidig som bøndene lever godt av sitt utkomme.

Selvfølgelig er det også viktig med dyrevelferd, selvberging, miljøriktig produksjon og landskapspleie, men hovedfokus må være på mennesker: Produsenter og konsumenter.

Produsentene sier seg fornøyd med årets landbruksoppgjør, men økte priser på kjøtt kan fort medføre en kombinasjon av økt produksjon, og sviktende omsetning. På lang sikt vil da lønnsomheten i landbruket svekkes, med mindre staten fortsetter å yte støtte på et stadig rausere nivå. Noe den trolig vil gjøre.

En av grunnene til at vi trenger færre gårdsbruk er at norsk mat er relativt dyr. Men som vist ved mine pølserfaringer er høye matvarepriser neppe noe stort problem for de fleste av oss. Når du handler på Meny, kan du velge gourmettilbud eller lavpristilbudene til First Price eller Eldorado. Du kan velge å gå ned i kvalitet, så hysteriet rundt matvareprisene er overdrevet for folk flest.

Fattige barnefamilier derimot sliter. Noe som er unødvendig da en lett kan øke barnetrygder, betale for SFO og eller sørge for gratis skolemat av høy kvalitet til alle. Men altså problemet for barnefamiliene er ikke prisen på pølser, men heller at samfunnet ikke løfter deres inntekter. Det syntes å være spesielt kult å straffe alenemødrene hardt. Forstå det den som vil.

Men det er ikke bare nivået, men også inflasjonen som bekymrer; den grufulle prisveksten på mat. Prisene er høye, ikke minst fordi at alle som jobber med mat – også dama med smaksprøvene – skal ha norske arbeids- og lønnsvilkår. Men prisveksten derimot er ikke all verden. Der norske jordbruksvarer har steget med 3,5 prosent det siste år, har matvareprisene i USA og Storbritannia steget med nær 9 prosent. Norsk matvareinflasjon er lavere enn i de fleste andre land i år, blant annet takket være vår gjennomregulerte landbrukspolitikk. Den britiske sentralbanksjefen varsler nå om apokalyptiske matvareprisøkninger. Rene Ragnarokk har visstnok britiske familier i vente. Takk og pris for norsk landbrukspolitikk!

Hva betyr alt dette for landbrukets langsiktige utvikling?

Årets landbruksoppgjør peker i retning av en trend hvor både tilgangen på gourmetpølser og bøndenes ved og vel blir stadig mer avhengige av direkte overføringer over statskassen. Jeg har fått mye tyn for å snakke om at bøndene like gjerne kan det meste av sine inntekter i form av utbetaling over statsbudsjettet som i markedet, men det er i realiteten der vi er på vei.   

Jo rausere produksjonsprisene blir, desto flere bønder får vi, med stadig mer overproduksjon av mat som resultat. Kanskje må vi innføre knallharde kvoter per bonde for å hindre nye lager av kjøttberg å oppstå?  

Hva betyr landbruksoppgjøret for distriktene?

Alle monner drar, men landbruket som sektor er for liten til å snu noen flyttestrøm vekk fra grisgrendte strøk. Imidlertid peker årets landbruksoppgjør sin raushet i samme retning for bygdenes inntektsutvikling. Det er på tide å snakke om bostøtte til folk som klamrer seg fast der de færreste kunne tru at ganske mange av oss har et sterkt ønske om å bu.

Som REMA-folket kan fortelle deg: Det enkleste er det beste!