Savn i den norske debatten om Putins Russland

Jeg blar i norske aviser og leser kronikker fra den ene statsviteren etter den andre, men det er liksom noe som mangler. Det er bare helt andre historier våre lokale eksperter forteller enn det man kan lese om i internasjonale media. Ikke vet jeg hva som er rett, men det gir meg lyst til å dele med leserne litteratur som jeg selv leser om Russland, kommunisme og Putin.


Den første boka som jeg vil anbefale er bestselgeren Dynastiet Romanov, en bok om Tsar-familien, som og gir et godt innblikk i Russlands utvikling opp gjennom århundrene. Tross alt sa den amerikanske strategen George F. Kennan, ja han som var arkitekten bak amerikansk Sovjet-politikk, at han fikk mer ut av å lese klassisk russisk litteratur enn av sine daglige CIA-meldinger. For meg var imidlertid det mest interessante avsnittet en snutt i epilogen hvor Josef Stalin i 1945 gratuleres av den amerikanske ambassadør med at hans hær inntok Berlin.

-Ja, men Aleksander nådde helt til Paris, sukket Stalin. Et tegn på at alle russiske ledere måler seg mot tsarene. Så trolig også Vladimir Putin.

En omfattende bok som imidlertid er svakere i analysen av Tsarens siste år..

Boka som alle russlandskjennere MÅ lese er den løvtynne The Three Whys of the Russian Revolution, av professor Richard Pipes. Her skriver Pipes ganske så overbevisende om hva vi må lære av den russiske revolusjon, og hvor Russland-eksperter flest tar fullstendig feil.


Her er i korte drag Pipes tre spørsmål, med tilhørende svar:


1) Hvorfor falt tsar-regimet? Mange tror det var en bred folkelig revolusjon, men Pipes skriver ganske overraskende (i hvert fall for meg) at det egentlig var en mindre gruppe av høyt utdannede borgere i byene som klarte å styrte et regime som hadde mistet troen på seg selv. Med den kommentar at det var nøyaktig det samme som skjedde i Gorbatsjovs siste dager, og min prognose om at det også er slik Putins bandittvelde kommer til å forgå.


2) Hvorfor vant bolsjevikene? Her gir Pipes et ganske så opplagt svar: Lenins hensynsløshet. Bolsjevikene var på ingen ørete noen dominerende kraft i russisk politikk etter tsarens fall, men Lenin var fullstendig skruppelløs, ved å gjøre både hestehandler med ulike ledere, samtidig som han visste at han lett kunne ta dem av dage bare han fikk konsolidert makten i egne hender. Nettopp fordi de andre politikere var litt for glad i å debattere, og ikke beslutte, vant han frem. Hvorpå hans tidligere kollegaer (nå motstandere) lett kunne tas av dage.


3) Hvorfor tok Stalin over etter Lenin? Når du først har bygd en kommunistisk stat kreves det enormt mye av de som skal administrere landet, og det var bare én kommunistleder som hadde denne type organisatoriske evner: Josef Stalin. Bare så altfor sent oppdaget bolsjevikene hvilken sadistisk tyrann Stalin hadde potensiale til å bli.

Boka er visstnok obligatorisk lesning for de kommunistiske lederne i Beijing. Lenins hensynsløshet har også sine beundrere hos mangen en klimaforkjemper. Mange har mistet troen på at demokratiene kommer til å klare å nå sine CO2-mål. Det kreves mer totalitære ledere for å redde kloden vår. Where is a Lenin when you need one?

Selv trekker jeg ut av dette at russere er godt vant med hensyns– og nådesløse ledere som er villige til å gjøre avtaler med nyttige idioter i vesten bare den moderne tsars langsiktige mål for verdens største land nås. Putin har nok også merket seg at de virrende akademikere i 1920 som elsket å diskutere og kverulere til langt på natt, hadde sine motstykker i Jeltsins Russland og i vestlige akademiske miljøer av i dag. Det er flere enn Putin som tviler på at Russland den dag i dag er moden for en demokratisk vår. Det er flere enn Putin som feilberegnet hvor mye motstand Ukraina og vestlige land var i stand til å yte.

Man kan også bare lure på hva denne etterretningsoffiseren har av smuss på vestlige russlandseksperter. Det er få av dem omtaler han som det han er, i følge min neste bok: Gudfaren av russisk mafia.

Den neste bok, som alle norske Russland MÅ lese er boken om Putins vei til makten, Putin’s Kleptocracy av professor Karen Dawiska. Her fremstilles Putins regime som en ren mafiastat, med røtter fra hans unge år i St. Petersburg. Et bilde som også andre har kommet til. Påfallende mange av hans rivaler begikk selvmord på 1990-tallet ved å hoppe ut av et hotellvindu i sjette etasje – uten å ta farvel med familien.

Jeg velger å være langsiktig optimist. Napoleon startet sine felttog i en alder av 40 år, mens Hitler gikk til krig da han var nær de 50. Putins kriger starter i hans 70-ende år. Skal en tro dagens russiske propaganda er det liten tvil om at han ønsker å forene Russland, Hviterussland og Ukraina i en eller annen form for stor-russisk føderasjon. Men blodet som nå flyter i ukrainske gater gjør nok denne visjon til en stadig fjernere drøm.

Ikke vet jeg hvordan denne krigen vil gå i ukene som kommer, men det er åpenbart at vi både må planlegge for en krig ingen vet hvor langvarig blir, men også for freden etter at Putin er borte. Om ikke annet vil naturen gå sin gang. Både for Putin, hans mafiabrødre på samme alder og for hans venn Lukasjenko (en bøllete leder russiske komikere tidvis omtaler som Bonde-Rambo) i Hviterussland. Også han drar jo på åra.